Tittel:Yesteryear-Forfatter:Caro Claire Burke-Oversetter:Johannes Refsdal-Format:Innbundet-Sideantall:412-Utgitt:2026-Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra Cappelen Damm

NÅR HYPEN PÅ INGEN MÅTE SVARER TIL FORVENTNINGENE

I utgangspunktet er jeg litt skeptisk til å lese bøker som er veldig hypet opp, men likevel har jeg i løpet av juli måned latt meg friste til å lese to skikkelig snakkis-romaner, den ene kanskje litt mer hypet enn den andre. Men begge gangene har jeg endt opp med å sitte småskuffet tilbake fordi jeg ikke har fått det jeg ble lovet på forhånd. Siden jeg skrev et langt innlegg om Lily King sin bok for et par uker siden skal jeg ikke dvele mer med den.
Caro Claire Burke sin roman,Yesteryear, hadde egentlig alle forutsetninger for å lykkes for hun skriver om ganske så aktuelle tema, i det minste i USA men også andre steder, blant annet tradwife-trenden. Kanskje ikke et superspennende konsept i seg selv som tema i en roman, men når det blir promotert at hovedpersonen Natalie, som er en tradwife-influenser plutselig en dag våkner opp i 1855 høres det straks mer spennende ut og derfor ville jeg lese den. Etter endt lesing må jeg si at idèen er mye bedre enn selve utførelsen og jeg skulle ønske at jeg kunne brydd meg litt mer om personene som medvirket i den.

I Yesteryear møter vi tradwife-influenseren Natalie Heller Hills som bor sammen med den kjekke ektemannen Caleb og de fem barna på den idylliske ranchen Yesteryear. Mannen Caleb er sønn av en rik senator som på et tidspunkt skal stille til valg som president.
Natalie er på høyden av sin karriere som influenser med sine fem millioner følgere på instagram. Her selger hun idèen om å leve i pakt med naturen hvor hun lager all maten fra grunnen av og barna blir undervist hjemme. De dyrker grønnsaker og har husdyr.
Hun lever tilsynelatende det perfekte liv men ikke alt er fryd og gammen for det finnes nemlig noen sinte damer der ute og de er flink til å lekse av seg i kommentarfeltene, det er ikke alle som biter på dette perfekte livet det kan virke hun har.

Det hun ikke deler med sine millioner av følgere er hvordan hun i det hele tatt får ting til å gå rundt og at hun har flere barnepiker, assistenter og en produsent som bistår bak kamera. Tingene hun påstår at hun lager selv og selger som håndverk er merket «made in China». Hun lever med andre ord ikke det livet hun sier hun gjør til følgerskaren sin.

En dag våkner Natalie opp og alt er forandret. Huset er deres men nedslitt, barna er skitten og det finnes ikke noe strøm i huset. Barnas navn er heller ikke de samme og de ligner ikke helt seg selv. Ektemannen Caleb er faktisk ute på jordene og jobber, noe han aldri pleier å gjøre. Hun blir i villrede om hvor hun har kommet, og over døren er årstallet 1855 risset inn. Hun må nå prøve å leve som de gjorde i gamle dager uten de hjelpemidlene hun hadde som influenser og solgte inn som en egnet livsstil på SoMe.

Burke skriver godt og det flyter lett,og de første snaue 80 sidene leste jeg i et eneste stort jafs. Natalie er en ufordragelig og mildt sagt upålitelig karakter jeg ikke hadde noe særlig sansen for, men handlingen gav meg hele tiden lyst til å lese videre. Når vi omsider kom til det jeg betraktet som rosinen i bollen, at den lite sympatiske hovedpersonen endelig skulle få se hvordan det var å leve på midten av 1800-tallet, selve idèen hun hadde solgt inn til sine millioner av følgere, så begynner jeg å miste litt interessen. Eller det blir ikke helt riktig å si for de sekvensene var interessante men også litt forvirrende, det skal jeg komme tilbake til. Burke velger å ta oss med på en klassereise fra Natalies barndom hvor hun levde med søsteren og moren under heller trange kår frem til hun møtte Caleb som hun trodde var drømmemannen, men som viser seg å være en utro latsabb, og frem til avtalen hun gjorde med svigerfaren som i det hele tatt realiserte drømmen deres om å bo på en stor gård. Forsåvidt greit å ta oss lesere med på den reisen men det var jo denne tidsreisen jeg var mest interessert i og som boken blir promotert med.
Der hvor hun lever etter de kristenkonservative verdiene hvor kvinnene føder barn og er hjemme på kjøkkenet og er mannen underdanig.
Dette som mange i MAGA bevegelsen vil tilbake til, for senest et par uker siden var det en artikkel i Dagbladet om dette og hvor intervjuobjektet er i samme religiøse bevegelse som avdøde Charlie Kirk var en del av. Hun mente at når en kvinne var 18 år var det på høy tid å gifte seg og hun syntes det var en uting at kvinner hadde stemmerett.

