Tittel: Dikt og dramatiske monologar-Forfatter: Robert Browning-Gjendikter: Per Olav Kaldestad-Illustrasjoner:Byam Shaw-Format:Innbundet-Sideantall:86-Utgitt:2014-Kilde:Kjøpt

Take away love and our earth is a tomb

I Anitas diktlesesirkel for mai skulle vi plukke ut en diktsamling som har stått i bokhyllen en stund og valget mitt falt på dikt og dramatiske monologar av Robert Browning. Denne har stått på leseplanen siden jeg kjøpte den for rundt et år siden og sånn sett på tide at den ble lest og det ble en mildt sagt lærerik leseopplevelse hvor jeg ble sittende å google i en evighet etter endt lesing.

I forrige uke var det 209 år siden Robert Browning ble født i Camberwell, en forstad til London. Besteforeldrene hans var slave og plantasjeeier. Roberts mor var en dyktig pianst og aktiv i den evangeliske kirkebevegelsen mens faren var bankfunksjonær i tillegg til å være billedkunstner. Faren var en lærd mann og i hjemmet deres fantes det over 6000 bøker og Robert fikk mye av sin kunnskap gjennom faren. Og nettopp denne mer eller mindre tilfeldige kunnskapen han tilegnet seg av faren kom til syne i flere av verkene hans og gjorde dem vanskelig tilgjengelige, noe han ofte ble kritisert for.

I likhet med mange andre viktorianske poeter så Browning veldig opp til Percy Bysshe Shelley, særlig for hans romantiske verk. Shelley er forøvrig mannen til Mary Shelley som skrev Frankenstein. En annen han så opp til er Elisabeth Barrett og i en periode skrev de to brev til hverandre og de ble ganske snart gift. Browning levde i skyggen av sin kone under store deler av ekteskapet deres, dette til tross for at han på den tiden skrev på boken Men and women som i ettertid ble regnet som en av hans aller beste bøker. En bok som inneholdt blant annet portrettdiktene Frà Lippo Lippi og Andrea del Sarto.

På grunn av Elisabeths svakelige helse flyttet de til Italia og ble boende der til hun døde i 1861. Browning hadde hatt et lykkelig ekteskap med Elisabeth og tok hennes død svært tungt. Han orket ikke lenger bo i Italia og tok sønnen med seg og reiste tilbake til England hvor han for alvor tok opp skrivingen igjen.

Han hadde tidligere prøvd seg som dramatiker uten at dette lykkes. Men likevel er det disse forsøkene som gjorde at han oppdaget den formen hvor han kunne utfolde talentet sitt fullt ut og slik gikk det til at han begynte å skrive dramatiske monologer. Dette er en diktform som har veldig mye tilfelles med teatermonologen. Stemmene i teksten blir fremstilt uten at forfatteren blander seg for mye inn slik at leseren selv må tolke det som blir sagt. Browning gjorde den dramatiske formen til en viktig diktform og et av mønsterdiktene i denne formen er diktet som står under her, The last Duchess, eller min siste hertuginne som det heter på norsk. Med fare for at dere ikke forstår noe av utdraget så velger jeg likevel å dele bare litt av diktet siden det strekker seg over nesten tre sider i boken.

Mi siste hertuginne er malt på veggen der,
ho verkar som ho var i live. Eg ser
det no som reine underverket. Frà Pandolf var
i sving ein dag med flittig hand, så stod hun klar.
Vil du sitja og kikka litt? Eg sa
med overlegg «Frà Pandolf», for aldri la
ein framand som deg merke koss ho
på bildet skin av lidenskapens glo
utan å sjå på meg (for ingen dreg
til side dette forhenget utan eg)
som om dei ville spørja- våga dei-
kva eit blikk som dette kom av;så nei,
du er ikkje den fyrste. Min herre,merk:
det var kje berre ektemannens verk
som glødde hertuginna sine kinn:
Frà Pandolf kunne kanskje smetta inn
ord som «kappa Dykkar dekker til
handleddet», og «ingen malar vil
få fram den veike ròden som døyr langs halsen»-ho
syntes det var høvisk sagt og god
nok grunn til gledesteikn. Ho var glad
i hjarta, ja, altfor lettrørt; same kva
ho såg på, likte ho det, kort fortalt,
og blikket hennar vandrar over alt.

