Hvis av Tine-jarmila Sir

RÅTT OG BRUTALT!

 

hvisJeg har lest en god del bøker opp gjennom om overgrep og mishandling av barn. Slike bøker er aldri gøy å lese men desto er det viktig at bøker med disse temaene blir lest. Det er ikke lenge siden jeg leste Kinderwhore som er en sterk og medrivende roman om litt av samme tema, om mulig så er denne hakket mer brutal i all sin elendighet. Da tenker jeg selvfølgelig på det som skjer med den lille jenten i boken.

Siden jeg følger Tine på facebook hadde jeg sett noen av tekstene på forhånd så jeg visste på en måte hva jeg gikk til før jeg begynte på denne.

Jeg noterer alltid underveis når jeg leser og ord som sterkt, helt grusomt,hjerteskjærende og fy faen gikk igjen hele tiden.

Hvis handler om en navnløs liten jente som blir utsatt for overgrep gjentatte ganger av flere godt voksne menn som burde visst bedre. Det er den lille jenten som forteller om det hun har blitt utsatt for og hele tiden er det som om hun drømmer seg vekk og for en stakket stund ønsker at hun var en annen enn den hun er(for da hadde hun ikke måtte gå gjennom det hun gjør akkurat nå, ligge der og bli voldtatt.)

Overgrep mot barn er aldeles grusomt og det finnes ikke strenge nok straffer for de som begår slike grusomheter. Dere har sikkert allerede skjønt at dette ikke er en «walk in the park» men jeg har likevel lyst til å dele et par av diktene med dere for å vise dere hvor rått og brutalt forfatteren formidler disse hendelsene.

Hvis jeg var Niels Fredrik Dahl ville jeg sagt
at du ser ut som du kan elske
det er det ikke alle som gjør
med øyne som et åpent sår
og jeg ser du prøver
til tross for at de prøvde
å ta livet av deg
du blødde fra munnen
og underlivet
da de gikk leende tilbake til bilen
og før de satte seg inn
tørka blodet av pikkene
med like blodige never
de avtalte å svinge innom bensinstasjonen
hver sin pølse på vei hjem

Det er så hjerteskjærende at jeg har nesten ikke ord, og slik er det gjennom hele samlingen. Det er sånn at jeg har lyst til å klemme den lille jenten og si at alt kommer til å gå bra, si at nå er hun trygg og at ingen i hele verden kan gjøre henne noe mer vondt.

Hvis jeg var Èdouard Louis ville jeg sagt det slik
at vold er en kilde til sannhet
for dere kjeppjaga meg ikke
dere tok ikke ord ut av munnen min
men dere vrengte
kroppen
la nye ord
i den
slo kjeveleddet på plass
da det låste jeg
om erigerte, voksne
pikker
og jeg slutta å kjempe imot.

Det første tanken som slår meg er hvor i all verden er foreldrene hennes oppe i dette? Hvordan i all verden kan de la dette skje? De vet jo hva som skjer med henne….
Er det ingen oppegående voksne som ser denne lille jenten og det hun går gjennom og ikke minst kan gripe inn?
Hvordan bli et helt menneske igjen etter slike grusomme hendelser? Hvordan ser barnet på seg selv i etterkant av slike hendelser?

Samlingen gir kanskje svar på noen av disse spørsmålene og noen steder står det noe som får meg til å tenke at dette kan være basert på noe forfatteren selv har opplevd uten at jeg vet dette med absolutt sikkerhet. I samlingen står det også noe om at hvem som helst kan være en overgriper, eller sagt på en annen måte, det finnes en overgriper i alle sosiale klasser i samfunnet og man kan ikke med det blotte øye se hvem som er det eller ikke.

Det var et godt grep å la den lille jenten fortelle historien for ofte er det ikke slik, ofte er den vel som forgriper seg på barn som kommer til ordet, skjønt jeg har lest en roman for flere år siden hvor barnet kom til ordet.

Overgrep på barn skjer hver eneste dag over hele verden, også her i Norge. Det er noe som det må settes enda mer fokus på, vi kan ikke bare snu oss vekk og late som det ikke skjer, for det skjer.  Derfor trenger vi bøker som dette,og kanskje kan nettopp denne diktsamlingen bidra til at noen der ute får lyst til å komme med sin historie?

Denne diktsamlingen var som store knytteneveslag midt i magen og det føltes nesten som jeg skulle miste pusten enkelte ganger.
Dette er noe av det sterkeste, råeste og det mest brutale jeg har lest i år og en klar kandidat til bokbloggerprisen i åpen klasse. Derfor råder jeg alle bokbloggere som måtte lese dette om å lese boken selv om det gjør vanvittig vondt. For det er vondt å lese. Det er bare å kvinne seg opp og ta fatt.

 

ANBEFALES STERKT!


Forlag: Flamme
Tittel: Hvis
Forfatter: Tine Jarmila-Sir
Format:Innbundet
Sideantall:55
Utgitt:2018
Kilde:Leseeks

 

Forfatter

tine_tilweb_1024x1024
Foto: Flammeforlag.no

Tine Jarmila-Sir er født i 1986  og er en norsk forfatter. Hun har arbeidet på frilansbasis i forlag, både som forfatter, tekstforfatter, litterær konsulent, oversetter, redaktør, korrekturleser og språkvasker. Hun debuterte som forfatter i 2014 med romanen Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa, deretter kom boksingelen Ulven under armen i 2017 før årets utgivelse, diktboken Hvis.

 

 

HILSEN BEATHE

Johannes & Morfar av Knut Georg Andresen

Med sesongstart på Beitostølen kun få uker unna passet det fint å lese bøker om de to favorittene mine når det gjelder langrennsløpere og siden jeg skrev om Northug i går så skulle det være duket for Johannes Høsflot Klæbo i dag.

  johannesmorfarJohannes & Morfar er en skikkelig feelgood uten skandaler av noe slag, om fortellingen om en bestefar og barnebarnet hans.

Det skal sies at dette ikke er en biografi om Johannes, det skulle det ikke være behov for med tanke på at han er 22 år, skjønt han allerede nå har opplevd en hel masse vi andre bare kan drømme om.

