Tittel: Gjestene-Forfatter:Agnes Ravatn-Format:Forhåndseksemplar-sideantall:174-Utgitt:2022-Kilde: Reklame / Leseeksemplar tilsendt fra Samlaget forlag.

HERLIG KAMMERSPILL VED SJØKANTEN

Det er alltid kjekt å sitte seg ned med en ny bok ført i pennen av selveste Agnes Ravatn og etter elleve bøker har jeg fremdeles ikke blitt skuffet, og hun skriver så utrolig godt uansett hvilken sjanger hun skriver i. Nå ser jeg frem til arrangementet på Litteraturhuset senere denne måneden hvor hun og Per Schreiner skal gå «litt i sømmene» på hverandres nyeste bøker som begge på en eller annen måte tar for seg det norske hyttelivet.

I Gjestene er det Karin som er hovedperson. Hun er 41 år, utdannet jurist og jobber i Nittedal kommune. Hun er gift med snekkeren Kai og har to barn. Når romanen begynner er de på vei til en hytte i skjærgården og allerede på første side kommer det et ørlite stikk til skjærgårdseliten, de som kjører svarte elektriske SUV-er. Hytten har de fått låne i en uke mot at Kai gjør noe snekkerarbeid nede ved kaien, og «hytten» skal vise seg å være et arkitektonisk palass tegnet av Snøhetta. Hytteperlen eies av Iris Vilden, skuespiller og gift med en finansmann, og Karins erkefiende helt fra barndommen. Karin føler seg ganske raskt ubekvem på hytten og mistenker at Iris lot dem låne hytten bare for å kunne nedverdige henne.

På en båttur treffer de hyttenaboene, som viser seg å være et forfatterektepar, og ikke hvem som helst for det er nemlig Karins favorittforfatter Hilma Ekult og hennes mann Per Sinding. På dette stadiet har allerede Karin servert Per en løgn og sagt at de var eierne av nabohytten, og når de blir invitert på sjøkreps tar ting mildt sagt av. Og mer vil jeg ikke si for det er best å ikke vite for mye om det som skjer men jeg kan røpe at det blir noen heller pinlige sekvenser underveis og det hele utvikler seg til et ganske så intenst kammerspill.

Dette var fornøyelig lesing! Igjen har Ravatn med sitt skarpe blikk og gode språk skrevet en god roman og jeg har flirt meg gjennom deler av boken for det er ikke til å stikke under en stol at det blir morsomt når Karin «bukker under» for sin misunnelse og sitt mindreverdighetskompleks. Det blir litt i overkant enkelte ganger men det er nettopp i disse sekvensene at det blir gjenkjennelig for de aller fleste av oss har vel en eller annen gang vært litt som Karin,eller i det minste hatt et ørlite snev av hennes tankegang. For har man ikke enkelte ganger følt litt «skadefryd» når noens polerte fasader slår litt sprekker?

Umiddelbart etter endt lesing satt jeg med følelsen av å ville vite litt mer om bakgrunnen for denne rivaliseringen mellom Karin og Iris, men kom til at det kanskje har fint lite med Iris å gjøre i det hele tatt.

Jeg syntes romanen sluttet litt brått(og noe uavklart?) men det henspeiler kanskje til noe som kom opp underveis i romanen og sånn sett passer det. Men det er andre romanen jeg har lest siste uken som fikk en litt «brå» eller «uavklart» slutt og jeg er litt ambivalent til det.

Jeg må flire for i går hørte jeg på podcasten hvor Agnes Ravatn og Olaug Nilssen tar for seg denne boken og Ravatn forteller hvordan idèen til boken hadde kommet. Hun stod og lagde pinnekjøtt på julaften og tenkte at Herborg Kråkevik sikkert ble så glad for teksten hun hadde bidratt med til Julerosehefte 2021. Nå kommer hun helt sikkert til å spørre om hun vil låne hytten hennes eller sommerhuset på Skagen og hva i all verden skal hun gjøre der i en uke liksom?

Helt avslutningsvis, jeg er helt enig med Marianne som mener at boken burde blitt filmatisert med Henriette Steenstrup i hovedrollen som Karin.

Gjestene anbefales varmt og inderlig–dette er underholdning på høyt nivå!

Forfatter

Agnes Ravatn er født i 1983 og er en norsk forfatter, journalist og Skribent. Ravatn debuterte som forfatter i 2007 med romanen Veke 53. Hun har i alt skrevet elleve bøker,både romaner og essays.
Hun har vunnet en rekke priser for sitt arbeid, og for romanen Fugletribunalet som kom ut i 2013 vant hun hele tre priser for, Bokbloggerprisen, P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris.

HILSEN BEATHE