Original tittel: The wood at midtwinter-Norsk tittel: Midtvinterskogen-Forfatter: Susanna Clarke-Oversetter:Kirsti Vogt,MNO-Illustratør:Victoria Sawdon-Format: Innbundet-Sideantall:60-Utgitt:2024-En versjon av denne ble lest på BBC radio i 2022-Min utgave:2024-Kilde: Reklame / leseeks fra Gursliberg forlag

EN NYDELIG & HELT MAGISK LITEN SAK

For to år siden leste jeg romanen Piranesi av samme forfatter, en fantastisk roman hvor jeg satt som fjetret tilbake etter endt lesing og brukte dagevis på å formulere noe som helst «fornuftig» i etterkant. Det ble ikke helt på samme måte denne gangen men det er jammen ikke langt unna heller for dette var veldig, veldig bra. Nevnte Piranesi er forøvrig å finne på Drangsholts liste over klassikere (podcasten) du burde ha lest, og da har du enda en grunn til å plukke opp den fantastiske boken.
Årets bok tilhører «sånn -ish» det samme «universet» som den forrige romanen og var like nydelig og like magisk som sin forgjenger. Det som kanskje er aller mest fascinerende er at Clarke klarer å skape en fullgod fortelling på knappe 60 sider inkludert et etterord hun har kalt for snø. Dette blir garantert min nye førjulsbok for jeg har lest den to ganger allerede og ser frem til å lese den til neste år.

Boken handler om 19 år gamle Merowdis Scot og søsteren Ysolde som jeg tolker er på alder med søsteren. Navnet til førstnevnte gjorde at jeg med det samme fikk assosiasjoner til Mary of Scots, men denne fortellingen ligger nok noe nærmere vår tid enn at det kan stemme. Boken begynner med at søstrene kjører innover i skogen med en tohjulet vogn som får meg til å tenke 1800-tallets scottland eller Wales av en eller annen grunn og det hele starter et par dager før jul.

Merowdis trives mye bedre sammen med dyr enn mennesker og har mange ulike dyr hjemme, til foreldrenes store fortvilelse. Med seg på turen har hun hundene Pretty og Amandier og grisen Apple. Og de går ikke langt innover i den stille skogen før de treffer på en svarttrost og en rev, som ganske så snart blir de nye vennene deres.
Merowdis er alltid som lykkeligst når hun får være i skogen i nærheten til naturen og dyrelivet som finnes der, og som alltid begynner hun å prate med dem om alt mulig. Og både trær og dyr kan snakke, og denne gangen letter Merowdis hjertet sitt litt ekstra. For hun har i den siste tiden hatt en eneste tanke i hodet, hun vil så gjerne bli mor.

Men så er det slik at foreldrene har lovet henne vekk til en mann hun overhodet ikke vil gifte seg med og hun vet ikke sin arme råd. Men når skogen hører at hun ønsker seg et barn midt på vinteren blir hun rådet til å vente til våren, men Merowdis ser for seg å ha et midtvintersbarn på armene, og jeg som leser ser umiddelbart for meg jomfru Maria med jesusbarnet på fanget. Merowdis lar seg ikke rikke selv om både trærne og dyrene ber henne vente og når mørket faller på ser de en mørk skikkelse litt lenger inn i skogen og dette skal få katastrofale følger for kjære Merowdis og endrer livet hennes for alltid..og mer forteller jeg ikke for denne godbiten anbefaler jeg at du får med deg.

For en nydelig liten sak dette var! Det går fort å lese den men desto lengre tid å glemme den og i det jeg begynte å skrive om den vokser den på meg akkurat som Piranesi gjorde.
Susanna Clarke tar opp ulike tema her, for vi hører om blant annet tvangsekteskap, og det forteller oss noe om at vi er i en tid hvor kvinner ikke har så mye de skulle ha sagt. Når mye av handlingen går ut på at hun har mer kontakt og føler seg mer komfortabel sammen med dyr en mennesker tenkte jeg med det samme at hun kanskje var på spekteret en plass, og fikk dette bekreftet i etterordet hvor forfatteren skriver at Merowdis i dag mest sannsynlig hatt blitt omtalt som nevrodivergent. De samme assosiasjonene fikk ejg når det står en plass at «de tingene som er viktige for meg, bryr ikke han seg om i det hele tatt.» Noe av det samme hadde faren til Clarke nevnt en gang, han fikk aldri diagnosen men trodde selv at han hadde asperbergers.

Boken viser også veldig godt avstanden mellom natur, dyreliv og mennesket, hvor Merowdis gjennom fortellingen prøver å bygge broer mellom disse. Uten noe mer sammenligning forøvrig men i noen av disse sekvensene fikk jeg litt vibber til Helene Uri sin nyeste julebok, Veien gjennom vinterskogen, hvor det var en kamp mellom natur, dyreliv og menneskene. Også i den boken kom naturen og dyrelivet til ordet.

Forfatteren er stor fan av artisten Kate Bush og i et av hennes album er alle kvinnene i sangene hennes gjenstand for en intens og lidenskapelig kjærlighet, men den de elsker er ikke nødvendigvis et menneske, ei heller trenger det å være et levende vesen. Og sånn er det jo med karakteren Merowdis i Clarke sitt univers også.

Boken er kort og det går fort å lese, og på den måten passer den ypperlig til høytlesing også for barn, men siden den har mange lag så kan man fint dykke litt mer ned i materien og få enda mer ut av denne visuelt vakre boken. At hun får til en slik fortelling og kan si så mye med så få ord er utrolig fascinerende og forteller mye om hennes egenskaper som forfatter. Hun har skrevet en lang roman, på nesten 900 sider, samt en novellesamling i tillegg til nevnte bøker, de må jeg se å få tak i, for dette er definitivt en forfatter jeg vil lese mer av.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER VARMESTE!

Forfatter

Susanna Clarke er født i 1959 og er en engelsk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2004 med romanen Jonathan Strange & Mr Norrell og i 2006 gav hun ut novellesamlingen The ladies of grace adieu and other stories. Piranesi som er forfatterens andre roman kom ut på engelsk i 2020. I 2024 kom den illustrerte kortromanen The wood at midtwinter ut, den ble oversatt til norsk samme år.

Illustratør

Victoria Sawdon fant jeg dessverre ikke så veldig mye informasjon om men noe fant jeg. Hun er en britisk designer, illustratør og keramiker, og dette har hun jobbet med i over 20 år. Hun har designet over 50 bøker og vært illitrastør for en rekke bøker.

HILSEN BEATHE