Dette er altså en hyllest til morfaren, en ekstra klapp på skulderen om du vil, for den enorme innsatsen han har lagt ned i mange år for å hjelpe barnebarnet opp og frem innen idretten sin. Skjønt det blir rettere å si barnebarna for Johannes er ikke den eneste i familien han har hjulpet, han trener blant annet Johannes sin lillesøster som også driver med langrenn.

Boken viser også hvordan hele familien står bak og hvor alle har sine roller å utfylle. Johannes sin suksess er ikke et one- man-show men et resultat av et skikkelig teamarbeid. You know, it takes a village osv…

Kåre Høsflot som morfaren heter er slett ikke for en amatør å regne innen trening for han har nemlig topptrenerutdanning og selv om han selv ikke har konkurrert på toppnivå i langrenn så er det tydelig at han vet hva som skal til for å bli best.

Johannes har alltid hatt et høyt energinivå og når han skulle begynne på skolen var foreldrene spent på om han kom til å klare å sitte i ro i timene og forventet nærmest at det skulle komme klager fra skolen, men når disse uteble hadde det sin naturlige forklaring- Johannes spilte fotball i hvert eneste friminutt.

Det har ikke alltid gått helt på skinner for Johannes, eller det vil si det gikk fint frem til han ble 12- 13 men så vokste de andre på samme alder forbi ham mens han selv forble en liten spjæling frem til han var rundt 18 år.  Så snudde det og Johannes ble helt suveren, men når han var 19 var han mye syk og det ble funnet ut at han hadde matallergier.

Han er uten tvil en vinnerskalle og han hater å tape, så når han var yngre løp han til skogs for å avreagere når det gikk dårlig. Hans store styrke som veldig ung var at han var hakket mer treningsvillig enn de fleste andre.

Forrige helg var Johannes og lillebroren Ola hos Lindmo og de kunne fortelle at Ola var minst like rask som det Johannes var på den alderen og tenk hva han kunne få uttrettet om han valgte langrenn, men som vi vet så satser han på en karriere innen musikk. Og det var en litt morsom episode når forfatteren intervjuet Ola i forbindelse med research til boken og helt på tampen skulle prøve å få ut noe «juicy-stuff» om Johannes og gjerne noe som var litt rampete, hvorpå Ola bare ser rart på ham og sier at Johannes ikke er sånn i det hele tatt. Han er en fin storebror og opptatt av å være et godt forbilde.

Dette bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av Johannes, at han er en aller tiders fyr og det er ikke uten grunn at han er en svigermors drøm. Det så man også på Idrettsgallaen i januar hvor han hadde på seg caps hvor det stod «Make Northug great again» på. Eller som det står i boken at han måtte legge på når han snakket med moren, Elisabeth,i telefonen etter teamsprinten for å ta seg av Emil(Iversen) som gjorde en feilvurdering som gjorde at et mulig VM gull gikk «tapt», jeg må bare gå, for jeg har en kompis jeg må ta meg av.

Da jeg begynte intervjurunden med Johannes, må jeg innrømme at jeg ble stressa i starten. Fyren gjespet stadig vekk, og jeg tok det selvfølgelig som et tegn på at han kjedet seg. Imidlertid virket han interessert og svarte svært godt for seg, så jeg fikk det ikke helt til å stemme. Jeg bestemte meg for å overse gjespingen hans og heller undersøke litt om fenomenet i etterkant, og jeg visste hvem jeg skulle spørre.

S.119

Det står naturlig nok mye om Johannes i boken selv om dette er en hyllest til morfar for det er jo nettopp han og resten av familien som har gjort Johannes til den han er i dag. Uten ham og resten av familiens innsats hadde han helt sikkert ikke vært der han er i dag.
Slik som han har snakket om morfaren helt siden han kom med i langrennssirkuset og ikke minst den måten han alltid takker de som har vært med å bidratt underveis vitner om en fin fyr på alle måter og det har morfaren vært med å bidratt til. Sånt står det repsekt av!
Boken gir også leserne et godt innblikk i det nære og tette vennskapet det er mellom disse to til tross for en relativt stor alderforskjell med tanke på at Johannes er 22 og morfaren 75.  Men som vi ser så er de slett ikke alltid enige om ting og de er heller ikke redd for å si i fra om det er noe, og det er vel akkurat som det skal være i en sunn og god relasjon, er det ikke?

Man får også et godt innblikk i treningsopplegget og det finnes konkrete treningstips for de som måtte ønske det. Vi får også et par gode historier både fra barndom og av nyere dato uten at jeg skal røpe alt her og nå.

Men det som overrasket meg var at om man tre ganger ikke befinner seg på oppgitt sted når Wada skal komme på besøk for å ta tester så blir man automatisk utestengt for doping. Wada er som dere vet et antidoping-byrå. Og det ble ganske hektisk tidligere i år når Wada kom på døren hjemme i Trondheim og foreldrene ikke trodde Johannes var kommet hjem fordi bilen hans ikke stod i oppkjørselen, men så viste det seg at han hadde parkert ute på gaten for ikke å vekke foreldrene når han kom hjem fra ferie om natten.

Jeg merker at jeg kunne skrevet side opp og side ned for dette er noe jeg virkelig liker å lese om og formidle videre, og mitt inntrykk av Johannes er om mulig blitt enda bedre etter denne boken, for en fin fyr, for en fin morfar og for en fin familie.

Jeg håper at Johannes blir å finne i langrennsporet i minst ti år til og måtte morfaren være frisk og rask i minst like mange år til så tror jeg at det blir veldig mye bra langrenn å se frem til å årene som kommer. Først og fremst ser jeg veldig frem til at Johannes og Petter skal herje i løypene om få uker.

Selv om jeg har skrevet en del så gjenstår det mye jeg ikke har snakket om, men litt må det være igjen til dere som ennå ikke har hatt gleden av å lese den. Det er to ting jeg må ha med før jeg avslutter for jeg kan ikke skrive om Klæbo uten å ta med det karakteristiske «Klæbo-klyvet» som morfar og Johannes har utarbeidet eller i hvertfall videreutviklet utfra en teknikk som var «moderne» for flere tiårsiden om jeg ikke husker feil. Leste forresten i en artikkel at den tidligere langrennsløperen Thomas Wassberg ikke har troen på denne teknikken i det lange løp, til ham vil jeg bare si: Ta deg en bolle!

