Etter å ha lest forfatterens nyeste bok som jeg skrev om i dette innlegget, nærmest kastet jeg meg over denne som er forfatterens debutbok, en bok hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for.

Null er en vond bok fra start til slutt om en ung jentes kamp mot sin egen galskap samtidig som hun skal prøve å bli voksen.

Vi følger henne fra hun er ti år til hun er noen og tjue, og allerede på første side forstår jeg at vi har med en jente å gjøre som slett ikke er frisk. For hør bare her:Jeg gjør handlinger mot søsteren min som vitner om sosiopatiske trekk. Men lenger oppe står det: Jeg gråter om natten og føler meg helt alene og at ingen kan redde meg. Og dette er omtrent den eneste gangen jeg føler sympati for jeg -personen i denne romanen som mer kan minne om et eneste langt dikt eller en monolog. Den har ikke et eneste punktum.

Dette er en ung jente uten empati, som er både manipulativ og uten impulskontroll. Hun sårer og er stygg med alle i sin nærmeste krets, og det virker ikke som hun bryr seg. Hun raver rundt på jakt etter rus og et sted hvor hun etter hvert kan slå seg til ro. Vi blir med på hennes reise i disse årene og den går blant annet inn og ut av psykiatrisk behandling.

---

 

Jeg kaster meg på gulvet
Jeg ligger i fosterstilling
Jeg skriker
Jeg hører ikke min egen stemme lenger
Kjenner bare at jeg ikke klarer å stoppe
skrikingen
Det er noen andre som skriker
Jeg ligger under vann
Det er helt stille
Jeg er i livmoren til mamma
Jeg flyter rundt
Jeg er vektløs
Jeg er vektløs
Jeg gurgler
Jeg har en tvilling
Tvillingen dør
Jeg er redd
Jeg vil ikke bli født
Jeg blir født likevel

S.143

---

 

Dette var en helt rå debutbok og er så absolutt ikke noe for pyser. Jeg satt med bakoversveis hele tiden mens jeg leste og siden dette er en roman helt fri for punktum ble det nesten litt for heseblesende noen ganger. For det var nesten som jeg glemte å puste og det føltes som en real tur med berg – og dalbanen.  Jeg-personen fikk liten eller ingen sympati hos meg, til det så oppfører hun seg for frekt og usympatisk ovenfor personer som er hennes nærmeste eller som hun tilfeldigvis er i nærheten av (Som den episoden hvor hun satt ved siden av en pent kledd dame på bussen og presterte å rive en pose ut av hendene på henne og rive ut alt innholdet, og deretter trakker den nye blusen ned i søla på golvet.) . Jeg vet jo at menneske mangler den kontrollknappen som er vanlig å ha, men likevel. Samtidig viser hun innimellom snev av sårbarhet og de er i de små frekvensene at jeg føler sympati for henne.

Dette er en vond bok å lese, det er vondt å lese om mennesker som ikke har det bra og jeg som leser merker dette indre jaget som sliter i henne, nesten river henne i fillebiter.
Siden boken er skrevet i jeg-form er det enkelte ganger noe vanskelig å vite om det som skjer virkelig skjer eller om det bare er hallusinasjoner, og da tenker jeg på det som skjer i Peru.

Avslutningsvis vil jeg si at dette er en forfatter som flere bør for øynene opp for, og etter å ha lest debutboken hennes så undrer jeg meg litt over hvorfor jeg ikke har hørt om den før?
Jeg håper at hun er i gang med flere bøker for jeg vil gjerne ha mer.
Anbefales!
 

 

Forlag: Oktober
Forfatter: Gine Cornelia Pedersen
Tittel: Null
Format: Ebok
Sideantall: 243
Utgitt: 2013
Min utgave: 2013
Kilde: Lånt på Ebokbib

 

Forfatter

Gine Cornelia Pedersen er født i 1986 og er en norsk forfatter og skuespiller. Hun har blant annet gått på statens teaterhøyskole. Hun debuterte som forfatter i 2013 med romanen Null som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for samme året.

 

Her leser forfatteren fra boken

 

HILSEN BEATHE