Original tittel: Time is a mother-Norsk tittel: Tida er ei mor-Forfatter: Ocean Vuong-Gjendikter:Mathias R.Samuelsen-Format:Heftet-Sideantall:137-Utgitt:2022-Min utgave:2023-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Samlaget

NYDELIG & SÅRT

Jeg hadde mitt aller første møte med Ocean Vuong tilbake i 2019 når jeg leste romanen hans På jorda er vi glimtvis vakre og senere diktsamlingen Natthimmel med kulehòl. To fantastiske bøker jeg anbefaler deg å lese om det ikke allerede er gjort.
De henger på en måte sammen disse tre bøkene for i romanen snakker han til moren sin mens han henvendte seg til den fraværende faren i den forrige diktsamlingen. Nå henvender han seg på nytt til moren som har gått ut av tiden, og til samboeren Peter.

Det er mange fine sekvenser gjennom boken og jeg velger å sitere fra det aller første diktet i samlingen.

Oksen

Han stod aleine i hagen, så mørk
at natta fioletta seg om han.
Eg blei nøydd. Eg opnar døra
og gjekk ut. Vind
i greinene. Han følgde meg med parafin
-blå auge. Kva vil du?spurde eg,gløymde
eg mangla språk. Han anda vidare,
for å halde seg i live.Eg var berre guten-
som tydde eg dreiv og myrda
barndomen min. Og som alle drapsmenn tilbad eg
stilla. Gud,han stod stille
der han stod. Som eit bønesvar til
ein mann utan munn. Den grønblå lykta
dreia om seg sjølv. Eg ville ikkje
ha han. Eg ville ikkje at han skulle
vere vakker-men fordi eg trong at det vakre
var meir enn smerte mjuk
nok til å halde,trekte eg
meg mot han. Eg strekte meg mot-ikkje oksen-
men djupna. Ikkje eit svar,men
ein inngang forma som
eit dyr. Som meg.

Ocean Vuong skriver som flere andre forfattere veldig selvbiografisk og det er uten tvil en rå og sterk historie han forteller om i bøkene sine. Selv om han ofte henvender seg til moren i denne nye diktsamlingen så får vi også tilbakeblikk som handler om faren, og han snakker til samboeren Peter. Men han kommer også med en nokså skarp kommentar i diktet Not Even, og jeg vil dele litt av dette diktet her.

Eg pla vere ein sopar, no er eg ein avkryssingsboks.
Pennespissen stikk meg i ryggen, eg kjenner teikna i tida.
…(…..)…..
Eg lovar deg, eg var her. Eg kjende på saker som gjorde døden så
stor at han ikkje kunne skiljast frå lufta-og eg heldt fram med
å øydeleggje på innsida av han som vind i ein storm.

….(….)…

Ein gong, på ein fest på eit tak i Brooklyn, det var meininga det
skulle vere «artsy»
sa ei ung dame mens ho nippa til drinken sin, You’re so lucky. You’re
gay plus you get to
write about war and stuff. I’m just white. [Pause] I got nothing.
[Latter, glas som klinkar]

For alle veit at gul smerte, pressa inn i den amerikanske
litteraturen, er gull verd.

Sorga vår er rørt av Midas. Ein napalmregnboge som framleis skin.

Det er mye smerte i disse diktene og jeg vil tro at Vuong bruker bøkene sine til å jobbe seg gjennom ulike traumer fra sitt eget liv. Det er kanskje nettopp derfor de er så ektefølt, såre og sterke også. Man kan ikke unngå å bli berørt av bøkene hans.

Jeg nevnte lenger oppe at han prøver å nærme seg moren igjen i denne boken,og det gjør han på ulikt vis. Han kan for eksempel gjøre det gjennom et langt dikt som tar for seg kjøpehistorikken på Amazon, jepp, du leste riktig og det fungerer på et vis også. Han gjør det også gjennom diktet som heter Kjære Rose som jeg vil dele noen strofer av med dere.

La meg byrje på nytt no
som du er vekk mamma
om du les dette så overlevde du
livet ditt inntil dette om
du les dette
så kjenner ikkje kula oss
enno men eg veit Mamma du kan ikkje
lese napalm som fell på

taket av skulestua di då du var seks og det
var det seier dei eit ord
er berre det det
tyder det er sånn eg veit
at pilspissen i ryggen
min viser at eg endeleg er
vakker som eit ord som ei kule
svevar i rav

-gul ettermiddag….(….)….

Igjen har Vuong skrevet en nydelig samling dikt som berører den som leser, i hvert fall denne leseren lar seg begeistre av ordene hans. Han skriver så vakkert og godt om vonde ting, og særlig her i denne syntes jeg at lengselen hans kom tydelig frem. Det er kanskje naturlig siden han skriver om moren som har gått bort. Innimellom får vi tilbakeblikk fra ting som har skjedd før, og for oss som har lest de tidligere bøkene hans så vet vi at han har en meget sterk og vond historie.
Han føler et sterkt bånd til moren og hun var en viktig person i livet hans, men hun var også den som kunne lange ut en neve til ham om hun fant det for godt. Hun var en kald og ufølsom mor,men kunne også være varm og imøtekommende. Jeg tenker at det må ha vært veldig forvirrende for ham når han var liten.
I bøkene skriver han også om hvordan det var å leve i fattigdom som homofil innvandrer i USA,han skriver om krig og vold. Jeg vil avslutte med et lite sitat av diktet Kjære Peter.

…..(….)….
eg har på dei sjøgrøne sokkane dine
for å kjenne meg nær deg eg lovar
eg skal lære å symje
når eg kjem ut ein gong
for alle
kanskje er det ein grunn
til at kroppen flyt
så vi kan symje han i møte
for å gripe tak
padle tilbake
til land Peter eg trur
eg gjer akkurat det
no endeleg kanskje
sigrar eg sjølv
om det berre ser ut
som hendene mine skjelv

Han skriver så følsomt og sterkt om det han forteller, det er nesten som han skriver med hele seg,og det er nesten som jeg blir skjelven selv der jeg sitter og leser. Sikkert litt teit og klisèaktig sagt men det er sånn det er å lese en bok av Vuong. Han har skrevet godt siden den aller første boken og det lover godt om han fortsetter på samme trenden også i fremtidige bøker, jeg håper og tror at han har enda mer på lager. Jeg (og resten av verden) vil ha mer fra denne kanten.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER STERKESTE!

Forfatter

Ocean Vuong er født i 1988 i Vietnam og oppvokst i USA. Han er poet,romanforfatter og essayist. Han debuterte som forfatter i 2016 med diktboken Natthimmel med kulehòl og i 2019 gav han ut romanen På jorda er vi glimtvis vakre. Når dette er sagt gav han ut to såkalte Kapellbøker som er en type gatelitteratur i 2011 og i 2013. Han har mottatt flere priser for sitt arbeide og bøkene hans er oversatt til en rekke språk.

HILSEN BEATHE