Forlag: Kolon

Tittel: Undis Brekke

Forfatter: Gunnhild Øyehaug

Format: Innbundet

Sideantall: 226

Utgitt: 2014

Utfordring: 100+ bøker på 1 år

Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Gunnhild Øyehaug er født i 1975 i Volda og er en norsk forfatter.
Øyehaug er universitetslektor i litteraturvitenskap, og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte i 1998 med diktsamlingen Slaven av blåbæret og siden kom det en novellesamling i 2004 som heter Knutar, hennes første roman Vente, Blinke kom i 2008.

Etter å ha hørt forfatteren snakke om boken på «forfatterne kommer» tidligere i høst så satte jeg spent i gang med denne for noen uker siden. Dette var også mitt aller første møte med forfatterskapet og hva jeg syntes skal du få vite litt senere, først litt om hva den handler om.

Romanen handler om Undis Brekke som 38 år gammel flytter tilbake til hjembygden sin på Sunnmøre etter å ha bodd i Bergen i mange år, hun  har doktorgradstipendiat ved universitetet,men hun sliter med både oppgaveskriving og med romanprosjektet sitt. Når hun kommer hjem bærer det rett av sted på instituttets julebord hjemme hos ekteparet Norma og Frank Lomvåg og hele romanen spenner seg over den ene kvelden.

Det skjer en del på denne festen som det ofte gjør, men mye foregår også inne i hodet på Undis Brekke, som tenker på nær sagt alt mellom himmel og jord. Men også på at hun ikke bør drikke så mye pga PMS som hun er så plaget av.

Eg såg meg rundt i stova til Norma og Frank Lomvåg. Tregolvet var lyst, ingen gardiner i vindauga, men grøne planter, sofaen var grå og hadde eit lilla ullpledd og sennepsgule puter. På veggene hang trykk, eg kjende att Per Kleiva, to store, svarte sunnmørsfjell stupte ned i ein kvit, lang fjord.

Det var også en interessant diskusjon hvorvidt både Sylvia Plath og Virginia Woolf  var plaget av PMS i siste fase når de valgte å ta livet sitt.
 Tankene til Undis gikk  tilbake til  Anja som hun var kjæreste med i åtte år til tross for at hun ikke ser på seg selv som lesbisk, men tankene gikk også til en gammel kjæreste som fremdeles bor i hjembygden, Vemund og jeg kan røpe såpass at han dukker opp på festen.
Boken gir også en slags innføring i hvordan man skal spise smalahove og selv om jeg hadde svigerforeldre på Voss så har jeg aldri prøvd meg på det, og jeg kommer ikke til å prøve det noen gang heller, ikke om jeg fikk en million. Jeg spiser ikke mat som ser på meg.
 

Skal eg seie deg noko, Undis, heldt Rune Flå fram, eg skal seie deg noko som du kanskje ikke hadde trudd du kom til å høyre, noko du ikkje hadde venta , men du er mykje meir tiltrekkande no enn det då du reiste. Då du reiste, var du perfekt, no er du uperfekt. No er du brukt, gamal, skiten, feit, du er feit, feit, og bleik, du har fått rynker i ansiktet, håret ditt er bustete, du ser ut som ei gamal fille, ei gamal fille, som ein berre kan slenge på golvet……

Jeg syntes denne boken på mange måter minte meg litt om Hanna Ørstaviks bok «På terrassen i mørket» og da tenker jeg på dette med at mye av handlingen foregår inne i hodet på hovedpersonen, selv om det var noe mindre av det i denne enn det var i Ørstaviks bok. Det føltes litt tungt og noe uvant til å begynne med men etter hvert fløt det litt bedre. Det kommer frem at moren til Undis forlot henne og det gjør denne boken også litt sår og trist.

Denne boken var ikke bare enkel å lese og flere ganger måtte jeg lese om igjen for å få med meg hva jeg egentlig hadde lest, om det var boken så var noe «vrien» enkelte steder eller om det var meg som var veldig trøtt når jeg leste er jeg ikke helt sikker på, eller kanskje det var litt av begge deler?
Men det skremte meg ikke fra å lese ferdig og det er jeg glad for fordi dette var en fin bok  som jeg kunne le av enkelte steder og for det meste så koste jeg meg med lesingen. Jeg skal definitivt lese mer av Øyehaug ved en senere anledning.
Anbefales!