Tittel:Alle de russiske horene-Forfatter:Steve Leirvik-Format:Innbundet-Sideantall:271-Utgitt:2026 -Forlag:Kagge Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget
MØRKT & SÅRT OM EN TØFF OPPVEKST
Alle de russiske horene er Steve Leirvik sin tredje utgivelse og den første jeg leser av ham. Det blir neppe den siste for dette var veldig bra og da er det godt å tenke på at han har enda en roman og en novellesamling til på samvittigheten.
Handlingen i denne oppvekstromanen er lagt til Nord-Norge på 80- og 90-tallet og vi følger en fattig familie bestående av mor, far og en liten gutt i førskolealder. Romanen fortelles fra guttens perspektiv og allerede på første side settes tonen for resten av romanen.
Moren er psykisk syk og har alvorlige tvangstanker, som at den lille gutten må stå i givakt når hun skal sjekke at teppet på gulvet i gangen ligger i vater og hun må sjekke om ytterdøren faktisk er låst. Når han skal på toaletter må han først spørre moren om lov. Gutten får aldri lov å være ute med andre barn når det bare er han og moren hjemme, og som oftest er det bare de to for faren er mye ute og jobber på en båt. De gangene han er hjemme drikker han mye og er veldig ofte sint. Den lille gutten må tidlig lære seg å navigere gjennom livet som best han kan i de mildt sagt ustabile forholdene han lever under. Som når han for eksempel skal prøve å roe gemyttene når foreldrene krangler og han kommenterer noe han ser i et forsøk på at foreldrene skal konsentrere seg om ham i stedet.
De flytter veldig mye, på rømmen fra både namnsmann og farens stadig økende forbruk av alkohol. En periode bor de på Fauske hvor guttens farmor og farfar bor, men det varte ikke så lenge fordi moren ikke taklet å bo så nærmt svigerforeldrene. En gang farfaren kom på besøk gjemte de seg og nektet å åpne døren når han ringte på, farfaren gav ikke opp med det samme og gikk rundt huset for å titte inn gjennom stuevinduet og så rett på dem. Moren lukket fremdeles ikke opp døren. Husker jeg flirte litt av den scenen for den fremstod litt morsom i en ellers ganske så mørk fortelling. Samtidig var det noe sårt over den sekvensen.
De havner til slutt i Hammerfest hvor moren får jobb på Findus-fabrikken som deltidshjelp og faren får etter hvert hyre på en tråler. Det skal definitivt bli bedre tider for dem alle sammen.
En periode bor de hos bestemoren i blokkmiljøet som ble kalt Chicago, mye på grunn av den stadige strømmen av russiske kvinner som kom over grensen for å selge kroppen sin i begynnelsen av 90-tallet som følge av Sovjetunionens fall i 91. På denne tiden kommer det også mye russisk sprit og dop til byen og blokkmiljøet de bodde i var veldig preget av dette.
Faren veksler hele tiden mellom å være kameratslig i tonen ovenfor sønnen eller truende, mens moren er hele tiden opptatt med å ha full kontroll over gutten i form av å terrorrisere og når hun skal lære ham alfabetet før han skal begynne på skolen, er dette eksempler på hvordan hun går frem. A som i «alkoholiker», D som i «dritings», E som i «edru» og H som i «horebukk». Ingen av foreldrene er særlig opptatt av å gi sønnen en god barndom eller omsorg på noen måte. Men heldigvis får han et godt forhold til bestemoren og når moren er på jobb lar bestemoren ham få lov til å være ute og leke med de andre barna.
En dag han er ute med bestemoren på kafè er han uheldig å faller ned i en fontene utenfor spisestedet, og en av de russiske horene hjelper ham opp. Episoden blir sittende i ham og han blir nesten litt småforelsket i denne damen, som han treffer på noen ganger. Jeg tenker at det er her tittelen på romanen kommer inn for i en periode er hun den eneste som viser omsorg for ham, i tillegg til bestemoren.
Jeg fikk litt «Andrev Walden møter Tue møter Shuggie Bain» følelse når jeg leste, helt forskjellige fortellinger alle sammen selv om de har noe tilfelles. Det handler om barn som lever under ustabile forhold i hjemmet og hvor økonomien er heller dårlig.
Etter det jeg forstår har forfatteren selv vokst opp under lignende problemer som det gutten i romanen gjør, og det gjør selvsagt ekstra inntrykk på leseren. Samtidig tenker jeg det kan kanskje være grunnen til at ingen av de tre hovedpersonene forblir navnløs gjennom hele romanen, for eventuelt å skape en avstand til sin egen historie? Det kan tenkes uten at jeg vet det med sikkerhet.
For en bok dette var! En av de sterkeste leveopplevelsene i år for min del. Leirvik skriver med et veldig godt og stramt språk, det er korte kapitler som er med på å gi et godt driv til fortellingen. Han er god til å skildre omgivelsene og samfunnet rundt personene i romanen, dette er med på å gjøre dette til en sterk og realistisk fortelling. Leirvik er gjennom guttens perspektiv god til å vise hvordan et barnesinn opplever å bli utsatt for omsorgssvikt.
Dessverre er det slik at svært mange barn lever under slike forhold som den lille gutten gjorde, men det er alltid like sterkt å lese om. Og det er noen scener med et av de andre barna i blokken de bor i, som får meg til å tenke at det slett ikke bare er han lille gutten som ikke har det så godt. Jeg ble litt nysgjerrig på hennes historie og hva hun egentlig opplever. Det er selvsagt en helt annen fortelling, men det sier vel bare at det er mange barn som ikke har det bra hjemme.
Dette er en mørk,vond og sår roman som kommer til å sitte i lenge her hos meg. Den har sekvenser med varme og humor som var godt å ha med i den ellers så bekmørke fortellingen om omsorgssvikt og utenforskap. Jeg lærte også litt om noe jeg ikke visste om fra før, den russiske innvandringen etter Sovjetunionens fall i 91, det vil jeg leser mer om.
ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!
Forfatter
Steve Leirvik er født i 1977 og er en norsk forfatter. Han debuterte som forfatter i 2011 med romanen Jeg så verden for tidlig. I 2021 gav han ut novellesamlingen Par som drikker før han i 2026 gav ut sin tredje bok, romanen Alle mine russiske horer.
HILSEN BEATHE
