For noen dager siden kom jeg tilbake til Norge etter å ha tilbrakt noen dager på en vakker liten gresk øy, med meg i bagasjen har jeg mange kulinariske opplevelser så vel som en liten innføring i gresk mytologi i tillegg til en aldri så liten dose romantikk.

I Når sypressene hvisker  møter vi enken og alenemoren Daphne og den lille datteren hennes Evie. De har kommet til Erikousa for å møte mormoren, Dahpnes kjære Yia-yia som hun ikke har vært hos siden før Evie ble født, og det er noe hun sliter med litt dårlig samvittighet for. Etter at Alex ble drept i en trafikkulykke når datteren deres var baby har Daphne jobbet og stått på for at de skulle klare seg, og på disse årene har hun etablert sin egen restaurant og blitt en anerkjent kokk i New York.

For noen år siden møtte hun bankmannen og forretningsmannen Stephen som hun skal gifte seg med senere denne sommeren. Det var meningen at de skulle holde bryllupet i  New York men dette ble senere endret slik at de skal holde det på den lille vakre øya i stedet.
Daphne treffer også sin kjære kusine Popi, en munter kvinne i tredveårene som enda ikke har møtt en mann hun vil gifte seg med, men hun har et høyere ønske, om å bli en like suksessfull forretningskvinne som kusinen sin.

Det føltes godt å være tilbake. Der hun holdt Evies hånd og så utover landskapet, undret Daphne seg over hvor grønt det var, så urørt, rent og ubesudlet. Ingen høye bygninger, skyskrapere eller betongkonstruksjoner forstyrret øyas naturlige patina. Den ene dype, kraftige fargen fløt over i den andre, som om en regnbue hadde falt ned fra himmelen og inntatt land og sjø med en stråleglans som vanligvis bare var gudene til del.

Den koboltfargede sjøen skylte rytmisk over den gråbrune sanden, som igjen gikk over i det frodiggrønne bladverket i de eldgamle, krokete oliventrærne. Skinnende sitrontrær var spekket med gigantiske gylne solutbrudd, mens bjørnebærbusker dryppet av vinfargede små kuler. Og selvsagt sto de høye, slanke, jaktgrønne sypressene der som gardister og voktet over alt det andre.

Yia-Yia er en klok gammel kvinne som lenge har ventet på sitt kjære barnebarn og oldebarn, og når de endelig treffes så syntes hun at «amerikanidaen» som hun kaller Daphne for er både for tynn og at hun har mistet seg selv. Hun er ikke den livsglade kvinnen hun alltid har vært. Dette tar hun naturlig nok opp med barnebarnet sitt når de sitter sammen i bakgården og drikker kaffe slik de har gjort det så mange ganger før.
Foreldrene til  Daphne reiste til USA for å skape et bedre liv for seg og barna, og sånn har det gått til at hun har gjort amerikaner av seg.

Uansett hvem som er sammen med meg, hvem som er tatt fra meg eller hvem som har reist sin vei på leting etter et bedre liv, så er dette mitt liv, det eneste jeg har. Dette er det livet som sto skrevet i utallige kaffekopper for meg, bestemt for meg i himmeriket før jeg ble født og hvisket i brisen idet moren min fødte meg, idet skrikene hennes blandet seg med sypressenes hvisken da jeg kom ut fra magen hennes. Et menneske kan ikke forandre det som har blitt hvisket om det, Daphne. Et menneske kan ikke endre  sin skjebne.

Daphne treffer den unge fiskeren Yianni som bestemoren er venn med og til å begynne med syntes hun dette virker som et høyst merkelig vennskap. Det hjelper heller ikke at hun og Yianni kommer på kant med hverandre fra første øyeblikk. Det viser seg at bestemoren har betrodd flere hemmeligheter for den unge fiskeren som hun aldri har fått høre om før og dette faller ikke i god jord hos Daphne.
 Men etter hvert så skal hun oppdage at ikke alt er helt som hun hadde trodd på forhånd og kanskje bestemoren har rett i at ikke alt er som det skal være i livet hennes? Var det virkelig slik at i sin iver etter å oppnå suksess og status så hadde hun glemt hva som virkelig betydde noe her i livet?

Her er en sang som yia-yia pleide å synge til henne som liten

Jeg elsker deg som ingen annen….
Jeg har ingen gaver å overøse deg med
Ingen juveler, gull eller rikdom
Men likevel gir jeg deg alt jeg har
Og det, mitt kjære barn, er all min kjærlighet
Jeg lover deg dette,
du vil alltid ha min kjærlighet.

Yia-yia som har evnen til å høre øya og sypressene som hvisker til henne, for å kunne høre sine formødre hviske måtte man enten være enke eller jomfru, denne evnen hadde ikke Daphne og uansett hvor hun anstrengte seg var det ikke mulig for henne å høre øya hviske.