Renate Rivedal holdt i går kveld et foredrag om kunstneren Frida Kahlo i en fullstappet Amalies hage på biblioteket her i Bergen. Rivedal er kunstformidler og har master i kunsthistorie.

Frida Kahlo(1907-1954) eller Magdalena Carmen Frieda Kahlo y Calderón som hun egentlig het var en meksikansk maler. Faren hennes var opprinnelig av tysk-jødisk opphav og var både fotograf og maler. Moren var meksikansk og en meget vakker kvinne. Hun og Frida hadde aldri noe godt forhold.

Selv om Kahlo har hatt et fascinerende liv så har det på sett og vis også vært tragisk. Bare seks år gammel ble hun rammet av polio med det til følge at den ene foten hennes ble veldig tynn, hun måtte holde seg hjemme i flere måneder og når hun endelig begynte på skolen igjen ble hun mobbet på grunn av benet.

Når Kahlo var femten begynte hun på The Escuela Nacional Preparatoria som var en slags forberedende skole hvor hun kunne ta en høyere utdanning om hun ville. Dette var egentlig noe den flinkeste sønnen i hver familie kunne gjøre men skolen hadde nylig åpnet for jenter og faren ville at Frida skulle gå der siden hun var hans favoritt av døtrene og  desidert den flinkeste. Moren var langtifra fornøyd med denne avgjørelsen. Det var her Kahlo traff den tyve år eldre freskokunstneren Digeo Rivera for aller første gang og hun skal ha blitt så fascinert av ham at uttalte at hun en eller annen gang skulle gifte seg med ham.

Når Kahlo er atten år kom hun ut for en bussulykke som førte til at hun ble spiddet av en jernstang. Dette førte til nye lange måneder lenket til sengen. Denne gangen fikk hun malersaker av faren, han satte også opp speil i taket,og siden hun for det aller meste kun så seg selv ble det til at hun malte selvportrett. Hun nektet å male bilder fra ulykken og det eneste hun laget av den var tegningen som er illustert under her.

En stor andel av de maleriene hun malte var selvportrett og hun skal ha sagt at det var fordi hun kjente seg selv aller best. Maleriene var hennes måte å uttrykke den voldsomme smerten og lidelsene hun alltid bar på. Uttad virket hun alltid glad men gjennom kunsten fikk man se hvordan hun egentlig hadde det.

Det nederste symboliserer de to utgavene av henne selv, den som er ødelagt og den som fremdeles er intakt. Dette er noen av bildene som ble vist på foredraget i går.

 

Tre år etter ulykken meldte hun seg inn i komunistpartiet og da traff hun Diego Rivera igjen, og ett år senere giftet de seg. Faren var glad for giftemålet fordi familien hadde stor gjeld og Diego betalte ut panten på huset slik at de  kunne fortsette å bo der, moren derimot tok helt avstand fra ekteskapet mellom dem og bekrev forholdet deres som et forhold mellom en elefant og en due.
Kahlo aborterte flere ganger de neste årene. Og i forbindelse med dette malte hun noen blodige og sterke portretter.
Diego Rivera på sin side hadde to ting han brant for, kunsten og kvinner, og selv om han var gift var det absolutt ingenting som hindret ham i å ha forhold til andre kvinner. Dette til tross for at han ikke var noe syn for øyet, men han var kjent og hadde penger – det holdt visst i massevis.

Kahlo på sin side innledet etterhvert også forhold på si til både kvinner og menn, men siden Diego var så sjalu holdt hun forholdene hun hadde til menn skjult for ham. De ble separert etter noen år men fant tilbake igjen til hverandre noen år etterpå. Begge fortsatte å ha forhold på si. Ved en anledning innledet Diego et forhold til Fridas søster og dette var noe som ble ekstra smertefullt for henne. Cristina lignet veldig på Frida av utseendet, bare at hun var som en frisk utgave av henne selv. Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært en ekstra belastning for henne.

Kahlo hadde ved flere anledninger kledd seg i herreklær, både på skolen og ved familiefotografering. Hun som behandlet det lange håret sitt så møysommelig hver eneste dag klippet det helt kort ved to anledninger, begge hadde med Diego å gjøre. Den siste gangen malte hun et selvportrett av seg selv med nyklippet hår og man kan tydelig se at håret «lever sitt eget liv» nesten som Medusa som hadde hår av levende slanger. For anledningen hadde hun tatt på seg en av Diego sine dresser, som vi ser så er den i største laget for henne.

Det er ingen tvil om at Kahlo blottstilte seg i maleriene sine, og en kan sikkert si at det var en form for terapi for selv om hun levde et veldig fascinerende liv så var det mye som gikk imot henne også. Hun brukte alltid sterke farger. Maleriene hennes var inspirert av indiansk kultur men med spor av moderne europeisk kultur.

Det finnes spor av både realisme og symbolisme i de sterke portrettene hennes, men noen er også politiske.

Kahlo begynte å skrive dagbok etter farens død. Og i årene som fulgte var det både medgang og motgang for henne. Først blir hun ansatt som professor ved en kunstskole men etter noen år må hun ta flere operasjoner som gjør at helsen hennes ble stadig dårligere. Hun blir etter hvert avhengig av smertestillende, en avhengighet hun ikke klarte å slutte med.  Hun måtte også i lange perioder gå med vonde korsett.

Under ett år før hun døde holdt hun sin aller første kunstutstilling i hjemlandet, Mexico, og da var helsetilstanden hennes så dårlig at hun lå i himmelsengen sin midt i lokale. Sengen ble faktisk værende igjen i dette galleriet.

Frida Kahlo døde i 1954, bare 47 år gammel.  Huset hun bodde i er i dag museum hvor mange av tingene, kjolene hennes, og ikke minst maleriene hennes er utstilt. Og som vi kan se så var det ikke bare maleriene hennes som hadde sterke farger, det hadde også huset hun og familien bodde i.

Jeg glemte å notere i går så store deler av dette innlegget er skrevet fritt etter hukommelsen, med noe hjelp av Wikipedia men i den norske utgaven står det ikke så veldig mye at det gjør noe.

Jeg kom over et fint innlegg hos Birthe hvor hun har skrevet om en biografi hun har lest om Kahlo, innlegget anbefales! Hun har også lest en bok hvor Kahlo var en av fire kvinner som var portrettert,Mitt grådige hjerte av Hege Duckert, den boken har jeg heldigvis liggende og ser frem til det.

 

Frida Kahlo dukket også opp i The Fosters som jeg nettopp har binget.

 

Frida Kahlo dukket opp for første gang i boken De udødelige av Chloe Benjamin  ( selv om ikke jeg nevner henne i innlegget mitt)tidligere i sommer og sånn kan det altså gå til at man får nyss om noen man ikke har hørt om før, men ende opp med å bli så fascinert av. Jeg skal definitivt dykke litt mer ned i livet og kunsten til denne kvinnen. Vet at det har blitt spilt inn en film om henne, den må jeg lete opp men aller først blir det nok lest et par bøker.

Foredraget ble spilt inn i går og det dukker nok opp her om ikke så veldig lenge.

 

HILSEN BEATHE

 

P.S. Bildene fant jeg her.