Tittel: Det ville graset-Forfatter: Benedicte Rydland Hareide-Format:innbundet-Sideantall:60-Utgitt:2024-Forlag: Lyrikkforlaget-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt av forfatteren

NYDELIGE & SÅRE DIKT OM LIVET

I fjor leste jeg diktboken Eg vel meg eit sidespor av samme forfatter, en bok hvor flere av diktene fremdeles sitter i hos meg, så når jeg fikk tilbud om å lese hennes nyeste diktsamling Det ville graset takket jeg selvsagt ja. Det angrer jeg ikke på for igjen har Hareide skrevet en nydelig diktsamling jeg likte veldig godt og som jeg gjerne vil anbefale videre.

Det er noe trist, nedstemt og sårt over flere av diktene, og naturen står igjen sentralt i diktene, gjerne som metaforer for de ulike følelsene vi mennesker kan bære på. Som Regndropen som først klåmholder seg fast men som på et tidspunkt er nødt til å slippe taket og la seg falle, et nydelig dikt som åpner ballet i samlingen. Det er fortellende og ganske lange enkeltdikt, som oftest på en side eller mer. Jeg vil dele noen strofer fra noen av diktene for å vise litt av stemningen i diktene og aller først vil jeg dele noen strofer fra diktet Mannen på moloen.

Det står ein mann ytst på moloen.
Ikkje gå nærare, han er ikkje einsam.
Eg trur eg veit kvar han er, der han må være aleine.
Han står der og drøymer.

….(…..)….

Ein skal ikkje vekkje ein drøymar.
Han må få skode attende, kan hende
hentar han noko han vantar i dag.
Kan hende han ser at noko er vekke.
Og han må få skode fram til alt som kan kome.
Kan det hindrast,vert det godt, er det villa?
Lat drøymaren følgje draumen til enden,
det gjev ein heilskap som skapar det noet,
eit no som gjer at han brått
kan kjenne at vinden er mild,
at menneska ventar,
at her er eit liv og ein molo som held.
der han kan gå tørrskodd i land.

Jeg opplevde mange av diktene som ganske vemodige og litt triste. Men dikt om folk som møter motgang gjennom livet blir ofte de sterkeste og beste diktene syntes jeg. Og flere av diktene handler om å føle seg usynlig og hvor jeg-et har et inderlig ønske om å bli sett. Som vi kan lese i diktet Nattlige gater for eksempel.

Eg er ein vindaugeshoppar nattetid.
Dei strålar imot meg, alle vindauga, fylte av
draumar eg kunne ha oppfylt, dersom eg var
ein slik. Ein som dagen gjekk
inn i ein butikk og berre peika;det vil eg ha,
det skal eg ha og det må eg ha.
Men eg shoppar i stengde butikkar.

….(…)…
Eg står på eit gatehjørne, ser, men vert ikkje sett.
Eg stig ikkje ut i vegen og tek sjansen
på å verte riven med.
Eg hever meg over det heile, hever meg over
dei som har hive seg ut i draumen,
medan eg har hive draumen frå meg.
trakka han ned som uttoggen tyggis.

….(….)….
Eg ruslar heim gjennom nattlege gater,
dei stille gater der folket søv.
….(….)…
Eg trur neste kveld skal eg setje meg ned
ved eit kafèbord og le mot den som
ser meg.

Nydelig og sårt syntes jeg dette diktet var, i likhet med mange av de andre diktene i samlingen. Det handler også mye om valg en tar i livet og hvordan selve livet kan fare med oss. Det er mange av diktene jeg kunne gitt små sitat av her og jeg har valgt helt vilkårlig denne gangen. Jeg vil dele de to første versene av diktet Veglause menneske.

Det regnar så stilt over vegane.
Eit slør seinka ned over fjella.
Havet er mørkt og gudlaust.

Ho vil ikkje heim.
Ho kjenner alle dei lengtande
songane om vegen attande
til landskap og folk dei vil sjå att, vil vere hjå.
Men ho vil ikkje heim.
Til isande tausheit og daude blikk, til knytte nevar og
fastfrosne liv.

Jeg liker alltid å ha med titteldiktet i omtalene og denne gangen var det siste dikt ut i boken og det siste jeg gir et lite sitat fra. Her er første og siste del av Det ville graset.

Det ville graset skjular leggane mine og alt eg trør på,
tungt å gå, men eg vert driven av trongen.
Eg må løfte føtene høgt og veit ikkje kva eg møter på
når jeg trakkar ned,
og eit menneske må alltid trakke ned
for å kome seg vidare.
….(….)….
Dette er det siste biletet,
det siste biletet eg skal stille ut på låven.
I morgon vil eg opne opp låvedøra på vidt gap,
så folket kan strøyme til og sjå
alt eg har sett i det ville graset om natta.
Dei skal få sjå at
eg er det ville graset.

Man vet aldri utfallet av de valgene og veiene man tar i løpet av livet men den uvissheten kan ikke hindre oss i å leve livet til det fulle. Man må også tørre å vise andre hvem vi er, tørre å ta plass. Flere av diktene handler om dette med å ikke bli sett for den vi er, at hver og èn av oss er unik selv om vi også «bare» er en av veldig mange i et samfunn eller flokk. Når jeg skriver dette går tankene både til regndråpen og hun som gikk gatelangs på nattes tid, for å nevne noen.

Atter en gang en aldeles nydelig diktsamling fra Hareides penn. Samlingen består av 30 ganske så lange dikt, og de er alle som små fortellinger. Temaene i denne er noen av de samme som i den forrige jeg leste for det handler om sorg og savn, kjærlighet og frykt, om å stå utenfor samfunnet og finne sin plass i verden. Bli sett som det menneske en er. Temaene er også denne gangen pakket inn i nydelige naturskildringer og vi får et aldri så lite møte med Hells Angels. Diktene er ganske så tilgjengelige uten at de blir (for) enkle og det ligger veldig mye livskunnskap i diktene og jeg har en liten mistanke om at flere av diktene vil følge meg en god stund fremover denne gangen også. Ser jeg skrev i omtalen av den forrige diktboken hennes at jeg skulle få lest den første diktsamlingen hennes som heter Mjuk som Pannacotta, det har jeg ikke fått gjort ennå men den skal jeg jammen ønske meg til jul!

DIKTSAMLINGEN ANBEFALES VARMT!

Forfatter

Benedicte Rydland Hareide er født i 1963 og er fra Tromsø. Hun har tidligere jobbet som lærer ved videregående skole og har undervist i norsk historie,filosofi, samfunnsfag og religion. Hun debuterte som forfatter i 2022 med diktsamlingen Mjuk som Pannacotta og i 2023 gav hun ut diktboken Eg vel meg eit sidespor. Det ville graset (2024) er forfatterens tredje diktsamling.

HILSEN BEATHE