I fjor kom det ingen bok ut her til lands skrevet i pennen til Brunk Holmqvist etter det jeg har fått med meg  og da var det fint at den i år kom allerede i januar. Denne gangen skal vi besøke fiskerbyen Skillinge og Bornholm.

I Holmqvist tiende bok på norsk skal vi som sagt til Skillinge og her treffer vi blant annet ekteparet Majken og Sixten Alm samt barnebarnet deres Sara. Hun bor hos dem for å fullføre ungdomsskolen, og det er herlig å se hvordan de eldre reagerer på ungdommen og allslags nymotens greier.

Men den aller første vi treffer på er den eldre herremannen Ossian som tydeligvis er på vei til Bornholm når vi treffer han første gang.

Han er ute etter informasjon om en brann i en fiskebåt som faren hans en gang skulle ha blitt beskyldt for å ha satt på selv, og derfor var han på leting etter noen som hadde jobbet for faren hans den gangen og som forhåpentligvis hadde annen informasjon.

Han var nemlig redd for at faren skulle gjort seg skyldig i noe slikt som forsikringssvindel for å kunne skaffe penger til hans egen utdannelse, en utdannelse han ikke fullførte en gang…

Det den godeste Ossian ikke vet er at det skjedde et bankran på hjemstedet på samme tiden som han «forsvant» og dermed begynner ryktene å svirre om at han enten har vært med på ranet og deretter rømt sammen med de andre ranerne eller at de på et eller annet vis hadde forvoldt Ossian skade.

«Urolighetene» som hadde skjedd i den lille fiskerbyen den siste tiden gjorde Majken engstelig og dermed bestemmer hun seg for å ha med seg en hammer i vesken når hun skal besøke venninnen Elin om kvelden.

Majken og Sixten og ikke minst Sara som hadde et godt forhold til den eldre herren som nå virket å være forsvunnet, blir engstelig for at det har skjedd Ossian og ringer politiet, det blir satt i gang en leteaksjon ledet av Missing people.

De finner ingen Ossian men derimot får Majken rett i sine mistanker om at mannen til hennes bestevenninne Elin er utro med kurslederen for malekurset han går på, for de kommer over dem  i en av sjøbuene under leteaksjonen.

Tilbake i Bornholm har Ossian funnet seg noen nye kamerater og storkoser seg, han har også funnet datteren til en av de som jobbet for faren, Ingelise, som han ikke har møtt på mange år. Hjemme i Skillinge hadde han holdt seg mest for seg selv og dermed var det ikke mange der han hadde god kontakt med, med unntak av Sara.

Ja, du lurer kanskje på hvorfor boken har fått navnet Majken minerydder, men det har seg altså slik at Majken en dag finner en gjenstand på stranden som hun tar med seg hjem i hagen for å pynte med den. Når Sixten får se det ringer han sporenstreks til politiet som ikke tar noen sjanser og evakuerer mange av innbyggerne til de har funnet ut om den minen som Majken har dradd med seg faktisk kan gå i luften.

-Er det politiet? Dette er Sixten Alm. Dere har vært her tidligere da jeg meldte Ossian Jakobsson savnet. Nå gjelder det noe merkelig som min kone har funnet på stranden. Det ligner en mine. Hun har flyttet den inn i hagen. Forlate Skillinge! Majken så at en svettedråpe rullet ned langs kinnet til Sixten.
-Jaså. Au,da. Den ligger på baksiden av huset vårt, i hjørnet ned mot stranden. Ja, det skal vi.
-Hva sa de? spurte Majken forsiktig med det samme samtalen var over. Hun hadde ikke oppfattet så mye siden Sixten det meste av tiden bare hade stått taus og sett redd ut.
-Politiet kommer hit og skal sperre av og tilkalle eksperter,bombegruppe og hele balletten. Du er pokker ta meg det første mennesket i verdenshistorien som drar en mine inn i hagen for å plante petuniaer rundt den.

S.75

Dette var en lettlest og fin leseopplevelse. Det er herlig å overvære dagligdagse hendelser hjemme hos ekteparet Majken og Sixten hvor de tradisjonelle kjønnsrollene råder så til de grader ennå. Men, jeg reagerte litt på at Sixten snakket så nedlatende til Majken, det er godt mulig at det har vært slik i bøkene til Holmqvist for jeg syntes jeg har lest det før. Til barnebarnet Sara kommer han for det meste med kritikk, samtidig kan det virke som han er litt snurt fordi sara har et så godt forhold til Ossian. De har et likestilt vennskap med gjensidig respekt og man får vel ikke så mye respekt for en som bare kritiserer deg.

Jeg må le litt av Majken for hun «engster» seg for den minste ting, som når politiet skal komme på besøk til dem i forbindelse med Ossians forsvinning og hun er engstelig for hva naboene kommer til å si når de ser politibilen utenfor og ikke minst om politiet kommer kjørende med blålys.

Liker godt det vennskapet som er mellom Ossian og Sara, det er fint at det oppstår vennskap på tvers av generasjoner.

Det er duket for flere morsomme hendelser og ikke minst kommentarer som jeg lo godt av.
Dette er ikke «stor» litteratur i så måte men av og til er det fint å tre inn i et univers som kan minne om et helgebesøk hos en bestemor langt ute på landet.

Når det er sagt så føler jeg at disse bøkene begynner å tape seg litt og fremdeles så syntes jeg at den første boken,Potensgiverne, er den aller beste hun har skrevet. Misforstå meg rett, jeg koste meg med boken, samtidig tenker jeg at dette har jeg lest mange ganger før så det hadde kanskje ikke skadet med litt fornyelse etter hvert.
Selv om jeg syntes at Majken var en herlig person så må jeg si at jeg likte aller best de sekvensene med Ossian.

Boken passer fint om man vil ha noe lett å lese en dag for her er det ikke noe motstand å finne og innimellom er det akkurat det som trengs.

 

---

Forlag:Vigmostad & Bjørke
Original tittel: Majken Miniröjare
Norsk tittel: Majken Minerydder
Forfatter:Karin Brunk Holmqvist
Oversetter: Annlaug Lia
Format:Innbundet
Sideantall: 240
Utgitt:2017
Min utgave: 2018
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

Foto:Silke forlag

Karin Brunk Holmqvist  er født i 1944 og er en svensk forfatter. Ved siden av å være forfatter har hun jobbet som magiker,sosialarbeider og politiker. Hun debuterte som forfatter i 1996 med diktsamlingen Nær Virkeligheten og siden har hun skrevet 11 romaner, et par krøniker og en novellesamling.

 

 

HILSEN BEATHE