For noen år tilbake leste jeg forfatterens to første bøker Dødssynd og Skjebnens harde hånd som begge var krimbøker med fokus på profilering av gjerningsmenn og kunne minne litt om tv-serien Criminal minds som jeg liker veldig godt. I disse bøkene hadde hun et enkelt språk men et godt driv i handlingen, derfor var jeg veldig spent på denne boken som er forfatterens tredje krimbok – dog noe usikker på om dette egentlig er krim?

Hovedpersonen i Tause ofre er Fredrikke Sandøy, journalist i Fædrelandsvennen. Noen år etter morens død bestemmer hun seg for å selge barndomshjemmet sitt i Søgne for å flytte til en leilighet i en bygård i Kristiansand.Hun har hatt en tung tid og har bestemt seg for å ta permisjon og ferie for å komme til hektene igjen og tiden skal hun blant annet bruke på å skrive på romanen  hun har begynt på.

I bygården bor det fire andre familier i tillegg til henne selv, og vi blir kjent med dem i tur og orden. Familien Kale er fra Tyrkia og består av Mehmet, Emine og datteren Fatma. I det siste har datteren som er i tenårene endret adferd og de aner ikke hva de skal gjøre med hennes utagerende oppførsel. Kan det ligge noe mer enn vanlig tenåringsopprør til grunn?

Alenemoren Ida bor sammen med sin fem år gamle datter Tiril. Ida har alkoholproblemer og klarer ikke alltid å ta vare på datteren slik hun burde gjøre, og hun sliter med dårlig samvittighet for dette men klarer likevel ikke legge flaska på hylla.

Vaktmesteren heter Sigurd og er i femtiårene, han bor sammen med moren sin og det har alltid kun vært de to. Etter hvert som historien skrider frem er det tydelig at han ikke har hatt den beste barndommen  med manglende omsorg fra moren.

Leiligheten rett over Fredrikke står tom da eieren Karen er på sykehjem, men det er bare det at Fredrikke til stadighet hører lyder derifra. Som den nysgjerrige journalisten hun er begynner hun å undersøke nærmere og bestemmer seg for å besøke denne gamle damen, og de blir på kort tid gode venner. Men det er tydelig flere der i bygården som bærer på hemmeligheter og i ren detektiv stil bestemmer hun seg for å komme til bunns i dette.

 

Hun lente seg mot Fredrikke og strøk en skjelvende hånd over kinnet hennes. De var kommet så nær hverandre på så kort tid. Det var ubeskrivelig at de kunne knytte så sterke bånd, to fremmede. Og veldig ulike Fredrikke, som til vanlig brukte mye tid på å holde folk på en armlengdes avstand for å unngå å bli såret. Klumpen i halsen vokste. Hun hadde ikke følte seg så rolig og tilfreds på flere år, og var livredd for at følelsen skulle forsvinne. Hun snudde seg halvt bort for å skjule tårene som sto i øynene.

 

S.106

Etter hvert som historien skrider frem kommer det frem mange vonde ting som var sårt å lese om,og familiehemmeligheter som har lagt begravet i årevis kommer for en dag.
Forfatteren er flink til å formidle dette vonde og man kryper innunder huden på de det gjelder og føler med dem i sorgen og alt det vonde.

Forfatteren har siden de forrige bøkene hatt en rivende utvikling når det gjelder språket, som ikke lenger fremstår fullt så enkelt som tidligere men det er fremdeles et lettfattelig språk. Et par tre steder hanglet det noe fordi det manglet et ord i setningen, ikke at det ødela for leseopplevelsen i sin helhet men vil tro at dette er unødvendig og burde vært fanget opp(?)

Moe har vært flink når hun skapte karakterene og de fremstår som troverdige og man blir relativt godt kjent med dem, men jeg tok meg i å undre underveis på hvorfor hun har latt flere av karakterene som på en eller annen måte sliter være oppvokst med en alenemor som eneste omsorgsperson. Det er nok sikkert tilfeldig men jeg tenker at alle former for familier kan slite, ikke bare der hvor en mor oppdrar barna sine alene.(Ikke at jeg som alenemor følte meg truffet av dette, men tok meg i å undre)

Nevnte tidligere at jeg er usikker på om dette egentlig er krim, i så fall er det ingen typisk krimbok, når det er sagt så fikk jeg raskt en snikende og ekkel følelse ved den ene av karakterene, og jeg opplevde en slags spenning på hva personen skjulte og når alt til slutt var kommet for en dag så fikk jeg rett i mine antakelser men fikk meg en overraskelse likevel når en gammel sak  ble løst samtidig. Det er et godt driv i handlingen selv om det ikke er før mot slutten at det blir litt krim-ish etter min mening.

Krim eller ikke, Moe har skrevet en god bok og det er tydelig at hun har hatt en  god utvikling som forfatter, jeg likte de forrige bøkene hennes men dette er definitivt hennes beste hittil. Likte særs godt å lese om det fine vennskapet Fredrikke fikk med Karen, og selvfølgelig er det vondt å lese om barn som ikke har det godt – det er et spesielt tema for meg og akkurat de sekvensene var til å kjenne seg igjen i, både når det gjaldt lille Tiril og Sigurd.
Likte veldig godt hovedpersonen Fredrikke og jeg krysser fingrene mine for at Moe har mer i tankene for henne og at hun er i gang med bok nummer to om denne nysgjerrige journalisten, ikke for å legge noe press altså!

Dette er ingen hardbarka krim med blod og gørr og sånn, men litt ekkel og vemmelig er den til tider det skal sies. En bok jeg gjerne anbefaler videre for det er en god bok og som jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg.

 

Ann Christin på bloggen My criminal mind har også blogget om boken, og innlegget hennes finner du her.

 

 

Her er en boktrailer av Tause ofre!

 

 

 

---

Forlag:Liv
Tittel: Tause ofre
Forfatter: Anette Moe
Format:Innbundet
Sideantall:308
Utgitt: 2016
Kilde: Kjøpt

 

Forfatter

Anette Moe er født i 1982 i Kristiansand og er en norsk forfatter. Hun jobber som sosionom og har en videreutdannelse innen Human Resources (HR). Debuterte som forfatter i 2009 med krimromanen Dødssynd og deretter Skjebnens harde hånd. Dette er forfatterens tredje bok.

 

 

HILSEN BEATHE