Det andre er, ingen bokomtale av en langrennsbok uten å ha med en Youtube-video, og denne viser vel at Johannes er laget av noe helt spesielt og som morfaren skal ha en god del av æren for.

 

Jeg har allerede startet nedtellingen og gleder meg stort til en ny sesong, og det er litt morsomt at jeg som omtrent aldri har hatt ski på beina er så stor fan av denne sporten!

 

ÅRETS JULEGAVETIPS TIL DEN LANGRENNSGLADE!

 


Forlag: Fairforlag- Tittel:Johannes og Morfar-Forfatter:Knut Georg Andresen-Format:Innbundet-Sideantall: 192-Utgitt:2018-Kilde:Leseeks

 

Forfatter

Knut_edit.jpg
Foto: Forlagets hjemmeside

Knut Georg Andresen er født i 1948 og er forelegger og redaktør i Fairforlag.

 

HILSEN BEATHE

Min historie-Northug av Jonas Forsang & Petter Northug

Det er ingen stor hemmelighet at jeg digger Petter Northug og når han kommer ut med en biografi blir det naturligvis et «must» for meg å lese. Det har blitt en slags tradisjon for meg de siste årene å lese en bok om langrenn like før sesongstart og i år ble det ingen unntak. Biografien er ført i pennen av Jonas Forsang.

minn historie PNBoken starter kort med det fatale som skjedde natt til 4.mai 2014 hvor bilen hans endte i autovernet et par hundre meter fra skistjernens hjem i Trondheim.
Deretter får vi tilbakeblikk til da han var liten og vi får høre om den ensomme tilværelsen på gården hjemme i Framværran. Det var langt til nærmeste nabo og dermed var det ingen andre å leke med for de tre brødrene.

Vi får høre om gårdslivet og ikke minst den gode kontakten Petter hadde med farfaren, eller Beste som han ble kalt.

Som liten prøvde Petter mange ulike idretter som fotball(som han fremdeles spiller) skiskyting, friidrett, hopp og kombinert for å nevne noe. Når han var 12 år gammel fikk han ved en anledning mast seg til en tur til Bergen for å delta på et  Triatlon. Det er ingen tvil om at han var en allsidig gutt som var avhengig av å være i aktivitet.

Så ble interessen hans for langrenn vekket, men som veldig ung var han liten og sped i forhold til de beste på hans alder. Og det var særlig to navn som blir nevnt som Northug så veldig opp til men som på den tiden ikke var i nærheten av en gang, Øystein Bogfjellmo og Arnt Einar Engan.

I over ti år deltok petter på renn uten å vinne en eneste gang. Men her var det aldri snakk om å gi seg, noe Northug-fans er ham evig takknemlig for.

Petter har alltid snakket så varmt om bestefaren og det er en litt sår sekvens i boken som jeg tenkte jeg ville dele med dere.

VI SATT I STUA hjemme på gården, da pappa fortalte oss at Beste var blitt syk. Han hadde hatt kreft, men blitt operert, og så hadde alt gått bra. Nå hadde det kommet tilbake, i lungene. Men pappa sa det på en måte som om det var en bagatell.
«Beste er sterk», sa han.
Det var liksom ingenting å bekymre seg for. Pappa sa det som om Beste bare var litt småforkjøla.
Etterpå spiste vi. Vi prater ikke så mye mer om det. Men jeg husker at jeg på et tidspunkt reiste meg fra bordet, løp ut og ned grusveien fra gården,til huset hans. Han satt i lenestolen.
Jeg satte meg i den andre, og så satt vi bare der og så på tv.

På den tida forsvant jeg lenger inn i meg selv. Begynte å trene hardere. Jeg sa det aldri til noen, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle bli verdens beste langrenssløper.

s.34

Og det ble han! Og hvem kan vel glemme bestefarens legendariske ord: «Vis dem ryggen,gut». Noe han også har gjort mange ganger og jeg håper inderlig at han viser dem ryggen igjen til vinteren.

Northug forteller også at han som veldig ung var veldig sjenert og egentlig en introvert type. Det virker ikke sånn når man ser ham på skjermen, men så kan han vel være det privat.

Vi får også høre om hvordan han ble kjent med Rachel Nordtømme som han senere ble samboer med før forholdet etter hvert tok slutt. Sidene som omtaler hans bekjentskap med Aylar er tatt vekk i den utgaven jeg har. Egentlig så er det litt rart at det måtte  taes bort, med tanke på at Aylar selv har blitt intervjuet om ting som etter det jeg forstår stod i disse avsnittene. For meg spiller det egentlig ingen rolle da jeg syntes at man burde få ha et privatliv selv om man er en offentlig person og det er ikke slike ting jeg  først og fremst syntes er interessant å lese om.

Det meste av boken er viet skikarrieren og enkelte kapitler er viet ulike renn og det var veldig kjekt å få gjenopplevd dem og få Northugs tanker om noen av de. Blant annet snakker han om 5 milen på VM i Liberec siste dag og han hadde bestemt seg for at han skulle henge med så lenge han bare maktet. Det var bare å finne frem hjertestarteren for han kom til å gå til han døde. Og han forteller videre fra slutten av rennet.

Så fort vi når bunnen av bakken,begynner jeg å gå, men det er ikke noe rykk igjen, jeg har krampe i beina og smerten er så intens at jeg nesten er lamma.Vylegzjanin kommer seg opp på andre plass, og prøver seg rett før vi svinger inn på oppløpet. Du kan se det på tv-bildene, hvordan overkroppen min skjelver de siste meterne mot mål. Jeg aner ikke om noen kommer, jeg bare går og går til jeg er i mål, så sliten at jeg ikke klarer å løfte armene. De kom løpende til, alle på landslaget og støtteapparatet. Jeg hadde vunnet tre gull i VM.
Jeg bare lå der. Selv lenge etter at de andre løperne hadde forsvunnet fra målområdet. Jeg hadde aldri i mitt liv vært så sliten. Jeg snudde meg på ryggen, lå som en sjøstjerne med armene og stavene og beina og skia stikkende ut til alle kanter.

Jeg har selvfølgelig funnet video av dette på YT.

