Tittel:Fjella som vaktar fjorden -Forfatter:Benedicte Rydland Hareide-Format:Innbundet-Sideantall:56-Utgitt:2026-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Lyrikkforlaget.

NYDELIGE DIKT OM NATUR & MENNESKER

Fjella som vaktar fjorden er forfatterens fjerde diktsamling og den tredje jeg leser av henne. Det som alltid fascinerer meg med diktene hennes er den nydelige måten hun fletter naturen inn i diktene sine på. Det gjør hun denne gangen også i tillegg til at naturen, og da særlig fjell og fjord, har fått en større plass i diktene uten at forfatteren har glemt menneskene naturen omringes av, som selvsagt får sin velfortjente plass i diktene.

Vi lever i en tid hvor det er mye krig og uro ute i verden, og det er naturlig at det blir nevnt i litteratur som skrives i disse dager. Rydland Hareide nevner blant også krigen(e) i flere av sine dikt.
Som for eksempel i diktet Hardangerdraum som er et av mine favorittdikt fra samlingen. Den handler om en hardangerkvinne som var født langt ute langs en fjord men som flyttet inn på gården lenger inn når hun ble gift med en eplebonde.

…(……..)…
Kaskadar av kvite, blomstrande tre
som dusjar ho rein kvar einaste vår,
og fossefall der soldropar glitrar
i sprudlande ferd ned mot vatnet.

….(……..)…

Når radioen fortel om det vonde som
skjer i ei verd, så langt vekke,
men likevel nær,
då går ho ut i engkarseenger og stør
seg til tanken om fjellet der bak.
Ho vonar at fjellet stoggar alt vondt

…..(……)….

Kvar kveld tuslar ho ned til fjorden
og set seg ned på ei bryggje.
Løvetann blomstrar i kveldssola,
på andre sida stig fjella så bratte
med snøflekker opp til takkete toppar
og breen sig ned ei mørklagt rivne
og legg seg til kvile der.
Og fjorden, ligg blikande stille.
….(……..)….
Når skumringa kjem og det kjølnar mot natt
kjenner ho draumen sin lune varme
følgje ho der ho ruslar opp hagen
under dei angande epletre.

Flere av diktene er som en stor hyllest til all den vakre naturen vi er så heldige å omgi oss med her i Norge, for plutselig å endre karakter og handle om noe skikkelig vondt. Som i diktet som heter Å storme ned bakkane hvor det plutselig hviler et veldig mørke over teksten.
Jeg deler noen strofer fra ulike deler av diktet.

Vi stormar ned bakkane.
Frå vinden i fjellet, der myrulla dansar
med dvelande rørsler, strekkjer dei kvite
dottane mot
sommarhimmelen, som nette, små englar i solskinet.
…..(…..)….
Vi stormar ned bakkane, tumlande,
yre, er barn som vi alltid har vore.
Vi snudde oss ikkje, var komne for langt.
Vi storma til enden heilt nede ved
fjorden der steinstranda låg.
Vi snudde oss ikkje.
Eg undrar på kvar farta di saktna,
kvar du slutta å orke.
….(…..)…..

Første gangen jeg leste gjennom disse diktene tenkte jeg at dette var en samling dikt hvor hyllesten til naturen stod aller sterkest og var det mest fremtredende med samlingen, og det jeg skulle ta med meg som leser etter endt lesing. På en måte stemmer det også men kanskje ikke helt likevel, for innimellom den nydelige beskrivelsen av den vakre naturen så sniker det seg inn noen få ord, en liten setning som nærmest setter meg litt ut. Det føltes nesten som små hugg i hjertet og ordene biter seg fast og plutselig fikk diktet et ekstra lag av betydning.

Benedicte Rydland Hareide sine dikt er lett å like, de er tilgjengelige samtidig som de har en dybde i seg. Det er dermed ikke sagt at jeg liker alle like godt og det er helt greit tenker jeg. Men de aller fleste berører meg i mer eller mindre grad. Før jeg avslutter vil jeg dele noen strofer fra et par av diktene jeg ikke har delt noe fra ennå, blant annet diktet som heter Mormor sin gamle heim som jeg likte veldig godt og som fikk meg til å føle meg litt nostalgisk.

