Original tittel:Den sista fjärilen-Norsk tittel:Den siste sommerfuglen-Forfatter:Nima Hasan-Oversetter:Kristin Berget -Format:Ebok-Sideantall:107-Utgitt:2025
Min utgave:2026-Forlag:Bonnier norsk forlag-Kilde:Lånt på Biblio

STERKE ØYEBLIKKSBILDER FRA GAZA

For noen måneder siden leste jeg den nydelige boken Biblioteket i Gaza av Rachid Benzine og nå i helgen kom jeg over en diktsamling inne på biblio-appen med dikt fra Gaza. Jeg skulle bare lese et par av diktene for å se hvordan de var men plutselig hadde jeg vært gjennom hele samlingen to ganger, dette var med andre ord veldig medrivende og sterk lesing.

Diktboken Den siste sommerfuglen kom til på en litt spesiell måte, for når Israel invaderte Gaza i oktober 2023 begynte den palestinske forfatteren Nima Hasan å publisere dikt i sosiale medier og disse ble fanget opp av Jasim Mohamed som begynte å gjendikte dem til svensk. Etter hvert ble det et samarbeid mellom han og forfatteren hvor de sammen redigerte og gjendiktet diktene til svensk. Dette forklarer hvorfor boken har kommet ut med svensk som orginalspråk.

Så mye stoler jeg på poesien / at jeg betror den følelsene mine

Slik er de to første strofene i det første diktet i samlingen som lar oss se krigen på nært hold, nærmest i de øyeblikkene de skjer.

Mødrene i Gaza
sover ikke om nettene
De lytter nøye i mørket og undersøker
dets grenser
De lytter nøye
for å skjelne lydene de hører
og velger deretter et passende eventyr
for å bysse barna
Når alle har sovnet
gjør de seg selv om til forsvarsverk
mellom barna og døden

Mødrene i Gaza gråter ikke
De lagrer angst, sinne og bønner i lungene
og holder pusten til
flyenes summing tar slutt
Mødrene i Gaza
er ikke som andre mødre
De knar deig med tårer
og mater landet med barna sine

Diktet over gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, slik som mange av diktene i denne samlingen. De setter ting i perspektiv for meg som leser.

Diktet jeg skal dele under her, minnet meg på at det finnes mange barn i denne verden som bare har opplevd krig og elendighet, og som selv om det er krig skal prøve å ha en viss form for «normalitet» og barndom.

Han skulle ha spilt fotball
og løpt fort
selv om veiene
var av sand og ruiner
Han skulle ha klatret opp
på denne verdens skuldre
og geipet
som om han var
Det første barnet noensinne
til å nå toppen
Så skulle han ha kastet seg ut
i fritt fall
Men nå nøyer han seg
med å begrave beina sine
og la verden velge selv
om den skal ta livet av seg

Det er mange dikt eller vers jeg kunne tenke meg å dele med deg som leser dette,sekvenser som jeg har lagt spesielt merke til eller som har gjort inntrykk på meg, men jeg skal nøye med med et siste sitat fra et av de diktene i samlingen jeg likte veldig godt og det er første vers i diktet.

En kvinne i femtiårsalderen
titter ut gjennom en sprekk i teltet
og smiler uten å klare å skjule sorgen sin
Det første man møter
er blikket henne, så likt mitt eget
Men jeg er flink til å maskere
det jeg egentlig føler
det har krigen lært meg
Men tårene i øynene hennes
river av meg masken
og forstyrrer den falske roen min

Dette var en veldig sterk og medrivende samling dikt fordelt over syv bolker og 107 sider i papirutgaven. Noen dikt gjorde mer inntrykk på meg enn andre igjen, men de aller fleste hadde noe ved seg som satte ting i perspektiv for meg. Forfatter Nima Hasan måtte i løpet av den perioden disse diktene ble skrevet evakurere sammen med de syv barna sine hele elleve ganger og bor nå i et telt i Deir al-Balah, et steinkast i fra Nassersykehuset sammen med seks av barna sine.

Selv om jeg på mange måter ble følesesmessig berørt av det som blir beskrevet i disse diktene, så er det ikke så mange følelser å spore i diktene som ofte er nærmest litt følseskalde. De beskriver det som kan sees ut gjennom vinduene, eller teltdukene da, til enhver tid. Hvor de har kommet langt forbi tanken om at dette er noe de kommer til å overleve. De leter etter et helt annet liv og i et av diktene drar dikt-jeget på teater, hun danser ballett og går med rød leppestift.
Vi kommer tett på krigen og får se sulten, tørsten, frykten til disse menneskene og det er til tider helt grusom lesing.
Samtidig vil jeg tro at det finnes et håp om at ting skal endre seg og at disse menneskene som har levd under helt grusomme forhold gjennom flere år, en dag skal få oppleve noe av det de drømmer om i noen av disse diktene. Få en helt normal hverdag, et normalt og verdig liv slik alle fortjener.

Det slo meg veldig når jeg leste Benzine sin bok tidligere i år og som jeg ikke alltid har tatt inn over meg skikkelig før, er at folk i krig og uroligheter skal prøve å ha et slags hverdagsliv til tross for det de går gjennom. I hans bok stod naturligvis litteraturen sterkt i fokus, noe den til en viss grad gjør her også. Men folk har behov for en viss «normalitet» selv i de mest krevende for ikke å si grusomme situasjoner, selvfølgelig har de det.
Diktbøker er i grunnen best i papirform, for det er alltid kjekt å kunne gå tilbake å lese enkelte dikt eller strofer av et dikt, og denne boken er definitivt en slik en, så godt mulig jeg må plukke den med meg en gang.
Nima Hasan skriver veldig godt og jeg ble nysgjerrig på hennes tidligere bøker, og der hvor Benzine for det meste beskrev om ting som hadde skjedd, formidler Hasan ting nærmest mens de skjer.

DIKTSAMLINGEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Nima Hasan er født i 1980 i Rafah på Gazastripen og er en palestinsk forfatter og poet. Hun arbeider til vanlig som sosionom. Hun har tidligere gitt ut to romaner og en bok i brevform, og disse verkene har gjort henne til en sterk litterær stemme i Gaza.
Diktboken Den siste sommerfuglen (2025) er forfatterens fjerde utgivelse.

HILSEN BEATHE