Dette er bare et av mange renn vi får ta del i her og i tillegg snakkes det en del om hvordan han trener og om en typisk hverdag både i og utenfor mesterskap. Ikke minst så snakkes det om viljen til å vinne og viljen til å gjøre den jobben som kreves for å nå dit. Om all den smerten man må tåle for å lykkes og aldri gi opp når det er som vondest.

Det er ikke til å stikke under en stol at toppidrettsutøvere må forsake veldig mye for å klare å komme dit de ønsker, og dette er noe av det som blir tatt opp i boken. den forteller også om det trykket som var på ham den tiden når han var på topp, hvor nærmere 90 % av alle spørsmål de fikk på pressekonferansene var om Petter Northug, enten han var tilstede eller ikke. Og ikke minst så handler det om alle de forventningene som ble stilt til ham.

Boken er lettlest og godt skrevet og er et absolutt «must» for en langrennsfan. Sånn sett en ypperlig gave til en som liker/elsker sporten. Selv visste jeg en god del fra før gjennom flere andre bøker jeg har lest de siste årene, var det selvfølgelig noe nytt å hente. Noen gjentakelser var det å finne her, men de overså jeg glatt denne gangen.

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å dele et av mine favorittrenn noen gang og det er lagsprinten hvor Petter Northug og Finn- Hågen Krogh tar gull i Vm i Falun i 2015.

Det er ikke ofte jeg leser biografier men det er uten tvil veldig interessant å komme litt tettere på og bli litt bedre kjent med noen man liker å følge på skjermen. Interessant å lese om deres vei til suksess men også ta del i de gangene det ikke går fullt så bra, ikke alltid alt går på skinner og det har alltid stormet rundt Petter Northug, enten det har gått bra eller dårlig.

Denne sesongen er han tilbake på sprintlandslaget sammen med blant andre Johannes Høsflot Klæbo og jeg ser virkelig frem til å se disse to herje løypene om noen uker. Og, Ja, jeg er i gang med boken om Johannes og Morfar for de som kjenner meg vet at nettopp disse to setter jeg veldig høyt. De har en x-faktor langt utover det de andre langrennsløperne har og de liker å gå sine egne veier, og derfor digger jeg de. Sesongstart på Beitostølen er om 15 dager, det gledes! 🙂

Har du en langrennsfan i familien så vet du hva du  kan gi dem til jul!

 

 Andre bøker jeg har lest om Langrenn/ Petter Northug:

Northug- En familiehistorie av Sverre M Nyrønning
Langrennsboka av Inger Honerød( Redaktør)
Gullracet- medaljer, makt og mysterier i Norsk langrenn av Lars Backe Madsen
Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn av Thorkild Gundersen


Forlag:Pilar-Tittel:Min historie-Northug-Forfattere:Jonas Forsang & Petter Northug-Format: Innbundet-Sideantall: 244 – Utgitt: 2018-Kilde: Leseeks

  

 

HILSEN BEATHE

OPPSUMMERING#9: SEPT & OKT 2018

halloweenbook

Ingen oppsummering i september betyr at det kommer desto flere bøker på listen denne måneden.  Jeg har lest en del men det har vært dårlig med blogging, trodde jeg i det minste men jeg ser jo at jeg har skrevet om nesten alle jeg har lest så litt har det vært likevel.

 BØKER LEST

  1.  En bokhandlers dagbok av  Shaun Bythell-oversatt roman-Leseeks
  2. Det en jente er lagd av av Elana K Arnold-oversatt roman-Leseeks
  3. Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn-noveller-Leseeks på Kindle
  4. Dagen før halv tre av Per Schreiner-roman-norsk2018-Leseeks
  5. Til ungdommen av Linn Skåber/ Lisa Aisato-Barne-ungdomsbok- norsk2018-Leseeks
  6. Washington Black av Esi Edugyan-roman-Manbooker 2018-Kjøpt
  7. Skam-sesong 1- Eva av Julie Andem-manus-Leseeks
  8. Skogen den grøne av Ruth Lillegraven-Diktbok for barn-norsk2018-Leseeks
  9. Alt jeg vil er å kysse deg av Charlotte Glaser Munch-ungdomsbok-Storytel
  10. Alt er mitt av Ruth Lillegraven-krim-norsk2018-Leseeks
  11. En bønn fra havet av Khaled Hosseini-oversatt roman i diktform?-Leseeks
  12. Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr-True crime-Storytel
  13. Norsk litteraturhistorie – fritt etter hukommelsen av Knut Nærum-Essay-Storytel
  14. Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway-oversatt roman-1001bok-Storytel
  15. Det gule bladet, den svarte pupillen av Katrine Heiberg-dikt-norsk2018-Leseeks
  16. Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn-Essay-norsk2018-Leseeks
  17. Vår i det hinsidige av Gine Cornelia Pedersen-roman-norsk2018-Leseeks
  18. Morskap av Sheila Heti-oversatt roman-Leseeks
  19. Snøsøsteren av Maja Lunde & Lisa Aisato-Barne-ungdomsbok/kalenderbok-norsk2018-Leseeks
  20. Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman-oversatt roman-Leseeks
  21. Cally av Ruth Lillegraven-skuespill-norsk2018-Leseeks
  22. Sjøen om vinteren av Sivert N Nesbø-roman-norsk2018-Leseeks
  23. Så mye hadde jeg av Trude Marstein-roman-norsk2018-Leseeks
  24. Behold meg av Tone Sanden Døskeland-dikt-norsk2018-Leseeks
  25. Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring-roman-norsk2018-leseeks
  26. Min historie-Northug av Jonas Forsang-Biografi-norsk2018-Leseeks
  27. Rase av Monica Isakstuen-roman-norsk2018-Kjøpt

14 romaner,1 novellesamling,4 Barne -og ungdomsbøker,2 Essays,1Biografi,1True Crime,1 skuespill,1 manus,2 diktsamlinger.

15 norske av året,6 oversatte romaner,1 engelsk, 4 eldre norske, samt Skam-manuset. 21  leseeks, 4 storytel, 2 kjøpte.

