Forlag: Tiden
Tittel: Tre Jo nesbø og et båtsportskart
Forfatter: Ellen Mari Thelle
Format: Innbundet
Sideantall: 139
Utgitt: 2014
Utfordring:100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Ellen Mari Thelle er født i 1977 i Kyoto og bor i Oslo. Hun har i tillegg til denne skrevet to romaner, En del av historien som kom ut i 2009 og Det bestandige som kom ut i fjor.

Denne lille boken kom overraskende inn dørene i går og jeg begynte å bla i den med det samme, det endte med at jeg leste hele boken i løpet av noen få time. Her får du hele 46 historier fordelt på skarve 139 sider så det sier seg selv at historiene ikke er lange, Noen tekster er så korte som fem- seks linjer mens den aller lengte er på 17 sider. Men altså her finner du fortellingen om en jente som kom bort fra foreldrene sine på en togstasjon i Tokyo,eller så har du fortellingen om de to trærne som dro på stranda, ja du leste riktig altså, det er vel ikke noe merkelig med det? I tillegg så har du fortellingen om en hvit varebil som parkerer i Regjeringsbygget og vi alle vet hva som skjedde den dagen.

Selv om jeg liker å fortelle litt om alle novellene jeg leser så har jeg absolutt ingen planer om å gjengi alle historiene her, men jeg skal selvfølgelig trekke frem et par stykker som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg. Denne samlingen historier handler om livet slik det er og slik det kunne ha vært står det på baksiden av boken, vel dette er ikke helt sant for i ganske mange av fortellingene skjer det helt absurde ting som overhodet ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Hver historie har sitt eget kapittelnavn som overhodet ikke henger på greip i forhold til hva historien handler om, og noen har navnet sitt etter en bok rett og slett.

Her for du noen smakebiter av hva du kan vente deg om du bestemmer deg for å lese denne.

En annen av historiene er fra krigen og handler om Eichmann, en av dem som hadde ansvaret for logistikken under Holocaust.

Hunden het Loppa og sa oink til alle som klappet den. Men en dag gjødde den, og naboene kom stormende ut fra husene sine med klærne flagrende. Berit hadde dessuten også en hjulvisp i den ene hånden og farens gamle underbukse i den andre. Alle lurte på hva i all verden det var som hadde skapt slik oppstandelse. I ettertid skulle det vise seg at det var langt mindre dramatisk enn først antatt. Natten før hadde bare hunden drømt at den var blitt en gris. Verre var det visst ikke.

Her var det mye forskjellig men jeg likte de aller fleste fortellingene, flere hadde omsorg og hverdagsliv som tema mens andre handlet om triste og tildels grusomme ting,og andre igjen, ja, de skjønte jeg rett og slett ikke bæret av for å si det rett ut. Noen var morsomme mens andre var herlige, det var en salig blanding med andre ord.
De aller fleste fortellingene har en åpen slutt noe som for så vidt er helt greit men i enkelte av tilfellene kunne jeg tenke meg å vite hva som skjedde videre, da tenker jeg særlig på den fortellingen hvor en mor setter sitt lille barn i vognen utenfor og setter seg for å se på tv og plutselig hører hun skraping på golvet i etasjen over….( den var litt creepy men det er jo oktober og snart Halloween og da kan ting godt være litt creepy)
Dette var mitt aller første møte med denne forfatteren men jeg må si at jeg fikk lyst til å sjekke ut romanene hun har skrevet også. Jeg likte språket og måten hun skriver på selv om handlingen noen steder var helt hinsides av hva som kunne skjedd i virkeligheten. Dette var annerledes og det kan være bra enkelte ganger det.
Anbefales!