Tittel: Her kjem sola-Forfatter: Gunnhild Øyehaug-Format:Innbundet-Sideantall:180-Utgitt: 2024-Kilde:Reklame / leseeks mottatt av Kolon forlag

FANTASTISKE ØYEHAUG

Etter å ha lest syv av bøkene hun har gitt ut så har jeg etter hvert blitt vant til Øyehaugs unike evne som forfatter. Jeg har lest en roman, flere novellesamlinger, et skuespill og et par essaybøker, og her syntes jeg hun er tilbake der hun slapp med novellesamlingen Vonde blomar hvor hun skapte et ganske så absurd univers. For som leser må man legge til side, om ikke alt en måtte ha av rasjonell tankegang så i hvert fall en god del av den.
Dette var en herlig metaroman om kjærlighetsforviklinger og en hovedperson som er på full fart inn i overgangsalderen, og hvor virkeligheten ikke alltid er virkeligheten, for kanskje det hele bare var en drøm?

Hovedpersonen heter Helga Mork (49) og er forfatter. Hun bor i en fiktiv bygd på vestlandet som heter Volke.
Når romanen begynner står hun og ser ut av kjøkkenvinduet mens hun venter at skivene i brødristeren skal bli ferdig. Huset hennes ligger langt fra de andre husene i boligfeltet med unntak av tvillinghuset som ligger rett ved siden av, kun adskilt av en diger flyttblokk som isen for mange år siden har flyttet dit. Den er rimelig malplassert der den står, og på mange måter har Helga det akkurat som steinen, for hun strever litt med å finne seg til rette i sitt eget liv og i sin forståelse av hvem hun er.
I nabohuset bodde en fru Remme men etter at hun gikk bort har huset stått tomt, inntil det flytter inn et forfatterektepar. Helt til å begynne med prøver Helga å unngå dem men etter hvert oppstår det likevel kontakt. Og på mange måter blir møte fatalt når Helga møter sin tvillingsjel i form av nabokonens ektemann Even, og Helga forelsker seg hodestups. Hun som hadde slått seg til ro med å bo alene for resten av livet etter at sønnen flyttet ut, og var fast bestemt på at kjærlighetsforhold til en annen var noe hun skulle klare seg uten for resten av livet, går hen og får disse kroppslige reaksjonene ovenfor naboen. Hun ble såpass satt ut at hun i et forsøk på å flykte fra situasjonen ser seg nødt til å leie et kontorlokale nede i bygden slik at hun kunne jobbe der.

Og det var i dette lokalet at hun falt gjennom gulvet og havnet ned i kjelleren, og på veggen hang det et skilt hvor det stod Virkeligheten på og en pil som pekte gjennom en lang smal gang. I den vanlige virkeligheten har hun en god venninne i forlagsredaktøren Irina,mens hun i den alternative virkeligheten, i drømmen eller det parallelle universet treffer på Hervor og hønen Netty.

Og det er nå det virkelig tar litt av og som leser må en bare prøve å henge med så godt som mulig, for i dette universet har man kun lov til å lage hviskelyder, vi hører altså om ASMR,hvisking i tomme rom eller på YT.
Vi hører også om den østerriksk-britiske filosofen Ludwig Wittgenstein, drømmetyderen Artemidoro, Kafka,Ovid,Hamlet og vi får et essay om William Shakespeare, og for sikkerhets skyld en tolkning av dette essayet. Vi hører også om et Beslutningsforum som ligger langt inne i skogen.

For en fin roman dette var! Og for et språk og ikke minst for en fantasi Øyehaug har.
Jeg har storkost meg og skulle ønske at den var noe lengre. Ikke fordi jeg syntes den manglet noe, men fordi jeg skulle gjerne vært litt lenger i dette underfundige og mildt sagt absurde universet Øyehaug klarer å skape. Her er en forfatter som aller helst vil skrive om rasende kvinner i små, trekkfulle hus, men så skjer det som skjer, og skrivingen blir til noe ganske annet enn det som var tenkt. Syntes det er helt fantastisk gjort å formidle noe om en kjærlighetsrelasjon eller et trekantdrama uten å egentlig gå direkte inn på selve forholdet. I stedet er det fokus på selve forelskelsen Helga opplever og hva det gjør med henne. Ingen tradisjonell kjærlighetsfortelling her altså.

Jeg falt heldigvis ikke for fristelsen til å finne ut hva som var «drøm» og hva som var «virkelighet» underveis, jeg lot meg bare rive med og humret meg gjennom romanen, for hun er utrolig morsom, Øyehaug. Nå er ikke dette en roman som bare handler om kjærlighet, den handler også om kommunikasjon mellom mennesker, om overgangsalder, grensen mellom fiksjon og virkelighet, for å nevne noe.

Et sted i boken får vi et lite sitat av den amerikanske poeten Mary Oliver, hentet fra en essaysamling som heter Upstream. Når jeg leste den sekvensen hadde jeg nettopp hentet en diktbok på posten av nettopp Mary Oliver, jeg hadde ikke hørt om henne før en jeg følger på instagram snakket om henne og det ble til at jeg bestilte boken jeg òg. Morsomt at hun også dukket opp i Øyehaugs roman.

Jeg digger at forfattere utforsker og leker seg på denne måten, og Øyehaug er slett ikke den eneste som gjør dette. Min skotske favoritt Ali Smith gjør også det, og kanskje det er derfor jeg liker bøkene hennes så godt.
Med glede ser jeg at Øyehaug skal gi ut en bok til neste år hvor alle novellene hennes er samlet, den skal jeg garantert få med meg for det finnes et par novellebøker av henne jeg ikke har lest ennå. Oppdaget nå at det er på dagen ti år siden jeg skrev om romanen Undis Brekke, artig sammentreff.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Gunnhild Øyehaug er født i 1975 og er en norsk forfatter. Øyehaug er universitetslektor i litteraturvitenskap, og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte i 1998 med diktsamlingen Slaven av blåbæret og siden kom det en novellesamling i 2004 som heter Knutar, hennes første roman Vente, Blinke kom i 2008. Etter dette har hun skrevet et filmmanus, flere novellesamlinger,essaysamlinger, skuespill og romaner. Øyehaug har vunnet en rekke priser for sitt forfatterskap.

HILSEN BEATHE