27 bøker på to måneder er ikke så aller verst og jeg føler jeg har lest en del gode bøker også. Spesielt vil jeg si at jeg håper flere leser Mona Høvring sin bok «Fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født» som handler om forholdet mellom to søstre. Og Per Schreiners blir aldri feil og jeg fikk veldig «Penelope er syk»-vibber av romanen hans «Dagen før halv tre», jeg vet ikke men jeg digger stillferdige og lavmælte bøker.
 

FRA BOK TIL FILM/ TV-SERIE

Merker at det blir mindre og mindre tv-titting på meg men noe får jeg jo med meg likevel, og i det siste har jeg sett en ny serie som går på NRK super/ Nrk-tv,LIK MEG.

lik meg

Her kommer det ut klipp på samme måte som det gjorde med Skam,Blank og Lovleg og om lørdagen kommer episoden ut hvor de har samlet alle klippene. Serien handler først og fremst om vennskapet mellom Oda og Arin, de har vært venner helt siden barnehagen men når de begynner i 7. klasse ser Arin seg lei på Odas oppførsel. Oda er ikke godt likt og dessverre er det slik at hun i et forsøk på å få oppmerksomhet gjør ting som kanskje gjør at hun blir enda dårligere likt av de andre som er flink til å fryse henne ut.  Men alt hun vil er jo å få være med i gjengen. Det er sårt og vondt å være vitne til og dessverre er det mange som har det slik.

Foreløpig ligger det 6 av 10 episoder ute, anbefales!

 

SER FREMOVER MOT NOVEMBER

Det er to måneder igjen av året og om ikke så lenge skal en tenke på hvilke bøker en skal nominere til bokbloggerprisen. Selv har jeg lest 31 norske romaner og 33 i åpen klasse, og egentlig har jeg mer enn nok å velge blant, men så er det slik at det fremdeles ligger mange norske av året i ulest-bunken og jeg har et ørlite håp om at i hvertfall noen av dem skal bli lest de  to neste månedene.
Det blir heller ingen lett oppgave å skulle velge ut bøker å nominere for i romanklassen har jeg pr nå 12 bøker på favorittlisten og enda har jeg ikke lest alle romanene som leses skal og går det som det pleier så kommer det alltid tips til bøker man bare «må» lese sånn helt på tampen også. I åpen klasse har jeg ikke så mange klare favoritter,»bare»7.

I forrige uke kom det en ny diskusjon angående blogging, leseeksemplarer og om å lese de samme bøkene. Nå skal jeg ikke gå noe nærmere inn på den diskusjonen her men det kunne virke som «alle» leste de samme norske bøkene. Men gjør vi det? Jo, noen bøker går igjen men jeg fikk lyst til å se litt nærmere på det og tok et kjapt overblikk på de norske bøkene jeg har lest og jeg kom til at rundt 10 av romanene jeg har lest, er det kun meg eller en annen som har lest. Og rundt 12 av de i åpen klasse. Det vil si rundt 1/3 av de norske bøkene jeg har lest i år er det kun meg eller et fåtall andre som har lest. I hvert fall har de ikke blitt skrevet om. Men nå vet jeg jo ikke hvor mange norske bøker som har blitt lest totalt så man får ikke et eksakt bilde, men litt moro var det jo «å forske litt».

Når jeg først er inne på norske bøker og bokbloggerprisen så har jeg jo et inderlig ønske om at prisen skal fortsette, gjerne på samme måte som nå men kanskje med et par endringer når det gjelder samlesingen.

Det skal ikke bare leses fremover heller. Det er flere litterære arrangementer denne uken. I morgen skal jeg på bokbad med Trude Marstein,Kjersti Annesdatter Slomsvold og Maria Navarro Skaranger, og fredag er det boklansering med førjulskos på litteraturhuset.

Sesongstart for vintersporten er bare få uker unna og jeg gleder meg som vanlig veldig, og jeg ser så frem til at Petter og Johannes skal herje i sporet. I mellomtiden skal jeg lese bøkene om dem,eller det vil si jeg er ferdig med Petter sin biografi og har begynt på Johannes sin om han og morfaren.

Det er bare èn måned til julemåneden og jeg er usikker på om jeg skal ha kalender på bloggen i år men det er ennå litt tid til å bestemme seg. Jeg vet at Bjørg og noen andre hadde et sånt «hemmelig» nisse eller noe et år, men kanskje det er noe å tenke på til neste år om noen skulle syntes det var noe.
 

HA EN FIN LESEMÅNED I NOVEMBER!

 

 

HILSEN BEATHE

Rase av Monica Isakstuen

NÅR MOR ER PÅ RANDEN

 

Fra før av har jeg lest to av Isakstuens romaner, Om igjen fra 2014 som jeg likte veldig godt og Vær snill med dyrene fra 2016 som ikke falt så veldig godt i smak hos meg. Derfor var det med ekstra stor spenning  jeg satte i gang med denne siden dette er en slags oppfølger eller fortsettelse av den forrige romanen. Ja, noen ganger må en bare ta sats og håpe på det beste.

rase.jpeg

I Rase er det en til tider rasende kvinne, en småbarnsmor som er fortellerstemme, hun har ny mann og tvillinggutter på fire i tillegg til å ha en datter fra før akkurat som forfatteren selv og som Karen i den forrige romanen.

Det hele begynner med et lite brak når kvinnen står i kø i kassen på dagligvarebutikken, en dame bak henne klager på at ting tar tid mens hun selv prøver så godt hun kan å beholde roen og overser damen. En ny kasse blir åpnet hvorpå jeg-personen går mot denne og dette går ikke upåaktet hen hos kvinnen som stod bak henne i den andre kassen og hun presterer på et punkt å kaste kurven sin ned på beina hennes, begynner å slenge med kjeften og forlange unnskyldning i etterkant. Ja, slike folk er bare sjarmerende,
Jeg syntes at jeg-personen klarte seg veldig bra tross alt for det var litt av en prøvelse den andre utsatte henne for.
Forøvrig hadde jeg-personen helt rett for her i Bergen er det vanlig praksis at personen foran deg i køen får gå foran deg i neste kø om det blir åpnet en ny kasse, dette er vel bare vanlig høflighet er det ikke?

