Dette er en roman man trygt kan plassere under virkelighetslitteraturen siden det er forfatterens egen oppvekst det blir fortalt om. Hans oppvekst med en alkoholisert mor. Han har tilegnet romanen til sine to brødre med respekt for at dette er hans historie og at deres kan være en litt annen. Og sånn er det jo, man opplever og oppfatter ting ulikt selv om man har hatt akkurat den samme oppveksten.

Den selvbiografiske romanen begynner sommeren 2013, nesten to år før moren hans dør. Han og den yngste broren er på landstedet deres på Torpet for å få moren til å legge seg inn på avrusning. På dette tidspunktet har hun vært alkoholiker i over 30 år og de tre brødrene føler at nå er det nok. De vil ha tilbake den moren de hadde før, den kjærlige og blide moren de kunne oppleve henne som når hun hadde gode stunder.

Det blir ingen enkel jobb for moren har stort sett alltid gjort som hun ville og av grunner Alex ikke helt forstod ville  moren verken se på eller snakke med ham.

Det var ikke første gang hun oppførte seg slik ovenfor ham men for han gjorde det like vondt hver eneste gang.

 

Jeg tar noen skritt mot bordet, vekslet blikk med Calle igjen , før jeg setter meg rett ovenfor mamma. Hun stumpet røyken på en tallerken, omhyggelig, nesten rituelt, banker stumpen igjen og igjen. Jeg fingrer med en hvit dukklemme og setter den på igjen. Om og om igjen.
«Mamma, du kan ikke bli her,» sier jeg. «Det går ikke. Nå går vi opp og pakker kofferten din, og så drar vi.»
Mamma ser opp på meg. Blikkene vårtes møtes for første gang.
«Deg snakker jeg ikke med,» sier hun.

S.13

Utad var dette en vellykket familie og både moren og faren var kjente fjes i Sverige. Hun var programleder på tv før hun senere ble informasjonssjef i et større firma innen næringslivet. Hun var meget språkmektig og anerkjent i sitt arbeide. Dette er kanskje noe hun arvet etter sin far, den svenske forfatteren Sven Stolpe. Faren til Alex var tv-produsenten Allan Schulman og var over 30 år eldre enn moren.

Det kommer ikke som noen overraskelse at morens alkoholisme skal holdes skjult for omverdenen for enhver pris. Men med stadige tilbakeblikk viser forfatteren oss en meget vond og sår barndom preget av svik og til tider omsorgssvikt på grunn av morens drikking. Det hendte at faren  også drakk og det kunne av og til virke som de glemte at de hadde tre små barn som var vitner til det hele. Barn merker veldig fort endringer hos voksne når de drikker og det er ingen trygg følelse.

Helt fra han var liten har moren ikke ville se ham slik han stadig drømte om å bli sett av sin egen mor, slik alle fortjener å bli sett av foreldrene sine. Ved en anledning blir han solbrent med vilje for at moren skal se ham, legge merke til ham. Vite at han er der han også.

Når han ble voksen og moren skulle komme for å se på den nyfødte datteren hans for første gang og opplever at moren ikke så mye som kaster et blikk i retning av den nyfødte føler han er stor sorg som kommer som kastet over ham.

Jeg gikk og la meg, men fikk ikke sove. Jeg sto opp og gikk opp trappa til stua. Der satt mamma med et glass vin og så på tv.
«Hei,» sa jeg og satte meg i sofaen ved siden av henne. Mamma svarte ikke. Hun bare så på tv-en. Jeg tenkte først at hun kanskje ikke hørte meg, men selvfølgelig gjorde hun det. Hun sukket svakt og tok en slurk av vinen. Det var så mange tanker som suste gjennom hodet. Jeg var i et rom sammen med moren min, som nektet å bekrefte at jeg satt ved siden av henne. Det var som om jeg ikke var i rommet. Det var det nærmeste man kunne komme ikke å eksistere.

S.132

 For en sterk og gripende bok dette var. Det gjorde vondt langt inne i sjelen akkurat slik jeg håpet det skulle gjøre og det er ikke bare fordi jeg kan relatere til mye av det som Alex og brødrene gikk gjennom men fordi det var så levende fortalt. Jeg satt aldri med følelsen av at han egentlig ønsket å sverte moren med sin historie,men at han hadde behov for å fortelle det for sin egen del. Jeg tenker at slik skriving må være terapi fordi for å kunne skrive godt må man tilbake til de mørke plassene, de mørke stedene i fortiden man aller helst vil glemme. På den måten får man kanskje bearbeidet litt og man kan få det noe lettere men slike opplevelser gjennom over 30 år forsvinner jo ikke helt.

