Hei

Nå er det en stund siden jeg leste denne boken, men jeg har ikke skrevet noen kommentarer på denne boken enda så derfor velger jeg å gjøre det nå.

På nettet står det følgende om boken:

Ny roman av samme forfatteren som boken » Øya» og denne gangen er det smektende flamencorytmer, lidenskap og smerte som driver handlingen fremover, med det borgerkrigsrammede Spania som bakteppe.

Under de majestetiske tårnene til Alhambra, kan man høre gjenlyden av musikk og hemmeligheter i Granadas brosteinsbelagte gater. Sonia Cameron kjenner ikke til byens forferdelige fortid – hun er der for å danse. Men en tilfeldig samtale i en stille kafé og en samling gamle fotografier trekker henne inn i en hjerteskjærende fortelling fra den spanske borgerkrigen. Sytti år tidligere huset kafeen familien Ramirez.
I 1936 splintret Francos hær landets skjøre fred, og i hjertet av Granada blir familien vitne til de mest grusomme virkningene av konflikten. Splittet av politikk og tragedie må de alle velge side, og kjempe en personlig kamp mens Spania rives i biter foran øynene på dem.

Før jeg begynte å lese boken så hadde jeg skyhøye forventninger til den for den hadde bare fått god kritikk alle steder.Etter såvidt og ha begynt å lese i boken la jeg den fra meg og leste noen andre bøker i stedet.
Etter ett par uker ga jeg den en ny sjanse og jeg ble gledelig overrasket, for etter de ca 50 første sidene tok boken seg veldig opp og jeg ble revet veldig med i handlingen.
Om jeg skulle trekke ned noe så må det være at forfatteren ikke hadde trengt å ha med fullt så mange sider om den spanske borgerkrigen for at vi lesere skulle kunne følge familien Ramirez sin historie.

Det er en bok jeg vil anbefaler for når jeg først kom skikkelig inn i handlingen kunne jeg ikke legge fra meg boken, så den ble lest på 1,5 dager og den har nesten 480 sider.