Tittel: Blå,klar-Forfatter: Julia de Burgos-Gjendikter: Inger Elisabeth Hansen-Format:Heftet-Sideantall: 75-Utgitt:2005-Forlag: Cappelen Damm-Kilde: Kjøpt

ET LITE STYKKE LATINAMERIKANSK HISTORIE

Til min store glede sparket Anita i gang en sommer diktsirkel og da var jeg ikke sen om å plukke ut en samling som kunne passe til oppgaven. Nå fant jeg kanskje ikke den diktsamlingen som hadde noe lett og sommerlig over seg for poeten har en ganske så trist historie som jeg skal komme litt tilbake til, men det ble en tur til latinamerika og jeg fant noen dikt som hadde noe sommerlig over seg (om man legger godviljen til…)og de skal dere få noen smakebiter fra i dette innlegget.

DER MINE FOTTRINN FLYR

Barbeint går livet
over skyer av hav
for hjertet mitt har heist
seilet sitt mot deg.

….(….)….

Seilene vide og hvite
bretter skummet tilside
for din sti gjennom luften.
(Det finnes ikke anker som stanser.)

…..(….)….

Hjertet mitt kastet anker
i en havn uten skuter
i følelsens sprøyt.
( og ror dagens lys.)

Det viser seg veldig ofte, at når jeg leser litt eldre diktsamlinger så gjør historien og bakgrunnen deres like mye inntrykk om ikke mer, enn selve verkene deres. Litt sånn ble det her også selv om noen av diktene selvsagt gjorde inntrykk og man ser diktene i et litt annet lys når man vet mer om historien deres.
Julia de Burgos var eldst av tretten søsken, hvorav seks døde av underernæring. Faren hadde tysk blod i årene og moren var mulatt. Julia kom fra ingenting, fra de foraktede «jibaros», dette var bønder som ble sammenlignet med hillbillies fra Tennessee. Julia var skarp og fikk etter hvert stipendiater til universiteter, hun utdannet seg til lærer men fikk aldri fast jobb.
Julia de Burgos ble kalt «den mest berømte poeten fra Puerto Rico» og hun døde som en fordrukken boms på gaten i East Harlem, New Tork, i 1953, bare 39 år gammel.
Hun var så høy at det sies at hun måtte amputere en bit av beina for å få plass i den kommunale kisten hun først ble lagt i, og i etterkant fikk hun oppgradert kiste flere ganger og ble til slutt stett til hvile i puerto Rico.

RIO GRANDE DE LOIZA

Rio Grande de Loiza! Strekk deg ut i meg
og la sjelen min bli borte i dine bekker,
så jeg kan finne kilden som stjal deg da du var liten
da de i sinne sendte deg tilbake på stien.

…..(….)….

Stig ned en stund fra ryggen til dine åser,
og let etter det hemmeligste stedet i lengslene mine;
spre deg i flukten som drømmene mine flyr,
og la en rose av vann ligge igjen i min fantasi.

Rio Grande de Loiza! Min kilde, min elv,
helt siden moderkronbladet løftet meg mot verden;
med deg steg lengslene mine ned fra det strie fjellet
for å finne andre furer, de bleke lengslene mine;
og barndommen ble til et dikt i elven,
en elv i diktet i mine første drømmer.

…..(…..)….

Rio Grande de Loiza! Store elv, Store gråt.
Den største tåren av alle i dette landet,
om ikke den er større, den tåren som jeg gråter
over mitt slavebundne folk.

Diktet over er faktisk det aller første hun gav ut. Det ble veldig kjent siden flere sangere har sunget dette diktet, det ligger flere videoer på Yt for de som vil høre det på spansk. Diktet er en hyllest til den største elven i Puerto Rico.

Siden hun kun gav ut to tynne diktsamlinger i sin tid er det godt å vite at andre plukket opp arbeidet hennes. Jack Agueros er en av de som hadde observert henne på gaten i New York kort tid før hun døde og i 1996 gav han ut den mest komplette samlingen hennes på engelsk og spansk. Han var forøvrig også forfatter, poet og samfunnsaktivist, akkurat som Julia.

ETTERPÅ

Når alt våkner,vil det bli varslet av liljer,
for uten mine demringer står liljene nakne:
lette skyer dekker dem til når de synker,
og havet får ha meg som en av sine tårer.

Som en vind skal ensomheten fylle det stille….
Og spørsmålet skal komme, den uunngåelige lansen
som stikker i det eneste som er igjen av meg:
et minne i svingningene fra noen vinger.

….(….)…

Og etterpå, når havet plutselig blir opprørt,
sier de: » Det er den fatale bevissheten til den piken,
hun syndet mye fordi hun levde i et dikt,
og det man gjør på jorden, må i jord betales.»

Og jeg, uten omtanke for mine stakkars brødre,
jeg tar selv navnet mitt med meg fra denne jord uten sjel,
for, i det jeg ydmykt trekker meg tilake,
vil jeg ikke huske meg selv som en skremt due
i menneskenes verden.

Samlingen i «Stemmenes kontinent» er delt inn i 4 deler og inneholder 30 dikt. Det er en del natur å spore i diktene, og i noen skriver hun seg selv inn, blant annet i diktet «Til Julia de Burgos» hvor hun gir en moralpreken til den borgerlige siden av seg selv. Noen av diktene tolket jeg som «arbeiderdikt» hvor hun snakker om kårene folket hennes levde under på slutten av 30-tallet hvor store deler av befolkningen sultet og det var streik og stor arbeidsledighet.

Det er klart at noen av diktene gjorde inntrykk selv om jeg ikke ble slått i bakken av hvor fantastisk det hele var,men det var lærerrike dikt (og etterord) og jeg fikk lyst til å vite mer om denne høye skjønnheten hvis liv ikke ble så bra som det kanskje kunne blitt med tanke på at det var en skarp kvinne som jobbet for folks rettigheter vi har med å gjøre her. Flere av diktene var såre og kanskje kan jeg bruke ordet sterke også.
Jeg er glad for at jeg fant frem til denne serien og ser frem til å stifte bejentskap med flere av poetene som er med.

DIKTBOKEN ANBEFALES!

Forfatter

Julia de Burgos (1914-1953) var en puertorikansk poet og borgerrettighetsaktivist. Hun gav ut to tynne diktsamlinger mens hun levde, men blir av flere betegnet som den «mest berømte poeten fra Puerto Rico».

HILSEN BEATHE