I fjor hadde jeg et leseprosjekt om Spedalskhet, etter å ha lest  » Jeg sluttet å telle dager» av Caterina Cattaneo, det ballet på seg og ble til 3-4 ulike bøker om emnet. Veldig spennende!

I år er det Helle Helle sin tur, og jeg hadde mitt aller første møte med henne i april når jeg leste «Hvis du vil». Vel, det ble ikke et topp førstemøte og jeg tror jeg nevnte i et kommentarfelt at boken var like interessant som å lese naboens handlelapp fra Ikea. De ordene biter jeg i meg for litt interessant må det ha vært for jeg syntes at forfatteren hadde noe uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var, og dette ville jeg selvsagt finne ut av.
Forlaget sendte meg «Rødby-Puttgarden» slik at jeg kunne prøve meg på enda en bok av HH før jeg eventuelt gav henne på båten for godt, og gjett om jeg er glad for at jeg valgte å gi forfatteren en ny sjanse! Rødby-Puttgarden er kanskje ingen superfavoritt  hos meg etter å ha lest alt som er oversatt til nå, men jeg merket at boken hadde noe mer nerve enn den første jeg leste og merket at jeg ble så glad i den stemningen som var i boken, og som hun har i alle bøkene sine fikk jeg etter hvert erfare. Jeg kom over et intervju hun hadde gjort hvor hun fortalte hvorfor hun ikke hadde med Roar sin historie i Hvis du vil, hun som alltid har kvinnelige fortellerstemmer mente at boken ble sterke uten hans historie, jeg følte at det ble en mangel ved boken. Men det er første og eneste gangen jeg har vært uenig med min nye danske heltinne. Intervjuet kan du lese her om du vil.

Som forfatter har hun vært nominert til og vunnet en del priser, blant annet ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for Ned til hundene i 2009, hun er nominert til samme prisen i år for Hvis du vil. Hun vant Kritikerprisen i 2005 for Rødby-Puttgarden, og for Dette burde skrives i nåtid fikk hun Bokhandlerprisen De gyldne Laurbær.

Etter å ha lest såpass mye av henne så forstår jeg godt at hun blir nominert og vinner priser, for hun er en dyktig forfatter.

Jeg forstår egentlig at mange kan oppfatte bøkene hennes som drepende kjedelig, og jeg var nesten litt der med Hvis du vil selv, men likevel så var det noe med stemningen jeg fanget opp og likte.
Vi får alltid fortalt fortellingene gjennom en kvinnes syn, hun skriver ikke personskildringer men gjennom hva de sier og gjør blir vi kjent med personen, eller ofte føltes det som vi allerede kjenner personen første gang vi møter henne.

Det er aldri et stort plott eller handlingsforløp, men derimot er det de trauste og kanskje kjedelige hverdagsgjøremålene som beskrives. Stå opp om morgenen og trekke kaffe og nyte dagens første kopp, ta oppvasken,  henge opp klær og brette de etter at de har tørket. Alle kjenner seg jo igjen i disse tingene, det er kjent om ikke alltid like kjært. Karakterene i bøkene gjør jo annet enn å vaske kjøkkenet og bake brød, noen ganger lever de i et forhold og Helle Helle er god på å beskrive disse relasjonene, personene er ofte ensom selv om de lever sammen med en annen.
I tillegg så ligger det alltid en slags forventning om at noe skal skje, uten at man føler seg snytt når det ikke gjør det. Egentlig litt vanskelig å forklare, men i noen av bøkene ligger det litt «drama» og ulmer.

Språket er godt og hun skjærer inn til beinet når hun skriver og aldri finnes det et overflødig ord å spore. Hun forteller mye med få ord og det tenker jeg må være en vanskelig ting å få til. Det er mye hjertevarme og lun humor i bøkene og det liker jeg.
Hun må jo være dyktig når hun klarer å få  trivielle ting til å virke uhyre interessant og spennende, for det er nettopp slik disse bøkene er, pageturnere rett og slett. Har jeg satt meg ned med en bok så klarer jeg omtrent ikke å legge den fra meg før siste side er lest.
Man kan spørre seg om ikke bøkene blir litt for like, men det syntes jeg ikke. Selv om hun har funnet sin nisje eller følger en bestemt «oppskrift» så blir det helt ulike fortellinger selv om noe av rammen blir felles for de fleste bøkene. Det blir vel det samme som med krimbøker og forfatteren følger en bestemt mal, så blir vel ikke bøkene like av den grunn.

Det «kjedelige»  blir aldri kjedelig når det er ført i pennen av Helle Helle, og det er nesten litt vemodig at det er slutt – for nå. Jeg kan bare håpe at forfatteren skriver bøker til hun er noen og nitti, og at forlaget oversetter de som ikke er oversatt pr dags dato. HINT HINT

Bøkene leste jeg i følgende rekkefølge:

Hvis du vil
Rødby-Puttgarden
Ned til hundene – En av favorittene
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann – En av favorittene
Dette burde skrives i Nåtid – En av favorittene
Hus og hjem – En av favorittene
Biler og dyr (Noveller)

Helle Helle skal ha en samtale med sin faste oversetter Trude Marstein 29.september på Hovedbiblioteket her i Bergen og mens jeg venter på arrangementet for jeg nøye meg med dette intervjuet forfatteren gjorde om romanen Dette burde skrives i nåtid.

HILSEN BEATHE  BEATHE