Med skam å melde hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg ved en re(i)n tilfeldighet dumpet borti denne boken inne på eBokBib. Men nå som jeg såvidt har stiftet bekjentskap med forfatterskapet skal man ikke se bort i fra at det blir lest flere bøker fra denne kanten for dette likte jeg. Forfatteren skal visst være kjent for sin sosialrealistiske, hardkokte stil- noe som også gikk igjen i noen av disse tekstene.

Krapyl er en prosasamling på litt over 100 ulike tekster  med observasjoner fortellerstemmen(les:forfatteren?) gjør seg og handlingen går for seg i en gate og området rundt hvor denne gutten vokste opp på 50 -tallet en gang.

I noen av disse tekstene er det rett og slett bare klare meldinger som den aller første teksten i samlingen, Rennebilen min, hvor faren virkelig har stått på og bygget en rennebil til sønnen sin men når poden får se at faren har festet på den lyseblå kalesjen som har tilhørt vognen han hadde som liten vet han med seg selv at han aldri kommer til å bruke den, eller som gutten selv sier:Eg visste at eg aldri kom til å ta rennebilen min opp frå kjellaren.
Noen av tekstene var riktig så fornøyelige som den når han sitter med middagsbordet og foreldrene har funnet noen nye svømmeføtter i skapet hans og de lurer naturligvis på hvor han har fått tak i dem, og poden lyver så det renner av ham. Eller den når han og faren reiser til en bonde for å handle grønnsaker i store kvanta for å spare penger men det ender med at potetene og gulrøttene blir ødelagt for de klarer jo ikke å spise alt opp innen rimelig tid, vel, det ble første og siste gang faren handlet stort for å si det sånn.

Et par av tekstene var så absurd og rare at jeg bare satt og måpte etterpå, for eksempel den som heter Å pusse tenner med Zalo, og ja, teksten går rett og slett bare ut på at han og familien var på besøk hos besteforeldrene hans og bestefaren sa at han skulle vise ham noe. De gikk ut på kjøkkenet, bestefaren tok ut gebisset og vasket det i vasken med Zalo, skylte det og puttet det i munnen igjen. Hehe…. jeg bare whaat? Digger slike tekster altså.

Det var også noen triste og såre tekster her, blant annet en av mine favoritter i samlingen, Tohjulstraktor, hvor tanten hans Linda snakker om søsteren sin og mannen.

Eg skjønar ikkje kva storesøstera mi og mannen hennar held på med, sa tante Linda. Henry er ein så skjønn og vakker gut. Å sparke ut sonen sin frå barndomsheimen fordi han er homofil, er skammeleg. Han er jo berre seksten år. Korleis skal han greia seg i livet?

S.183

Jeg forstod tidlig at handlingen var lagt til en annen tid for mødre var ofte hjemmeværende og det virket ikke som folk hadde så veldig god råd. Ikke at de nødvendigvis var så fattige men overflod var det definitivt ikke.  Man merket også på barna at de vokste opp i en tid hvor det ikke bare var å kjøpe det en hadde lyst på og det fantes ikke alle de tekniske duppedingsene som alle har i dag. Så er det vel heller ikke hverdagskost i 2017 at fedrene bygger «kassabil» som vi kaller det til guttungen.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg liker slik hverdagsrealisme og det var det mye av her. Han spiller fotball, vi får høre mye om familien, søsknene hans, vennene, ikke minst besteforeldrene. Jeg likte veldig godt de sekvensene som omhandlet besøkene de gjorde til dem når det var skoleferier. I likhet med faren så var også bestefaren baker og eide et bakeri som lå vegg i vegg med huset, så han våknet opp hver eneste morgen til lukten av fersk bakst.

Flere av tekstene omhandler gutten og kameratene hans, og ved flere anledninger ble de kalt «krapyl» av de voksne. Selv tenker jeg at det var mest guttestreker de holdt på med selv om det ikke akkurat er lov til å stjele da.

Denne samlingen var veldig fin, noe er til å kjenne seg litt igjen i( selv om jeg er født i tiåret etter), noe er trist for det skjer dødsfall i familien deres, mye hverdagslige ting, av og til er det usikkerhet ute og går, det er snakk om flytting til et større hus, noe denne gutten ikke liker så godt for han har det fint som han har det. Der han er.
Disse tekstene med klare meldinger til den det måtte gjelde er morsomme og konstante.
Så er det  disse absurde sekvensene som jeg får litt bakoversveis av og som jeg digger.
En fin samling tekster om en oppvekst fra en noe svunnen tid.

Jeg fant ingen bloggomtaler og kun èn avis har skrevet om den, Stavanger Aftenblad, og det var der jeg fikk det bekreftet at det var på 50-tallet handlingen var lagt til.
Men altså,denne «bør»leses før nominering til bokbloggerprisen om snaue to uker for den er så absolutt prismateriale.

Anbefales!

 

 

 

---

Forlag: Samlaget
Tittel:Krapyl
Forfatter: Arild Rein
Format:Ebok
Sideantall: 206
Utgitt:2017
Kilde:Lånt på eBokBib

 

Forfatter

Foto:Asbjørn Jensen

Arild Rein er født i 1960 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 1998 med romanen Hundedagene som er første bind i den såkalte Stavangertrilogien, som forøvrig også består i Grisekoret ( 2001) og Kaninbyen(2004) Han har skrevet tre romaner og et lesestykke etter trilogien. Krapyl er forfatterens åttende bok.

 

HILSEN BEATHE