Selv om jeg liker å tro at jeg kanskje ikke var like stresset eller sint som det protagonisten var som småbarnsmor så kjenner jeg meg veldig igjen i mange av tingene hun gikk gjennom. Så litt stresset har jeg nok sikkert vært, og i likhet med henne så var faren til barna av det mer sindige slaget, noe som også kunne vært veldig irriterende og ikke akkurat til hjelp( for meg).
Selv hadde jeg en på 5 1/2 når jeg fikk nummer to og den tredje kom bare 17 mnd etter det igjen så aldersmessig var det ganske likt med barna til denne kvinnen og dermed mange av de samme utfordringene.

Det er mye hverdagsbeskrivelser og mye prakiske ting som beskrives her, det er sånn småbarnsperioden er. Men selvfølgelig får vi hele tiden hennes kamp, både med barna og den indre kampen hennes når ting helt sikkert føltes overveldene og for alt for mye. Og når man er stresset så har man kanskje noe kortere lunte enn det man ellers ville hatt og da er det ikke alltid like enkelt å besinne seg. Det trenger man ikke være rakettforsker for å forstå, og av og til går det skikkelig hardt for seg hjemme hos jeg-personen. Og jeg liker godt den frekvensen hvor hun snakker med naboen.

Naboen står i innkjørselen sin og ser opp på meg igjen, taust. Jeg ser tilbake. Er det noe? roper jeg ned til ham. Munen hans beveger seg, jeg hører ikke. Hva sa du? Han ser seg til høyre og venstre, krysser veien krokrygget og tusler over grusen til han står like under det åpne vinduet. Jeg lener meg ut.Ja?……(………)…

Jeg beklager så mye, sier han. Jeg vil virkelig ikke blande meg. Men av og til høres det nesten ut som der er krig inne hos dere.

S.57

Hun går til en psykolog,en hun kaller «ikke-psykologen» fordi hun egentlig ikke har helt troen på ham og en gang får hun et utbrudd mens hun er der, det var med nød og neppe at hun fikk komme tilbake dit. Hun føler også at hun ikke får den støtten hun trenger hjemme heller.
Det er derimot ikke bare denne småbarnsperioden vi får ta del i, det finnes også et tilbakeblikk til da hun fant den nye mannen og en heller småpinlig situasjon som oppstod…

Det er mange fornøyelige sekvenser i boken, blant annet da hun fant ut at hun bærte på tvillinggutter og kom til å tenke på at de skulle komme i puberteten og hun så for seg at hele huset kom til å bli sauket i størknet kroppsvæske!Hehe…godt det finnes papirtørkle sier jeg bare.

I en stresset hverdag og da særlig i den perioden hva man har små barn så er det kanskje lett for at man ikke føler seg like attraktiv lenger, man gjør kanskje bare det aller nødvendigste når det gjelder egen hygiene og det «lille ekstra» blir kanskje det første som ryker i denne perioden. Protagonisten spør seg i hvert fall om  hva som er vitsen med å smøre huden inn med krem for da vil den bare forlange enda mer, det samme med glansvask for ikke å snakke om å shave leggene. Hva er vitsen. Kroppen kvitter seg med celler hver dag, kaster ut slaggstoffer, preges, eldes. Jeg forsvinner, når alt kommer til alt. I et sånt perspektiv er det virkelig påkrevd at jeg daglig skal anstrenge meg for å rense hudens porer, holde bikinilinjen ryddig og fitta trang?

 

Selv om det ble litt stang ut med forrige roman for min del så gikk det desto mye bedre denne gangen for dette likte jeg veldig godt.  Det kommer kanskje ikke frem så veldig mye nytt for dette er ting man har hørt om før, eller gått gjennom selv men det var kjekt å få et innblikk i hvordan en småbarnsperiode kan fortone seg for nå er det noen år siden mine var små. Dessuten skriver Isakstuen så godt og det er fornøyelig lesing i all jeg-personens fortvilelse for det er ikke til å stikke under en stol at noen av tankene hennes er av en slik karakter man kanskje ikke snakker høyt om og på den ene siden står denne setningen: Jeg er så redd for hendene mine. Kun det og det er ganske så sterkt. En annen setning som står alene og kommer flere ganger: Hvordan elsker man noen så de merker det? Og dette er bare noen av spørsmålene hun stiller seg i denne romanen.

Det er høy flirefaktor og det er med på å gjøre det lettere å lese for det er jo ikke slik at det er spesielt artig å lese om en mor som virker å være på randen av et sammenbrudd som kan bryte ut når som helst. Det er en sekvens i boken som er ganske rolig og hvor det går mye i fødsel og barseltid, og det var fint med den sekvensen for det hadde blitt litt for mye av det gode om mor var på tuppa absolutt hele tiden. Morsrollen og foreldrerollen er en viktig og ikke minst krevende rolle man har, og det å skulle innta enda flere roller i forhold til før er slett ikke bare bare og det er ikke rart at det kan virke overveldene til tider. Jeg kan bare snakke for meg selv men jeg tenker at det er mange med meg der ute som har sagt ting vi i utgangspunktet ikke mente, sånn i kampens hete.
I denne romanen har Isakstuen satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til  å bruke sin sterke prosa.

 

Anbefales sterkt!

 


Forlag:Pelikanen
Tittel: Rase
Forfatter: Monica isakstuen
Format:Innbundet
Sideantall: 223
Utgitt:2018
Kilde:Kjøpt

Forfatter

Monica Isakstuen
Foto: Tommy Ellingsen

Monica Isakstuen er født i 1976 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2009 med romanen Avstand² og har siden den gang skrevet en diktsamling og flere romaner, blant annet Vær snill med dyrene som hun vant Brageprisen for. Hun gav tidligere i år ut skuespillet Se på meg når jeg snakker til deg.

 

 

HILSEN BEATHE

Fordi venus passerte fordi en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

For fire år siden hadde jeg mitt aller første møte med Høvring gjennom romanen Camillas lange netter og jeg ble såpass nysgjerrig på forfatterskapet at jeg gjerne ville lese mer av henne, likevel skulle det gå fire år før neste møte, men for et møte det ble!
fordi venus

Dette er en roman med et veldig poetisk språk og tittelen Fordi venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født er nærmest som et dikt i seg selv.

