«Nissegutt plystrer først litt lavt, men så plystrer han høyere og høyere. «Hold opp!»klager Nissetuva. «Vi prøver å slappe av, og du plystrer stygt!»

Men det gjør ikke noe for Nissegutt. Han slutter gjerne å plystre, for nå har han fått en idè. Og den ideen er så god at han ikke vil dele den med noen, ikke engang med Nissenørd.» (Fra: En lillebror til jul)

Forlag: Nova

Tittel: Det perfekte rom

Forfatter: Anne-Britt Harsem

Format: Innbundet

Sideantall: 197

Utgitt: 2014

Utfordring: 100+ bøker på 1 år

Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Anne-Britt Harsem er født i 1961 og er en norsk forfatter. Hun har skrevet både  en barnebok og en ungdomsbok men er nok mest kjent for sine sakprosabøker, Mammas svik og Brev til min datter.

 
 
 
 
 

Når en ser på coveret på boken skulle en nesten tro at dette var en bok om trender og interiør,men det er  det altså ikke. Men det er nettopp slik en av hovedpersonene ser for seg sitt perfekte rom, det rommet hvor hun kan finne ro, hvor hun kan finne en befriende og beroligende stillhet, en stille tid til ettertanke.
Hun er en dame i førtiårene som bærer på mange hemmeligheter og hun sliter i livet sitt,noe som gjør at hun begynner å gå til Ulrik Børresen, en desillusjonert psykolog i midten av femtiårene som har vanskeligheter med å forsone seg med fortiden sin og klarer heller ikke å glede seg over det livet han har i dag.

Da barna var små, var de mer eller mindre overlatt til seg selv på kjøkkenet mens Fransine behandlet sine pasienter. Dermed ble det de på «venteværelset» som så til dem mens Fransine behandlet pasienter oppe på soverommet. barnehage eller dagmamma var et ukjent begrep, og Fransine ville uansett ha fnyst foraktelig bare ved tanken på å betale for tilsyn til barna. det hendte til og med at en av pasientene på «venteværelset» smurte brødskiver til dem hvis de små magene rumlet altfor høyt under bordet.
Av og til fikk de være ute og leke. Da sto de bundet i en løpestreng som Fransine hadde kommandert mannen til å lage.

Etter som tiden går åpner hun seg mer og mer for Ulrik og slik får vi ta del i hennes fortid og får vite hvordan hun hadde det som liten og hvordan det påvirket hennes valg som voksen. Det var ikke få vonde ting hun hadde å stri med.
Jo mer hun åpner seg for Ulrik, jo, mer tenker han tilbake på sin fortid og sin barndom med en mildt sagt fraværende mor. Moren, Fransine Meyer var lege og hadde legekontoret sitt hjemme hos dem og selv om hun var fysisk tilstede for sine barn så var hun aldri helt til stede likevel.
Felles for dem begge er at foreldrene deres ble med i en religiøs menighet når de var små, uten at denne boken handler noe særlig om det.

«Etter at faren min innstendig hadde forklart hele familien om konsekvensene ved ikke å ta imot frelsen, fikk han lillebror med seg også. Broren min var så liten og så redd for konsekvensene hvis han ikke lot seg omvende, akkurat som min mor. Hvem ønsker vel å ende sine dager i en brennende avgrunn og evig fortapelse? Etter kort tid var de begge villige til å gjøre hva som helst for å holde djevelen på avstand. Min redsel artet seg på en annen måte, tror jeg. Jeg husker hvordan kroppen min fylte seg med angst hver gang jeg hørte stemmen til faren min som prekte og messet i vei, Jeg husker at jeg lå sammenkrøllet på gulvet på rommet mitt mens jeg holdt meg for ørene. Det var ingen fristeder, ingen steder å gjemme seg. Hadde det ikke vært for at jeg var overbevist om å komme til helvete hvis jeg døde, ville jeg tatt livet mitt.»

Det perfekte rom er altså fortellingen om et møte mellom to voksne mennesker som begge befinner seg i en midtlivskrise, det er en fortelling om vanskelige relasjoner på godt og vondt. Kan de på en eller annen måte hjelpe hverandre disse to, slik at de kan komme seg videre og få det livet de ønsker seg til tross for en vond barndom og turbulent fortid?
Boken har et lettfattelig og enkelt språk og den har et godt driv hele veien. Vi blir godt kjent med begge hovedpersonenes bakgrunn og det er ingen tvil om at barndommen vår fargelegger oss og har vi ikke fått de nødvendige verktøy med oss fra oppveksten så er det lett for at ting fortsetter i den samme vonde sirkelen, rett og slett fordi vi ikke tror at vi fortjener mer.
Ta for eksempel hun som er oppvokst med en far som slår henne og tror hun er besatt av djevelen,og som begynner å straffe seg selv når hun vokser til, sulter seg og velger menn som er stygge med henne og hun er overbevist om at dette er alt hun fortjener.

Det er ikke til å komme fra at det er mange skjebner der ute, og det er alltid vondt og sårt å lese om barn som ikke har det bra når de vokser opp. Likevel så er ikke denne boken bare vond å lese for det er et håp som ligger der hele tiden, et håp om et bedre liv for dem begge. Om de får det, vel, du får lese boken og se.
Anbefales!