…..(…..)…

I denne monologen har Browning blitt inspirert av historien om Alfonso II, den 5.hertugen av Ferrara (1559-1597) og det faktum at hans første kone Lucrezia døde 16 år gammel etter kun to års ekteskap, det het seg at hun døde av lungebetennelse men det gikk også rykter om at hun ble forgiftet etter ordre fra ektemannen. Dette er en av flere dramatiske monologer hvor Browning har blitt inspirert av faktiske eller skal jeg heller si antatte hendelser. Ut i fra det sitatet jeg har tatt det med kan det virke som hun var utro eller i det minste så på andre menn…Hvem vet?

Motherhood: All love begins and ends there

Flere forfattere deriblant T.S.Eliot uttalte seg kritisk til Browning og hans diktform samtidig som han ble inspirert av dette i sitt eget forfatterskap. Krittikken gikk ikke upåaktet hen hos Browning og det sies at i noen av verkene, blant annet de tidligere nevnte Andrea Del Sarto og Frà Lippo Lippi skinner forfatterens egen tvil og tro på egne evner til syne, så det er nærliggende å tro at han har lagt mye av sine egne problemer igjen i disse monologene.

Men nå er det ikke slik at ikke Browning skrev vanlige dikt også, det gjorde han og jeg har lyst til å gi dere et eksempel på et av kjærlighetsdiktene hans.

SONG

Men høyr, de som ikkje held av henne,
er ho kje skire gullet, ho eg har kjær?
Finst noko på jord – i sanning- over henne?
Som den lokken her,og den lokken her,
og denne, så vakker ein lokk kan bli,
så vakker, sjå, før eg slepper den fri?

De som heile livet fer med lovsong
og leitar etter noko å syngja om,
korfor ikkje komma hit ein gong
og sei – i sanning – såg de noko så vakkert som
denne lokken eg no kan kjenna på,
men ikkje lovsyngka, eg elsker så!

Per Olav Kaldestad som har gjendiktet denne samlingen skriver et sted at mange av diktene til Browning er vanskelig tilgjengelige, eller skal være nærmest umulig å trenge gjennom til og det tror jeg på. Flere av disse monologene som var med i boken hadde jeg ikke skjønt meningen bak om ikke Kaldestad hadde skrevet utførlige noter bak i boken eller om jeg ikke hadde googlet meg frem til enda mer informasjon etter endt lesing.

Jeg bladde i boken i fjor når jeg fikk den i hus og husker jeg ble litt småskuffet når jeg så at det bare var 11 dikt med i samlingen, men etter endt lesing er jeg glad for at det ikke vare flere og at over 20 sider ble brukt til noter og etterord. Skal du lese denne vil jeg anbefale å lese etterordet først slik at man får mer kunnskap om hvem det her er snakk om. Selv hadde jeg ikke hørt om Browning før men noe med coveret tiltalte meg (ja,jeg er klar over at det bare er et bilde av forfatteren,but still..) og gjorde at jeg bestilte boken, det angrer jeg ikke på for dette gav virkelig mersmak.

Ofte når jeg leser dikt prøver jeg å forstå hva forfatteren sier,prøver å analysere litt underveis. Men like mye er det hvilke følelser de ulike diktene frembringer i meg når jeg leser som får noe å si for hva jeg fikk ut av dem og ikke. Diktene til Browning fikk ikke frem så veldig mye følelser i meg, ikke på samme måte som de pleier ved andre samlinger. Men jeg fikk en plutselig trang til å lese mer av og om ham for det er uten tvil en fascinerende forfatter å stifte bekjentskap med. Det sies at han skriver både klokt og malerisk, ja til og med humoristisk. Jeg oppfattet ikke så mye av det humoristiske i akkurat denne samlingen men her var uansett kun noen få dikt med av alle de han har skrevet.
Til tross for meget langt innlegg er det flere ting i denne samlingen jeg ikke har nevnt ennå og som kanskje burde vært med men det får stå sin prøve. Har du forresten lagt merke til quotene jeg har tatt med? Fine ikke sant? Jepp, det er Browning som har skrevet dem. Boken anbefales!

Grow old with me! The best is yet to be

---

Robert Browning (1812-1889) var en engelsk poet aller mest kjent for sine samlinger Dramatic Lyrics og The Ring and the Book. Han gav ut en rekke diktsamlinger og flere teaterstykker.

HILSEN BEATHE