Vi møter søstrene Martha og Ella hvor sistnevnte er fortellerstemmen. Martha har nettopp vært innlagt på nervesanatorium og skal komme til hektene igjen på et hotell i en alpelandsby og Ella skal være med for å holde henne med selskap.
Eller det er ikke helt sant at de er i alpene fordi Martha turte ikke å fly så de reiste til et hotell i en fjellbygd her i Norge i stedet.

Søstrene som er født på samme dag med bare et års mellomrom og var nærmest uadskillelige når de vokste opp, for Ella kom Martha i aller første rekke, før foreldrene.

Etter hvert som boken skrider frem forstår vi at søstrene har mistet den nærheten de hadde når de var barn og noe av grunnen til det skal være at Martha flyttet fra Norge og bosatte seg i Danmark når hun giftet seg. Dette er noe Ella opplevde som et stort svik mot henne. Men disse ukene på hotell virker ikke å føre søstrene sammen igjen heller, snarere tvert i mot.

Det tok en drøy time å gå fra hotellet ned til sentrum. Veien var nybrøyta, dalen stille og vennlig, de snødekte trærne var liksom så frimodige, det var som om de hadde latt alle sorger fare, all anger, de lot vintersola renne inn i seg, gjennom alt de var, de gjorde gavmildt plass til lyset, trærne hadde ingenting de ville eie, de hadde bare de lette konglene og de mjuke nålene å slippe taket i. Jeg stansa ved en åpen bekk, bøyde meg og drakk fra begge nevene.

S.37

Opplever dette som en stillferdig roman uten at det finnes så mange ytre hendelser som utgjør et slags handlingsplot. Det er mer på det følelsesmessige planet og ikke minst Ellas edrindringer om både barndom og hennes tanker om det som skjer her og nå med henne selv og med Martha. Hennes eget begjær som hun etter hvert gjør noe med når de er på hotellet, men kanskje ikke med rette person.. Samtidig går begge to gjennom mye og ikke minst så krangler de en god del, helt til Martha bare reiser fra hotellet lenge før tiden mens Ella velger å bli igjen.

Jeg må si at jeg fikk sansen for Ella men er det fordi vi ser ting gjennom  hennes øyne? Det er jeg ikke sikker på, men Martha fremstår som en person som tar søsteren for gitt og virker å være en litt bortkjemt type som forventet nærmest å bare gå der til pynt mens søsteren måtte ta hånd om bagasjen hennes. Litt utover i boken merker jeg at Ella såvel som Martha hadde behov for denne turen, behov for å koble av og komme seg litt bort. Og det er jammen ikke godt å si hvem av dem som egentlig trengte det mest eller hvem av dem som egentlig var syk.Så er det da også veldig menneskelig og å sitt å stri med.

Det reises en del spørsmål underveis i romanen men det er ikke slik at nødvendigvis alt besvares på slutten heller for da virker det som det har gått mange år og Ella ser tilbake på denne tiden som var fulgt av både deres egen forfengelighet og deres egen forvirring. Og som Ella et sted sier Men når vi tenker tilbake på noe som fant sted i ei annen tid, en annen epoke – i barndommen, eller bare for noen skarve år siden – da er vi tvungen til å dikte. Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i det minste for oss sjøl.

Det blir jo Ellas sannhet vi har fått ta del i, hadde vi hørt ting fra Martha sitt persepktiv kunne det kanskje blitt en hel annen bok. For hvilken sannhet er mest sann og hvorfor blir ting som de blir? Vel, tittelen på boken kan være et svar på et slikt spørsmål skal vi tro forfatteren.
Dette var en velskrevet liten roman om forholdet mellom to søstre, språket er som nevnt veldig poetisk og er en ren fryd å lese. Likte godt beskrivelsene av den norske naturen og ikke minst det såre forholdet mellom søstrene, om misunnelsen og sjalusien dem i mellom. Om den ene sin løsrivelse og den andre som ikke helt forstår dette.

Ja, så må jeg ikke glemme Ellas fascinasjon for den tyske forfatteren Stefan Zweig, det blir liksom ikke feil det heller. Dette er også en av de romanene man fint kan lese flere ganger, jeg vil tippe at jeg vil oppdage noe nytt neste gang jeg leser den.
Egentlig en litt vanskelig roman å skrive om fordi det ikke skjer noe på det ytre plan samtidig som det gjør det likevel. Jeg liker jo bøker som er sånn men de er nødvendigvis ikke de letteste bøkene å skrive omtale av i etterkant. Jeg har i det minste prøvd.Er det noen bøker jeg syntes det er bedre at en leser selv i stedet for å lese om så må det være denne.

Anbefales!


Forlag:Oktober
Tittel:Fordi Venus passerte forbi en alpefiol den dagen jeg blei født
Forfatter: Mona Høvring
Format:Innbundet
Sideantall:127
Utgitt:2018
Kilde: Leseeks

Forfatter

Mona-Hoevring-1-farger
Foto: Agnete Brun

Mona Høvring er født i 1962 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1998 med IIK!En dialog. Siden har hun skrevet en rekke diktsamlinger og noen romaner. Blant annet romanen Camillas lange netter som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

 

HILSEN BEATHE

Eleanor Oliphant har det helt fint/ Eleanor Oliphant are completely fine av Gail Honeyman

Ble oppmerksom på denne boken for cirka et halvt år siden etter å ha sett Jennifers omtale av den på YT og hun var ikke så veldig fan av boken for å si det sånn men jeg ble såpass nysgjerrig at jeg gikk til anskaffelse av den engelske utgaven nærmest umiddelbart men så har den blitt liggende ulest helt til nå.
Boken var på langlisten til Women`s prize for fiction i vår og den vant Costa First Novel Award i 2017 og på en måte kan jeg forstå det. Reese Witherspoon har kjøpt filmrettighetene og det er bare å glede seg til en film med det som blir betegnet som den nye Bridget Jones.
Boken har blitt hypet opp i lang tid også her i Norge og er det velfortjent? Nja…

eleanor oliphantEleanor Oliphant har det helt fint er en såkalt «up-lit» bok, altså en slags feelgoodbok som ikke er fullt så rosenrød som en typisk «chick-lit», betegnelsen brukes ofte på bøker med tema som for eksempel mental helse, barnløshet, alderdom og andre tema som mange på en eller annen måte kan relatere til men hvor romantikken ikke er i sentrum for handlingen og hvor det normalt har en slags oppløftende slutt.

