Jeg hadde ikke lest noe av Ørstavik før men etter å ha lest både Rose-Marie og Anita sine omtaler av boken bestemte jeg meg for å lese den jeg også, og det ble et fint om noe spesielt møte.

På terrassen i mørket handler om sosialantropologen Paula som reiser til Malaga i Spania for å slikke sårene og tenke over hva hun vil gjøre videre med livet sitt etter bruddet med kjæresten gjennom 2 år.
Jostein har hele tiden mens de var sammen hatt andre damer og skrevet meldinger til dem, fortalt dem at han elsket dem, noe han aldri gjorde til henne. Hun har reist fra sin syke datter som moren hennes tar seg av mens hun selger eskortetjenster mens hun tenker over livet og veien videre. Hva er det som gjør at noen har en tendens til å falle for «feile» folk? Folk som ikke bryr seg like mye tilbake? Jeg har lyst til å sitere noe fra en episode som skjedde mens hun var sammen med Jostein.

Jeg kan ikke dette, ikke en gang til, ikke så langt, så stygt, ikke hit. For fuglene, det var bare vi. Han og jeg. Høyt der oppe, i det fri. Bare oss, et sted vi var, alene.
Og nå var vi ikke der alene mer. Nå tok han henne med dit også. Til det eneste stedet som var bare vårt. Sånn kjentes det. Og jeg kunne ikke ta det mer, kunne jeg vel, sier jeg inn i speilet. 
Kan du ikke ta henne, så jeg til ham, der på litteraturhuset. Bare ta henne. Du vil jo ikke ha meg likeve. Ta henne, knulle henne, lag barn med henne, kan du ikke det? For jeg hadde  også sett det fårete blikket hun satt opp da hun passerte oss, sammen med Heièt, det tillært hjelpeløse «jeg er deilig når jeg slipper munnen litt åpen løs så leppene blir myke og åpner øynene helt opp.» Jeg så jo det. Jeg vet jo hva det betyr. Og han svarer ikke med en gang, vrir seg, sitter litt på siden så han kan se etter henne enda litt.

Hadde det vært meg som opplevde noe slikt hadde jeg gått på dagen, for det er vel ingen vits å være med en som egentlig ikke bryr seg og det viste han jo tydelig her.

Det er ingen tvil om at Paula sliter med kjærlighetssorg over Jostein, men innimellom får vi også innblikk i et savn hun har som ligger helt tilbake fra barndommen og forholdet til faren. Vi får også et innblikk i forholdet til den syke datteren.
Hun er også veldig opptatt av den amerikanske antropologen Margaret Mead som var gift med britiske Gregory Bateson, også han antropolog og biolog.
Hun leier leilighet sammen med Vera og hver kveld sitter de på terrassen og prater. Paula prøver stadig å forstå hvorfor hun alltid faller for menn som ikke er bra for henne. Etter hvert får Paula hjelp av Vera som tar henne med på en trommereise for å hjelpe henne og hente noe av sjelen sin tilbake. Jeg er egentlig litt usikker på hvordan sex med menn som betaler henne for det skal hjelpe henne over denne kneiken. Men det er vel noe hun trenger å finne ut av.

Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen,dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det.

Forfatter skriver på en helt spesiell måte som jeg ikke har sett maken til tidligere, og til tider var det både litt forvirrende og litt vanskelig å henge med til enhver tid. Jeg brukte lang tid på å bli vant med denne måten å fortelle på, men når det løsnet så gikk det greit.

Paula tenker mye og dermed foregår mye av handlingen inne i hodet på hovedpersonen, og noe av det hun går gjennom er til å kjenne seg igjen i, alle har vi vel opplevd en kjærlighetssorg i løpet av livet.
Måten hun velger å komme gjennom sorgen på og komme seg videre er kanskje litt utradisjonell, og jeg er ikke sikker på om jeg hadde valgt det samme selv.Forfatteren har skrevet en ærlig, nær og særegen roman om et vanskelig tema som de fleste av oss kjenner seg igjen i. Hun skriver også med en sårhet særlig i de partiene som tar for seg, den lille jenta, som var henne når hun var liten.

Etter dette møte har jeg blitt nysgjerrig på denne forfatteren og har lyst til å lese mer av henne, det er ingen tvil om at hun har et fint språk selv om jeg hadde noen startvansker helt til å begynne med.