Forlag: Silke
Tittel: Blondehuset
Forfatter: Heidi Bjørnes
Format: Forhåndseksemplar- pocket
Sideantall: 295
Utgitt: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar – sommergave

 

 

 

 

 
 
 

Forfatter

 

Heidi Bjørnes har samlet på historier hele livet. Ideen om å skrive en roman vokste langsomt frem, og hun trengte en liten dytt av en niese før historien om Blondehuset ble til. Forfatteren bor i Steinkjer og dette er hennes første roman.

 

 

 

 

 

 

 
 

Boken kom inn dørene sammen med høstkatalogen en  fredag for omtrent en måned siden og dagen etter var boken lest ferdig. Boken er skrevet av en av høstens debutanter og det er alltid ekstra spennende med nye forfattere.

Blondehuset er et gammelt hus som ligger innerst i en fjord og eies av 87 år gamle Mina, eller Hermine  som hun egentlig heter. Den skjønne gamle damen bor aldri alene i dette huset, for det er nemlig slik at hun holder det åpent for alle som av ulike grunner har behov for å søke tilflukt der. Hos Mina er de alltid velkommen.
Det bor tre personer der for øyeblikket i tillegg til Mina, og de har alle sin historie og det er dem vi får høre om i denne romanen. Anna som har en voksen sønn og som Mina ser på som sin egen familie, så har vi Lillian som har bodd i nitten år i blondehuset, hun har en meget dramatisk historie å fortelle. Og så er det Johan, som driver en garnbutikk som bor i blondehuset etter at huset hans brant ned.

I tillegg blir vi kjent med Egorbert som flytter inn i blondehuset når han kommer over kona og pianostemmeren i full aktivitet oppå pianoet. Og ikke minst er det Ellen som sliter i sitt ekteskap med Henrik og det var kanskje hennes og ikke minst Lillians historie som gjorde mest inntrykk på meg.

Anna og Mina står hverandre veldig nær og ofte sitter de sammen og prater, og Mina mimrer tilbake til tiden når hennes elskede Lennart levde. Alle som sitter sammen med Mina elsker å høre henne mimre tilbake til da hun var ung.Men nå har Mina fått alzheimers og blir stadig mer glemsk og det blir lenger og lenger mellom hver gang hun er helt seg selv.

 

Mina ser ut av det store karnappvinduet som vender ut mot fjorden. Den er nå blikkstille, etter de siste dagene med storm og uvær. Minnene er på plass. Lennart er på plass i minnene. Hennes eneste og store kjærlighet fra han kysset henne under epletreet for uendelig mange år siden. Alltid hun og Lennart.
Solstrålene treffer glasset med uttørkede pensler på bordet ved siden av et tomt staffeli. I nitten år har det stått ubrukt, men hun får seg ikke til å fjerne det.

S.19

Alle personene i denne romanen har sin historie, noen mer dramatisk enn andre og jeg har veldig lyst til å fortelle litt mer om Annas historie som kanskje ikke er den mest dramatiske av dem, men som jeg liker godt likevel. Anna er 48 år og singel, mor til Aleksander, og hun skal snart bli bestemor.  Anna er som nevnt den som står Mina nærmest, og når Mina spurte henne om å flytte tilbake til hjemstedet og bosette seg i blondehuset med henne så gjorde hun det.

 

Henrik kryper under dynen, legger hånden over det ene brystet hennes og gnir rundt. Hun lurer på om han tror det er en bolledeig, men lar han fortsette. Det er nå begjæret skal stige, men hun kjenner ingen signaler. Han trykker leppene mot hennes. Ellen prøver så godt hun kan å gjengjelde kysset, men det er som å kysse en pappkartong. Straks er oppvarmingen over, nå skal det knulles. Ellen tenker på morgendagen og alt som skal gjøres.
«Er det godt for deg?» Spørsmålet ble stilt med pesende stemme.
Ellen skjønte ar det er like før nå, så hun gjør en tapper innsats og stønner. «Mhmm. åh ja.»
Få øyeblikk senere ser hun bort på Henrik der han ligger med munnen åpen. Dype, tilfredse snorkelyder unnslipper ham. Da Ellen omsider faller inn i en urolig søvn, kommer drømmene. Hun springer barnbeint på en strand med en leende Tormod etter seg. Vinden bærer ordene tullejente, raklejente inn i hodet hennes.

S.120

For en skjønn bok dette var! Har du fått den inn dørene du også så ikke nøl med å ta fatt på den men les den nå! Det er en lettlest bok og den har et godt driv fra første til siste side. Her får man både dramatikk, triste skjebner, hemmeligheter som blir rullet opp i dagen, forelskelser og nye starter i livet.
Forfatteren har gitt alle karakterene nok kjøtt på beina slik at de fremstår som virkelige og troverdige personer. Her skjer det ingenting som ikke kan skje eller skjer i virkeligheten også, og alle kunne sikkert trenge et hus som blondehuset en eller annen gang i løpet av livet. En trygg havn å være i når det stormer som verst.

Forfatteren skriver med en slik lunhet og varme, og hun har skapt karakterene slik at en bare må bli glad i dem og en sitter å håper at det går bra med dem alle sammen til slutt. Jeg skulle gjerne gitt hver og en av karakterene et avsnitt hver i denne omtalen for det hadde dem fortjent men jeg vil ikke ødelegge leseopplevelsen for deg som ikke har lest den ennå. Jeg storkoste meg med denne boken som må passe godt som ferielektyre, og jeg sier bare løp og les!
Skrev omtalen ferdig for en måned siden men ennå  husker jeg store deler av handlingen i boken, så den har gjort inntrykk på meg på en eller annen måte. Som sagt, en skjønn bok som jeg anbefaler deg å lese om du vil ha en lettlest  og fengende historie.

 

HILSEN BEATHE

.