Moren fremstår som en liten unge som farer opp med det samme hun ikke får viljen sin og når hun er «syk» må barna være stille, de må alltid ta hensyn til moren. Leke så stille de bare kan for ikke å forstyrre. Gjorde de noe «galt» kunne moren finne på å knuse noe for å gi dem en lærepenge, da gikk hun gjerne i skapet å fant en kopp en av guttene hadde laget til henne og kastet den rett i gulvet slik at den knuste.

Hun kunne lekse av seg en hel masse og etterpå ble det aldri snakket om, hun sa aldri unnskyld for noen ting. Alt skulle bare glemmes i etterkant og hun kunne være veldig manipulerende.  Sånt gjør noe med en.
Jeg fikk  faktisk et lite snev av medfølelse for moren, jeg er da ingen iskald sjel må vite, fordi med hennes bakgrunn var det ikke rart at hun ble som hun ble og kanskje hun hadde sine grunner for å drikke. Og dette er jo et typisk eksempel på at ting går i arv rett og slett fordi man vet ikke om noe annet. Man får ikke de rette verktøyene til å gjøre ting på den «rette» måten og derfor fører man det videre selv om man kanskje innerst inne vet at det ikke blir riktig.
Det er vondt å lese om Alex som skammer seg ofte i barndommen men han aner samtidig ikke hvorfor han gjør det.
Av og til blir rollene snudd på hodet, han blir den som må være den «voksne», det er nok sikkert ikke noe «dans på roser» for de som sliter med alkoholen,men det er slett ingen enkel oppgave å være barn av en heller. De som sliter blir gjerne ofte veldig selvsentrert og akkurat som barn som må få viljen sin hele tiden. De er seg selv nærmest.
Jeg får helt vondt av å tenke på disse tre små guttene som måtte gå på tå hev gjennom store deler av barndommen for begge foreldrene kunne bli sinte på et lite blunk og det var ikke alltid like lett for de små å vite hva som kunne utløse rabalderet.

Men fortiden er ikke bare trist for Alex har faktisk et kjært minne av han og moren når de ligger på en gressplen og spiser kjeks, de har laget en tidslekkasje ( ja, faren er opphengt i tid og vil at ting skal skje på det sekundet det er planlagt) Vi sa ingenting, eller jeg mener:Ingen av oss sa noe avgjørende. Og likevel husker jeg alt. Hvert eneste blikk, hvert smil. Det er bare mamma og jeg. Vi ligger på lånt tid i ettermiddagssolen og spiser kjekssjokolade bak en kirke.
«Jeg elsker deg,vennen.»
«Jeg elsker deg,» svarte jeg.
Det er et lite minne

Dette minnet skal bli veldig viktig for Alex å holde fast ved.

Romanen er lettlest og jeg kunne fint ha klart å lese boken i et eneste stort jafs fordi det er en pageturner, men på grunn av det tunge innholdet brukte jeg to dager på lesingen. Jeg måtte rett og slett ha litt tid for å fordøye litt før jeg leste videre, og jeg satt  hele tiden med klump i magen og tårene var aldri langt unna.
Forfatteren skriver dønn ærlig og det er et godt driv gjennom hele boken, av og til føltes det som ting ble repetert men akkurat i denne boken tenker jeg at det må være slik nettopp fordi man som «pårørende» av alkoholikere opplever at ting går litt på repeat. Gjentakelsene er med på å forsterke opplevelsen av hvordan han og brødrene hadde det.

I et intervju i en avis sier forfatteren at en eldre dame ropte til ham på et fordrag han holdt at han burde skamme seg,hvorpå han svarte at det var viktig for ham å fortelle historien. Og jeg tenker at det er viktig at slike fortellinger kommer frem i lyset blant annet fordi det kan hjelpe andre som er å samme situasjon slik at de ser at de ikke er alene. Det er nok fremdeles litt tabu å snakke om slike ting men jeg tenker at større åpenhet rundt dette kan være med å bidra til økt fokus på problemet for dessverre så er det mange barn som lever under slike forhold.
Hadde dette vært en norsk bok fra i år kunne jeg ha funnet på å nominere den til BBP, men jeg vil likevel anbefale alle som leser dette innlegget om å lese boken selv om det er sterk kost.

 

Min bok og maleblogg har også lest og skrevet om boken, innlegget hennes finner du her.

---

Forlag: Gyldendal
Original tittel: Glöm mig
Norsk tittel:Glem meg
Forfatter:Alex Schulman
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen,MNO
Format:Innbundet
Sideantall:220
Utgitt:2016
Min utgave:2017
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Alex Schulman er født i 1976 og er en svensk journalist, forfatter, blogger og mediepersonlighet. Sammen med Sigge Eklund driver han sveriges største podcast. Han debuterte som forfatter i  2007 med boken Privat: Mejlkorrespondens som han skrev sammen med Carolina Gynning , og i 2009 kom han ut med med boken Skynda att älska, som var en bok om hans far Allan Schulman som døde i 2003. Han har tilsammen skrevet seks bøker.

 

 

HILSEN BEATHE