Forlag: Press
Original tittel: The Siege
Norsk tittel: Beleiringen
Forfatter: Helen Dunmore
Oversetter: Guro Dimmen
Format: Ebok
Sideantall: 301
Utgitt(denne utgave): 2012
Utfordring: 100 bøker på 1 år, Ebook Challenge 2013
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Helen Dunmore er født i 1952 og er en britisk forfatter og poet. Hun skriver både barnebøker og romaner. Hun har vunnet en rekke priser for sitt arbeide og hun er medlem av Royal Society of Literature. For Beleiringen ble hun nominert til den prestisjefylte Orange Prize for fiction samt  Whitbread Novel Award .

STERKT OM BELEIRINGEN AV LENINGRAD

Handlingen i denne romanen går for seg i Leningrad i 1941 og Hitler har beordret tyskerne til å innlede beleiring av byen med tanke på total utslettelse, beleiringen som skal komme til å vare i mange år skjønt boken tar kun for seg den første vinteren. Det skal bli den kaldeste, mest desperate og ikke minst dødbringende vinteren.

Vi møter den 24 år gamle Anna som jobber som barnehageassistent. Hun bor sammen med faren sin       Mikhail og lillebroen Kolja i en leiegård.Moren døde i barsel når Kolja kom til verden. Faren er forfatter, men får ikke arbeidene sine utgitt på grunn av kommunismens sensur. Det er Anna som har hovedansvaret for lillebroren og ofte drar de ut til datsjaen,hvor de har dyrket grønnsaker og poteter. Ettersom de tyske soldatene har gjort sitt inntog i byen kunne det være farlig å bli tatt med for mye mat på seg, folk ble regelrett skutt rett ned om dette ble oppdaget,men likevel så tok Anna sjansen. Tyskernes beleiring av Leningrad førte også med seg en stor tilstrømming av flyktninger og dette var det ingen som var forberedt på, verken tyskerne eller innbyggerne i byen.

Det tok ikke lang tid før Anna ble tilkalt for å jobbe med å grave skyttergraver sammen med mange andre av byens kvinner. Faren var i folkehæren for å gjøre en innsats.Marina,farens elskerinne fra gamle dager dukket opp og hun passet Kolja ettersom barnehagene var stengt. Med henne i hus ble det litt mer penger til mat.
Etterhvert som vinteren kom og veiene inn og ut av byen var blokkert ble det nærmest en umulig oppgave for de som kom med forsyninger å ta seg inn i Leningrad,unntaket var vannveien men dit kunne de ikke ta seg over med kjøretøy før isen var tykk nok til bære kjøretøyene uten å risikere at isen brast. Det fikk katastrofale konsekvenser for befolkningen at den lille dagsrasjonen de ble bevilget med noen få hundre gram brød ikke kom.
Midt opp i all denne elendigheten treffer Anna legestudenten Andrej og de blir forelsket i hverandre, kanskje ikke den rette tiden å treffe en partner men kjærligheten dem imellom var kanskje med på å holde troen og håpet oppe for de to.

Hun er vant til den typen oppmerksomhet, og hun kan håndtere den. Andrejs uttrykk gjør henne imidlertid usikker. Andrej er nysgjerrig. Han vil vite mer. Blikket hans utforsker henne og er nærgående. Anna kan kjenne varmen i sin egen hud og den myke bomullskåpen mot låret.

 Den kalde vinteren og totale mangelen på oppvarming og ikke minst viktige næringsstoffer gjorde at mange døde av  både kulde og sult.Verst var det for de  gamle og skrøpelige fra før og ikke minst for de små barna. Desperasjonen blant folk som sultet var til å ta og føle på og den grusomme situasjonen de var i gjorde dem i stand til å utføre ting de tidligere aldri hadde drømt om å gjøre. Å se folk frakte sine døde på slede for å legge liket fra seg utenfor kirkegården ble etterhvert et ganske vanlig syn.

«Kamerat.» En hes hvisking. «Du har verktøy, ikke sant? La meg låne det bare et øyeblikk. Jeg sverger på at jeg skal gi det tilbake til deg.» Annas hånd strammer grepet om meiselen. Så snart hun gir den fra seg, får hun den ikke tilbake. Kvinnen er stor og mer velfødd enn Anna. Kanskje hun har en kniv, en ordentlig en stukket ned i beltet. Kanskje hun har sett at  Annas sekk er halvfull. Anna svarer ikke. Hviskingen tar til igjen, klagende, syngende, og kvinnen presser kroppen mot henne. «Jeg sverger ved Gud på at du skal få den tilbake. La meg bare få opp et par klosser.»

Det er ikke det minste rart at denne boken ble nominert til flere litterære priser da den ble gitt ut i 2001 for denne forfatteren skriver godt. Hun har klart å skape et levende bilde av hvordan denne krigen fortonte seg for vanlige mennesker og vi fikk ta del i deres grusomme hverdag, deres daglige kamp for å overleve. Det var mange sterke scener hvor de mest utenkelige ting ble helt dagligdags for dem som var midt oppe i det. Det antas at over 1 million mennesker døde denne vinteren og en sovjetisk historiker betegner den beleirede byen som en «gigantisk utryddelsesleir». Forfatteren skildrer både grusomhetene og de få tingene som gir grunn til håp på en slik måte at det er som jeg er der i leiligheten med dem og føler den samme sulten og kulden som dem. Jeg blir med Anna hver eneste dag mens hun trakker gjennom byen med den lille sleden på slep for å stå i timevis i kø på bakeriet for å hente dagens rasjon. Det skal bli spennende å følge forfatteren videre og jeg ser frem til å ta fatt på boken «Sviktet» hvor vi møter igjen Anna og Andrej.
Anbefales!