Eg opnar døra til eimen av barndom,
av gamalt tre og visne blomar
i mormor sin gamle heim.
Her møttes alle vi som streifa rundt,
her møttesr vi til ro.
Tanter, onklar, syskenbarn og
mormor sitt trygge smil,
vi låg på madrassar overalt,
kviskrande,knisande,lyttande til
lydar av tre mot vindauget, regn mot ruta,
kyr som rugga seg blant buskane ein stad.
Og dagane.
Nokon sprang alltid i trappa,
nokon skylde ned i do, måltid kom og gjekk
mellom leik og bading i vatnet.

…..(……)……

Jeg pleier vanligvis å dele noe fra titteldiktet men denne gangen vil jeg heller dele et par strofer fra diktet heter Frå Auschwitz til Bjorli fordi her skriver forfatteren akkurat det jeg tenker om det grusomme som skjer i Gaza.

Han sat ved sida av meg i togkupèen
med gråe einsteinkrøllar og blyge, brune auge,
ikkje eit smil, eit nikk, eit blikk,
og eg fann fram boka eg hadde med.
Men då han tok ein slurk av kaffien
såg eg eit nummer på armen hans.
Eg prøvde å ikkje stire, men brått
vende han seg mot meg.
Auschwitz, sa han.
Eg sat med mine sydenturar og
fann ingen passande ord,
men eg la ned boka i fanget og
gjorde meg klar til å lytte.

…..(……..)……

Han gjekk av på Bjorli.
Eg kjenner ikkje dei lykkelege barndomsminna hans,
eg veit ikkje korleis livet seinare vart,
men eitt veit eg;
han vart verande der, i Auschwitz.

…..(…..)…..

No krigar dei som burda ha lært,
eg er glad han har gått ut av tida.
Men hans historie fanst og finst.
Ei ørlita aning av kva som hende,
mitt ørvesle møte med Auschwitz.

Det er alltid kjekt å sette seg ned med en diktsamling ført i pennen av Benedicte Rydland Hareide og jeg koser meg hver eneste gang og ofte gir diktene meg en helt egen ro.
Denne samlingen består av 28 dikt som hver og èn fremstår som en liten fortelling, og i dette innlegget har jeg delt noen strofer med dere fra fire av diktene, et mer eller mindre tilfeldig utvalg for å gi dere en liten pekepinn på hvordan hun skriver. Hun skriver så lunt og varmt om både naturen og menneskene hun har med, og temaene er noen av de samme som hun har hatt med tidligere. Det handler om sorg og tilhørighet, og kjærlighet til natur ikke minst. Det handler også om gamle forlatte hus innerst i mørkeste skogen.
Med tanke på at det var mye fjord og fjell denne gangen tenker jeg at hun her kommer med en aldri så liten hyllest til vestlandet.

JEG ANBEFALER FJELLA SOM VAKTAR FJORDEN PÅ DET ALLER VARMESTE!

Andre diktsamlinger av Benedicte Rydland Hareide:

Eg vel meg eit sidespor
Det ville graset

Om du ikke har stiftet bekjentskap med forfatterskapet til Rydland Hareide før, så kan jeg anbefale de tre diktsamlingenev jeg har nevnt i innlegget, og jeg skal få tak i debutboken hennes før det forhåpentligvis kommer mer fra denne kanten.

Forfatter

Benedicte Rydland Hareide er født i 1963 og er fra Tromsø. Hun har tidligere jobbet som lærer ved videregående skole og har undervist i norsk historie,filosofi, samfunnsfag og religion. Hun debuterte som forfatter i 2022 med diktsamlingen Mjuk som Pannacotta og har siden den gang gitt ut ytterligere tre diktsamlinger. Eg vel meg eit sidespor (2023) Det ville graset (2024) og årets diktsamling som har fått tittelen Fjella som vaktar fjorden (2026).

HILSEN BEATHE