Birgit Alm er en av høstens mange debutanter og hun er slett ikke den eneste som har valgt å skrive om klasse, det har Jan Kristoffer Dale og Jon Krog Pedersen også gjort i sine bøker, henholdsvis Arbeidsnever og Bekymringsmelding for Hanna Tidemann  om enn fra litt andre vinkler.

Ved første øyekast så kan denne boken minne veldig om Alt inkludert av Marit Eikemo som jeg leste i fjor høst.I begge bøkene er hovedkarakteren alene med ett barn,sliter med å få endene til å møtes og bor i en rønne av et hus. Men der stopper også likhetene etter min mening og jeg fikk i grunnen litt mer sympati for Elinor enn det jeg fikk for Agnes.

Siden jeg hadde sterkt i minne at jeg ble mektig irritert på hovedkarakteren i Alt inkludert fordi hun virket så tafatt så var det med en viss spenning jeg satte i gang med denne boken for jeg kunne jo risikere å irritere meg grønn over den godeste Elinor Nor også, men det gjorde jeg imidlertid ikke.

Selv med de gode velferdsordningene vi har i Norge i dag så finnes det folk som er fattige, som er avhengig av fattighuset ved siden av det de eventuelt måtte få av NAV for å overleve. Mange flere enn vi kanskje tror. Hovedpersonen i Alms bok styrer imidlertid unna fattighuset mest av  frykt for at noen hun kjenner skal oppdage henne der men også fordi hun har lyst til å klare seg selv.

I Endelig skal vi le skriver Alm om den fattige religionstudenten  Elinor Nor på 31 år som er alenemor for Ungen på 7 år, som har fått friplass på Steinerskolen på Nordstrand.
Når vi møter de første gang er de i ferd med å flytte til en liten og mørk hybel,men hun kommer ganske snart i krangel med husverten og de ser seg nødt til å flytte derifra etter meget kort tid.
Det neste bostedet ligger i et villastrøk på Nordstrand, leiligheten er stor og lys men er full av mus i veggene og uteområdet ligner på en gravplass for hvitevarer.I leilighetene rundt henne bor det for det meste polakker som jobber for eieren av huset, og går alt etter hans planer kommer huset til å bli jevnet med jorden for å gjøre plass til et nytt leilighetskompleks.

Jeg prøver å smile trygt og moderlig, som om alt er bra igjen. Og som om det skal bli enda bedre snart. Men han ser ikke på meg. Han vet det nok, at det er på grunn av ham at vi har havnet her. Et sted inni seg skjønner han at han er en belastning for omsorgspersonen sin, men vet ikke at det er fordi omsorgspersonen ikke hadde ting på stell da hun fikk ham, og at alt er omsorgspersonen sin skyld.
En katt mjauer utenfor, en høne besvarer anropet, og ovenfra høres et barn som gråter. En dypt fornærmet dridunge som har pissa i buksa.
-Ok, sier han og blar om til neste side, til en ny historie, en historie han kjenner så godt fra før og vet hvordan ender.
Fine Ungen.

S.73-74

Dette er ikke en bok med en rivende utvikling hvor det skjer veldig mye og hvor det hele blir avrundet med en lykkelig slutt. I stedet får vi en god porsjon hverdagsrealisme det er lett å kjenne seg igjen i selv om man kanskje ikke har vært i akkurat den samme situasjonen som hovedpersonen har.  Her går det i de billigste brødene og med løk-og potetsuppe til middag de fleste dagene i uken, og hvor selv en Happy Meal på McDonalds er noe en ikke unner seg for ofte. For ikke å snakke om alle utleggene det er til alle bursdagsbesøk man blir invitert til. Vi følger Elinor gjennom et par måneder av livet deres og hennes bekymringer for å få det til å gå rundt i hverdagen er til tider sårt å lese om, og ikke minst tenker jeg da på hvordan hun isolerer seg og trekker seg unna sosiale settinger.

Jeg syntes det er bra at noen setter søkelys på den type fattigdom som faktisk finnes her i Norge, og det er fint at det blir gjort uten at man nødvendigvis setter hovedpersonene i en slags «stakkars meg»rolle, og det syntes jeg at Alm har fått til. Selv om jeg fikk veldig sympati for Elinor og det hun går gjennom.

Forfatteren har et enkelt men godt språk,og hun bruker av og til litt mørk humor når hun formidler sitt budskap og det likte jeg veldig godt. Hun har klart å få frem hvordan livet til en fattig kan fortone seg og hun viser at man kan være fattig og trengende selv om man ikke bor på gaten. Det er flere former for fattigdom tenker jeg.  Det hele fremstår meget troverdig og jeg likte «dialogen» hun så for seg hun hadde med Hallgeir Kvadsheim fra Luksusfellen.

Heller ikke her ble det utsikt for forbedring men kanskje det er nettopp det som er poenget, at man for en stakket stund skal få et innblikk i hvordan det er å leve i et velferdssamfunn uten samtidig å kunne delta på lik linje med alle andre. At ikke alle har anledning til noe de aller fleste tar for gitt. At man slett ikke har råd til å løse billett hver gang man skal ta bussen eller må få en hundrelapp til å strekke over flere dager til neste utbetaling kommer.
Dette var en veldig bra debut og jeg gleder meg til å se hva annet denne forfatteren kan få til, det eneste jeg stusset litt over underveis var navnevalget – sikkert bare for flisespikkeri å regne men Ungen er for meg et negativ ladet ord og jeg undrer meg litt over hvorfor hun kaller sønnen det.
Ellers er det tommelen opp her i fra.

Forlag: Tiden
Tittel: Endelig skal vi le
Forfatter: Birgit Alm
Format: Innbundet
Sideantall: 238
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Birgit Alm er født i 1967 og er en norsk forfatter. Hun er utdannet litteraturviter.
Endelig skal vi le er hennes debutroman. Hun har i tillegg skrevet ungdomsromanen Det tause språket som kom ut i 1993.

HILSEN BEATHE