Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: The twelve tribes of Hattie
Norsk tittel: Hatties tolv stammer
Forfatter: Ayana Mathis
Oversetter: Bente Klinge MNO
Format: Innbundet
Sideantall: 272
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Lese-eksemplar

Forfatter

Ayana Mathis har studert skrivekunst ved Iowa Writers Workshop. Hatties tolv stammer er hennes debutbok og den ble valgt som månedens hovedbok i Oprah Winfreys bokklubb når den kom ut.

I Hatties tolv stammer treffer vi den meget sterke men også sårbare og ikke minst kompliserte afroamerikanske Hattie Sheperd, hennes mann August og etterkommerne deres. Handlingen finner for det meste sted i Philadelphia og spenner seg over en tidsperiode på 55 år.

Etter at Hattie, de to søstrene hennes og moren blir vitne til at faren blir drept i hjemstaten Georgia bestemmer de seg for å dra til Philadelphia for å bosette seg der. Som syttenåring blir Hattie mor for aller første gang, til tvillingene Philadelphia og Jubilee. De får lungebetennelse og dør i armene hennes bare syv måneder gammel.

Hun klemte babyene sine. Hun vugget dem. Hun presset kinnet mot hodene deres. Å, den fløyelsmyke huden! Da de døde,kjente hun det som om  noe i kroppen hennes revnet.

Hattie får senere 9 barn til, hvor det ene er med elskeren Lawrence. Utad fremstår Hattie som en kald og distansert mor, som selvfølgelig er opptatt av å gi barna sine mat og stell, men hun tar seg aldri tid til å leke eller kose med barna sine. Hun ser det som sin hovedoppgave å holde liv i barna sine, beskytte dem og gjøre dem klar til å møte verden. Den ene datteren innser at hun aldri har sett moren le, eller gitt uttrykk for noe glede i det hele tatt og kommer til at moren kanskje ikke har hatt så mye å glede seg over.
August på sin side er en lathans uten like som ikke gidder å ta seg skikkelig arbeid og bruker det meste av det lille han tjener på seg selv og på andre damer for det er ingen hemmelighet at han har seg rundt omkring. Han var derimot flink til å tøyse og tulle med barna når de var liten de gangene han var hjemme.

Augusts blikk traff henne som en kniv i brystet. Det stoppet munnen på henne. Bell satt i vindusbenken med knærne trukket opp til haken. Hun så rett på August og begynte å gråte. Store, tause tårer strømmer nedover kinnet hennes,og han visste med det samme at hun måtte ha hørt noe- en kan ikke skjule noe i et hus fullt av barn. Han burde ha gjort noe for henne, men han klarte det ikke. Han hadde det ikke i seg å se inn i de store øynene som var så bedrøvet.Herregud,for en stueren unge. August overså henne og følte seg som en feiging.

Boken er bygget opp slik at hvert av barna har hver sitt kapittel og slik blir vi kjent med både dem og foreldrene og da helst Hattie. Når de forteller sin historie så er de enten voksen eller på vei til å bli det, med unntak av Ruthie, Ella og Sala som vi kun får møte som liten.
 Dette er en dysfunksjonell familie hvor alle har sine ting som de sliter med, en er homofil men tør ikke leve ut sin legning, mens en annen har mest lyst til å ta sitt eget liv. Den tredje er ute i krigen og får beskjed om at han har fått en datter, det er historien om Franklin og det var en meget trist fortelling.
De fleste fortellingene gjør inntrykk men det er særlig to som skiller jeg ut for meg og det er fortellingen om Ella, og den om barnebarnet Sala.Om det er fordi det er små barn er jeg usikker på men det kan godt være det.

(….) Det var mye Sala forsøkte å glemme;noen ganger lyktes hun, i en time eller en hel dag. Men oftere ble hun utmattet og forvirret av Cassie. Det var umulig å vite hva som var virkelig eller sant, og Sala var redd hele tiden. Hun lærte å skyve bort ting som var forvirrende eller vonde.

Forfatteren har valgt en litt uvant vri på sin debutroman for som sagt så består denne boken av mange korte og noen lengre fortellinger fortalt av barna hennes,og Hattie og tildels August går som en rød tråd gjennom boken. Selv om vi får vite mye om Hattie og hvordan livet hennes fortonet seg etter at hun mistet de to første barna, og vi lærer henne relativt godt å kjenne så sitter jeg igjen med et lite savn. Et savn etter å høre Hattie sine egne ord på følelsene hun sitter igjen med etter det enorme tapet det må ha vært å miste sitt barn,for dette var noe som traumatiserte henne for resten av livet. Det samme med August også, derfor hadde jeg håpet at de også hadde fått sin egen stemme og ikke bare ble fortalt gjennom barna og barnebarnet.

Romanen er velskrevet og har et godt og tildels poetisk språk.Det gjør den lettlest til tross for at det ikke er så mange lyspunkt å spore i denne romanen.
De aller fleste karakterene fremstår som troverdige selv om man kommer nærmere innpå noen enn andre igjen, men det kan også ha med å gjøre at ikke alle sine historier var like engasjerende og interessante. Det var også noen av karakterene jeg savnet å få vite mer om hvordan det gikk med, og da tenker jeg særlig på de som var barn når deres historie ble fortalt.

Boken tar også for seg den store migrasjonen hvor mange flyktet fra sørstatene til nord på begynnelsen av 1900-tallet,den har også ingredienser som vold,undertrykkelse, rasisme og psykiske lidelser. Boken forteller oss om hvordan vi blir formet som mennesker både av familie og samfunn og hvordan dette er med på å forme livene våre. Men først og fremst er det fortellingen om en mor og barna hennes.
Tittelen på boken henspeiler forøvrig både til de elleve barna og barnebarnet, men det er også hentet fra bibelen, femte mosebok 1,22-23 som går slik som dette:

(…..) ..Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, èn mann for hver stamme.»

Forfatteren har skrevet en gripende og god roman selv om det var enkelte ting jeg savnet ved den, jeg håper og tror at vi kommer til å få høre mer av henne i fremtiden for hun har absolutt noe å fare med,Ayana Mathis. Boken er så definitivt mye mer enn «bare» et word-dokument!
Anbefales!