Det var tett oppunder jul, og skumringa krøp fram over Haugen, den vesle garden lengst nord i bygda.
Himmelen var en sekk full av snø som noen  drev og tømte. Det gjorde ikke anna enn å snø i dagevis like før jul det året. Høgt oppi lia, rett før der snaufjellet begynte, sto ei gran. Oppi grana satt en liten kar med grå kofte og bukser, grå votter, rød topplue og ryggsekk.
Han hadde sitti oppi grana ei stund, for han hadde lyst til å være for seg sjøl og tenke. Nissen drev nemlig og så seg om etter et nytt sted å bo.
I den vesle sekken hadde han alt han eide. Nå ville han tenke gjennom hvor han skulle slå seg ned, og slikt noe er vanskelig å finne ut av når en kaver seg fram gjennom djupe snøfonner. Ei gran er trygg å holde i, og den sier ingenting.
Fra der nissen satt nå, kunne han se alle de garda som var i bygda. – Fin bygd, denne skrulldalen,mumla han til seg sjøl. – Riktig fin bygd.
Det var bare èn ting han ikke likte med denne bugda han hadde bodd i all si tid. Det var det at de snart ikke hadde att dyr i et eneste fjøs, og at de ikke brydde seg om nisser lenger.

Fra Nissen på Haugen av Ove Røsbak

(Bilde som er brukt til «lukene»er laget av Carl Larsson – med tillatelse fra Carl Larsson-gården, Sundborn.)

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tidligere i høst  begynte jeg på min første bok av den godeste Virginia Woolf. Jeg hadde store planer om å lese boken, Bølgene, før jeg skulle på et foredrag en professor (husker ikke navnet i farten) skulle ha om akkurat denne boken. Med stort mot satte jeg i gang, og jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg måtte melde pass. Ikke for godt men det var ikke riktig bok akkurat da og foredraget kom jeg meg heller ikke avgårde på. Planene er å få lest boken ferdig før 2015 blir til 2016 – det gjenstår å se om det blir tid – det er flere bøker på agendaen jeg helst skulle (ville) ha lest ferdig innen året er omme!

I forrige uke begynte jeg på Stjernens time av Clarice Lispector, en forfatter som blir sammenlignet  blant annet med, ja, nettopp, Virginia Woolf . Dette er en forfatter  som hadde store problemer med å få utgitt bøkene sine til tross for at kritikerne syntes godt om bøkene hennes – men det ble ment at bøkene hennes er lite tilgjengelige  og ubehagelige for leseren.

I forordet skriver oversetteren litt om familieforholdene Clarice vokste oppunder og det er en sår men interessant historie og som gjør meg litt ekstra nysgjerrig på denne forfatteren og bøkene hun har skrevet. Dette kommer jeg tilbake til når jeg skriver omtalen.

 Etter å ha lest ca 30 sider hvor jeg da  x-antall ganger  hadde bladd meg tilbake for å finne ut «hvem som snakket når» la jeg boken fra meg i noen dager og plukket den opp igjen for noen dager siden og begynte på nytt, det gikk mye bedre andre gangen, men jeg skal være ærlig å si at den er krevende og det gjelder å «ha tungen i rett munn» som jeg pleier å si. Dette er en roman som handler om en roman, en jeg-person som ikke er hovedpersonen – det er det den unge jenta fra nord som er, og i tillegg er forfatterens eget «jeg» blandet  inni her  et sted også, og siden det er to forfattere som snakker med jeg-stemme kan det lett bli litt krøll. Når jeg snakket om hovedpersonen, den unge jenta fra nord, hun er det forfatteren i romanen som vil skrive om, eller hvordan var det nå igjen?

Det er en kort bok og det går litt smått fremover, men jeg skal komme i mål om ikke så altfor lenge!

Har du lest bøker som krevde mer av deg som leser?

HILSEN BEATHE