Forlag: Tiden
Tittel: Det som en gang var jord
Forfatter: Simon Stranger
Format: Innbundet
Sideantall: 167
Utgitt: 2015
Kilde:Leseeksemplar

 

 

 

 

 
 

Forfatter

 Simon Stranger er født i 1976 og er en norsk forfatter.
Han har  gått på Forfatterstudiet i Bø og studert filosofi ved universitetet i Oslo. Han debuterte i 2003 med boken Den veven av hendelser vi kaller verden.
Siden har det blitt både barnebøker, ungdomsbøker og romaner. Det som en gang var jord er hans niende bok.

 

 

 

 
 

Fra før har jeg kun lest De som ikke finnes som er nominert til bokbloggerprisen 2014 som skal avgjøres om en knapp måned,det var en bok jeg likte veldig godt og det var med stor spenning jeg satt i gang med denne nye boken selv om jeg visste fra før at forfatteren skriver godt.

I ungdomsboken De som ikke finnes, som er siste bok i en trilogi, viser forfatteren et sterkt engasjement for flyktninger og deres situasjon. I Det som en gang var jord er handlingen lagt til et okkupert område hvor tunneler graves under jorden og selv om vi ikke får oppgitt tid og sted for hendelsene så var det Gaza jeg kom til å tenke på når jeg satt og leste, og bilder av disse underjordiske tunnelene var det ikke lenge siden vi så på nyhetene. Det er med andre ord høyst aktuelle tema som her blir tatt opp.

Vi møter Mikael, hans kone Miriam og deres lille sønn Isak som før okkupasjonen levde vanlige liv med gode jobber ved universitetet, men ble henvist til en annen del av byen når universitetet ble stengt og de måtte ta seg andre jobber som var langt dårligere betalt. Etter hvert fantes det knapt mat å få tak i på butikkene og folk er i en mildt sagt fortvilet situasjon.

De to yngste soldatene ser ikke ut til å være mer enn 18-19 år gamle, rekrutter nærmest. En gutt med mørkt hår og brune øyne, og en jente med røde lokker under den grønne capsen. Unge, uferdige ansikter. Offiseren som leder dem, stopper noen meter unna og roper til Mikael og Isak at de skal heve hendene i været. Mikael må slite seg fri fra Isaks grep. Rekruttene sjekker lommene til Mikael, leter gjennom posen med matvarer og klapper hendene over brystet hans og nedover lårene.
-Ingenting her,sir.
-Gutten også, sier offiseren. -Ikke glem bomben på bussen i vinter. Det var en tolv år gammel gutt som plasserte den der.
-Ja vel, sir! svarer jenta og ber Isak strekke armene til side, før hun gjentar den samme kroppsvisiteringen, åpner skolesekken hans og tar ut bøkene.

S. 11

Mikael er med og graver tunnel som går helt til nabolandet, og når den endelig er ferdig er han med på den første turen over for å skaffe mat og andre nødvendige varer.
Det er sterkt å lese om den gleden som oppstår når de kan gå mellom hyllene i supermarkedet og plukke ned det de måtte ha lyst på, noe som vi tar for gitt hver eneste dag.

Etter opplevelsen i nabolandet kom Mikael mer og mer inn på tanken om å flykte sammen med familien sin, men det var ikke bare å ta seg over på den andre siden av tunnelen for det var en del som måtte ordnes før de eventuelt kom så langt.

Det sier vel seg selv at alle parforhold må på en eller annen måte lide når man lever under slike omstendigheter, og det ble intet unntak for Mikael og Miriam.  Mikael tenker tilbake på tiden da de traff hverandre og var nyforelsket. Hans høyeste ønske er at Miram skal se på ham på samme måte igjen, men er det mulig under disse omstendighetene? Og kommer sønnen noengang til å oppleve annet enn okkupasjon og elendighet?
Bak bildene man ser på nyhetene fra okkuperte områder hvor det er mye bombing og uroligheter og hvor innbyggerne frykter for sitt eget liv hver eneste dag, finnes det mange mennesker som samtidig prøver så godt de kan og ha en noenlunde «normal» hverdag med de utfordringer det måtte innebære.
Det eneste de vil er å leve i fred og fordragelighet.
Flyktningestrømmen  er et brennhet tema om dagen og jeg syntes at det er strålende at noen velger å ta opp temaet i bøkene sine, og viser engasjement for mennesker i denne fortvilte situasjonen.

Et helt vanlig liv, sukker hun. Mikael legger hodet i fanget hennes. Et helt vanlig liv, gjentar han. Det er alt de ber om.

S.71

Dette var en meget sterk roman som jeg leste i et eneste jafs for det var plett umulig å legge den fra seg. Språket er vakkert og til tider detaljert i sine beskrivelser av hendelsene.  Han er god på å beskrive både mennesker og hendelser, og det er selvfølgelig meget troverdig fremstilt – jeg tviler ikke på at det er slik det foregår. Dette er en roman som er meget tankevekkende og ikke minst engasjerende, jeg blir både fortvilet og sint, og tårene var aldri langt unna underveis mens jeg leste. Jeg anbefaler deg å lese denne boken om du ikke har gjort det allerede for dette er en bok som gjør veldig inntrykk, selv skal jeg i gang med et lite «Stranger-prosjekt» om litt for jeg vil så absolutt lese flere bøker ført i pennen av Simon Stranger.

Andre som har lest og blogget om boken:

Tine 

Betraktninger

HILSEN BEATHE