Eleanor Oliphant er en kvinne på 30 år som jobber på kontoret ved et grafisk designbyrå i Glasgow. Hun har på seg de samme klærne hver eneste dag og spiser den samme maten. Hennes eneste venner er de to flaskene med vodka som fortæres hver eneste helg. Hun er sosial keitete og sier akkurat det hun mener til folk uten tanke for  om det hun sier kan såre den andre personen. Hun har ikke så mange sosiale antenner med andre ord og det fikk meg til å tenke at hun kanskje har aspergers eller noe for hun er en person som liker at alt skal foregå etter de samme rutinene og takler ikke så godt endringer.

Hver eneste onsdag ringer moren til henne, så samme tid hver eneste gang og alt hun kan prestere å slenge av seg til datteren sin er til å få bakoversveis av. Det finnes overhodet ingen utsikter for at hun skal bli «mother of the year» anytime soon for å si det sånn. Og neimen ikke rart at Eleanor ikke har særlig tro på seg selv eller at hun ikke syntes selv at hun fortjener bedre.
Helgene tilbringer hun som sagt med sine to gode venner Glen`s (and) Vodka og hun har et godt øye til en musiker som bor like i nærheten og hun følger ham på Twitter og  Instagram, ved en anledning tar hun seg inn i oppgangen hvor han bor. Neida, ikke særlig stalkeraktig  det.

Eleanor liker ikke andre mennesker men som du sikkert har skjønt så er ikke alt helt fint med Eleanor selv om hun prøver å fremstå upåvirket av sin egen ensomhet og sier både til seg selv og andre at hun har det helt fint. Men hun har jo ikke det, og når vi får vite hva som har skjedd med henne, hvordan kan hun ha det særlig bra?
Når hun derimot kommer i snakk med Raymond, den nyansatte på IT-avdelingen begynner det endelig å skje ting som skal endre alt for den godeste Eleanor.

Joda, det er mye feelgood her i den første del av boken men vi får også små drypp om en hendelse som fant sted da Eleanor bare var ti år gammel. Og når vi i siste halvdel av boken kommer mer og mer inn på dette så endrer den karakter og det blir for det meste medrivende lesing og ikke så mye «fjas og mas» som første del bærer preg av. Og jeg vil si at det er den lille tvisten helt på slutten som virkelig gjør mesteparten av boken for min del og som får den til å fremstå mye dypere enn den kunne virke til å begynne med.

I likhet med Jennifer så reagerte jeg veldig på måten Eleanor oppførte seg mot andre helt til å begynne med. Jeg er litt usikker på om jeg likte henne og syntes hun til tider var irriterende og skikkelig bitchy men samtidig likte jeg humoren hennes. Og det var en grunn for at hun var slik skulle det vise seg.
Jeg nevnte lenger oppe at hun sammenlignes med Bridget Jones og jeg kan være enig i den karakteristikken. De er like gamle og singel, men der hvor Bridget Jones har forventninger om å endre sivilstatus og jakter på den kjekke Mr. Darcy kan det virke som Eleanor Oliphant er fornøyd med tingenes tilstand og er ikke særlig glad i mennesker i det hele tatt selv om hun stalker han musikeren så er ikke dette en bok om romantikk men om ensomhet og om å være litt annerledes,være litt på siden av det som betegnes som «normen».
Hun har et språk som kan minne mer om en gammel dame enn en singel kvinne på 30 og det er med på å gjøre dette til fornøyelig lesing.

Det var medrivende å lese om det som skjedde med Eleanor som liten og jeg følte med henne og kanskje forstod jeg henne litt bedre for det hun har gått gjennom kan umulig være enkelt.  Og hva skal man gjøre før man har fått de rette verktøyene til å håndtere et traume som det hun har vært gjennom på? Med de forutsetningene tenker jeg at hun ikke kunne vært stort annerledes. Hun er en person som ikke liker å ta i mot hjelp, hun vil ha ting på sin egen måte og ting skal gjøres skikkelig.

Forfatteren har et enkelt men godt språk som gjør dette til en lettlest bok til tross for sine tunge tema,og etter det jeg kan se har oversetteren også gjort en god jobb. Jeg har lest deler av boken på engelsk.
Måten hun beskriver Eleanors ensomhet på er sår og jeg syntes til tider det kunne skinne gjennom at Eleanor bare tilsynelatende var fornøyd med den ensomheten hun befant seg i, men ensomheten hadde vært det tryggeste for henne i lengre tid. Det er vel også helt opplagt, det er vel ikke så mange som vil være ensom.

Kanskje aller best er boken når den tar for seg det gode vennskapet mellom Eleanor og Raymond. Og hvordan han tar seg av henne når hun er på sitt aller svakeste.
Eleanor grodde på meg etter hvert og jeg tok meg i å like henne, heie på henne. Jeg likte boken godt og forstår tildels hypen, samtidig er ikke dette en bok som setter varige spor eller som kommer til å sitte lenge i hos meg. Dette blir mer som en av de vennene som kommer inne i livet ditt for å være der i en kort periode for så å forsvinne like fort som de kom, du setter pris på den tiden de er der men kommer ikke til å savne dem så veldig når de har dratt.

Linn ,Kvardagsbiblioteket, Bjørnebok  og Kleppanrova har også lest boken,og de fleste av dem var kanskje haket mer begeistret enn meg. Men jeg likte nok boken mye bedre enn Jennifer som ikke er helt nådig i sin omtale. Jennifer er en av mine favoritt booktubere og videoen er vel verd å få med seg.


Forlag: Aschehoug
Original tittel: Eleanor Oliphant is completly fine
Norsk tittel:Eleanor Oliphant har det helt fint.
Forfatter: Gail Honeyman
Oversetter:Cecilie Winger, MNO
Format:Innbundet
Sideantall:386/ 417
Utgitt: 2017/ 2018
Kilde: Kjøpt/ Leseeks

Forfatter

Honeyman-Gail
Foto: Phillippa Gedge

Gail Honeyman er født i 1972 og er en skotts forfatter. Eleanor Oliphant har det helt fint  er hennes debutbok.

HILSEN BEATHE