Etter de første 80 sidene måtte jeg kjempe med meg selv for å få lest ferdig, jeg nærmest gruet meg til å plukke opp boken, mye fordi handlingen ble litt repeterende og egentlig ganske kjedelig. Jeg kom meg gjennom de til slutt for jeg ville vite hvordan dette med 1800-tallet hang sammen og i de siste 70-80 sidene skjedde det veldig mye, men det er også her fortellingen begynner å rakne for min del. For mange ting henger ikke helt på greip og slutten virket veldig hastig. Det stod at skuespiller Anna Hathaway har kjøpt rettighetene til filmen før boken var ferdig og det kan i grunnen virke som forfatteren plutselig fikk det veldig travelt med å få den ferdig og det går på bekostning av en troverdig og god slutt.

Jeg syntes ikke boken lever opp til den hypen den har fått og jeg syntes ikke det er en god bok i det hele tatt. Det er en original bok, det er det ingen tvil om. Det er helt greit å ha en upålitelig hovedkarakter man ikke kan fordra, og det er sikkert meningen her. Men det blir slitsomt å komme seg gjennom over 400 sider hvor det ikke er noen å heie på underveis for alle karakterene er enten ufordragelige eller så er de mer som statister å regne.

Jeg føler likevel litt behov for å lufte noen tanker om hvorfor jeg ikke liker boken og hvor jeg syntes at det skurrer som mest. For å gjøre det må jeg spoile litt så om du ikke har lest boken men sitter med tanker om å gjøre det, så hopp gjerne over det neste avsnittet.

SPOILERE-SPOILERE-SPOILERE-SPOILERE

Jeg begynte forsåvidt tidlig å ane ugler i mosen når det gjaldt den påståtte tidsreisen for der er det mye som skurrer nærmest fra start og som forteller leseren at det slett ikke er en reell tidsreise Natalie er på. Jeg orker ikke ta med alt men kan nevne eksempler på feil eller kanskje mer som feller forfatteren har lagt ut for å (prøve å) lure oss lesere?

• Når hun våkner opp i 1855 nevner hun at forfedrene deres kom til Amerika via Ellis Island, den ble ikke åpnet for immigrantstrømmen før i 1892.
• Hun snakker også om elektrisitet og at strømmen måtte ha gått og det ble ikke oppfunnet eller vanlig for folk å ha før på 1880 tallet.
• Hun faller ut av sengen når hun skal prøve å strekke seg etter mobilen som har lagt på lading gjennom natten.

Disse kan kanskje forklares med at hun trodde hun våknet opp i moderne tid som vanlig og ikke var klar over at hun hadde havnet i 1855. Men likevel rart å ha det med om man ville at leseren skulle tro man hadde foretatt en tidsreise. Litt senere fant hun en plastbit, som var en del av en mikrofon og hun begynte å prate om at det føltes som hun var med på en reality-serie, i 1855?

Først tenkte jeg at dette var en feberdrøm, at Natalie var veldig syk og bare hadde drømt det hele. Det hadde vært en kjedelig men kanskje en mer troverdig løsning enn det forfatteren valgte for her er det ikke mye som henger på greip.

Det skjer en skandale underveis som rammer hele familien og svigerfaren mister muligheten til å stille til valg som president og Natalie og Caleb river ned alt de har bygget på gården og setter den i en stand som om det kunne ha vært 1855. De går i dekning på gården og kutter ut SoMe og all kontakt med resten av familien, lever uten strøm og andre hjelpemidler i årevis. Bestilte klær/ kostymer som tilsvarte det man gikk med på 1850-tallet, her skulle de leve så autentisk som mulig.

Den eldste datteren flykter på et tidspunkt og tar med seg alle barna med unntak av den yngste. Den kommende tiden lever Natalie i fangenskap da det settes ut feller som hun èn gang klarte å gå i og skadet den ene foten. Slik lever de i mange år før Clementine nesten 20 år senere dukker opp og har med seg en fullmakt fra det offentlige til å ta barna med seg. Ja, Natalie og Caleb har laget nye barn og de må reddes fra foreldrene og stedet de bor på.

Her er det mye som virker veldig rart. For det første er det rart at foreldrene ikke letet etter Clementine når hun forsvant med det første kullet deres med barn. For det andre er det rart at hun alene kan hente barna ut av hjemmet uten at noen represenentanter fra det offentlige er til stede. Og når hun selv flyktet og bosatte seg hos mormoren, hvorfor gikk det 20 år før hun dro tilbake for å hente eventuelt nye barn som hadde kommet til, når de levde under så grusomme forhold?

En del av skandalen var jo at den tidligere produsenten Shannon hadde hatt et forhold til Caleb samtidig som hun beskyldte Natalie for å ha forgrepet seg på henne. Caleb var jo egentlig klar for å flytte fra Natalie men ble overtalt til å gjemme seg på gården sammen med Natalie i stedet? Jeg syntes ikke det henger helt på greip med tanke på at de to egentlig hater hverandre.

Når det gjelder Natalie så tenker jeg at hun må ha hatt et psykisk sammenbrudd og slitt veldig mentalt gjennom mange år. Og romanen tar vel egentlig aller mest for seg hennes historie på godt og kanskje mest vondt.

Så er det veldig merkelig at gården Yesteryear som var så kjent og som de aller fleste visste hvor lå, hvorfor kom det ikke paparazzier og journalister til gården da de «gjemte» seg for omverden etter skandalen? Hvorfor fikk de være i fred?

Det er også litt rart at Natalie fikk 30 år i fengsel for overgrepet på Shannon og barnemishandling mens Caleb ikke fikk noe som helst?

Det kan kanskje ha med at hjemmet fra kvinnens ansvar og ikke noe som angikk ham.

Jeg har flere ting jeg reagerte på underveis men jeg tror jeg stopper her. Jeg skal jo ikke skrive en roman om denne romanen heller.

SPOILER SLUTT – SPOILER SLUTT- SPOILER SLUTT

Man kan trygt si at man ikke fikk som det ble lovet, men det hadde ikke nødvendigvig vært en dårlig ting. Jeg føler ikke at det ble tatt et slags opgjør eller at det ble harselert med så mange, heller ikke tradwife-trenden jeg hadde trodd forfatteren skulle gå i litt mer dybden av. Jo, den viser oss at ikke alt er så perfekt som det vises i SoMe blant disse tradwifene, men de aller fleste av oss skjønner jo at ikke alt er så perfekt som influenserne skal ha det til. Klart de vil fremstå perfekt, det er jo jobben deres i selge inn en perfekt drøm om hvordan livet kan være, en virkelighetsflukt for følgerne. Blir det harselert med noen så føler jeg at det er følgerne som får passet sitt påskrevet.
Dette er kanskje aller mest en roman om Natalie,hennes liv og mentale helse, fortalt på en litt overfladisk måte.

Nå i morges før jeg skulle avslutte denne avhandlingen forvillet jeg meg inn på flere diskusjoner om denne boken, mange elsker den og mange er ikke begeistret. Jeg fikk med meg flere steder at forfatteren for noen år siden hadde lagt ut mye på tiktok om en influenser som kaller seg Ballerinafarm på instagram og da måtte jeg selvsagt inn der å titte litt. Og ikke helt utenkelig at hun kan ha vært en del av forfatterens inspirasjon til denne boken. Hun er i hvert fall en skikkelig tradwife-influenser med over 10 millioner følgere, lever på en gård med mann og 8 barn.

Jeg forstår ikke helt hypen og slet meg gjennom mesteparten av boken. Jeg føler ikke behov for å anbefale den videre selv om jeg kan se at den hadde sikkert kan egne seg i en lesesirkel. Får se om jeg kommer til å se filmen når den kommer.

IKKE EN BOK JEG VIL ANBEFALE VIDERE!

Forfatter

Caro Claire Burke er en amerikansk forfatter og programleder for podcasten Diabolical Lies. Yesteryear (2026) er forfatterens debutroman. Boken skal filmatiseres med Anna Hathaway som hovedrolleinnehaver og produsent.

HILSEN BEATHE