Forlag: Pantagruel
Original tittel: The Martian
Norsk tittel: Marsboeren
Forfatter: Andy Weir
Oversetter: Morten Hansen MNO
Format: Ebok
Sideantall: 240
Utgitt: 2011/ 2014
Min utgave: 2015
Utfordring:150 bøker på 1 år
Kilde: Pdf-fil tilsendt fra forlaget.
Forfatter
Andy Weir er født i 1972 og er en amerikansk forfatter og programmerer. Han ble ansatt som dataprogrammerer allerede som femtenåring, og har jobbet som dataingeniør helt siden den gang. Han er også en ektefødt verdensromnerd, lidenskapelig opptatt av relativistisk fysikk, orbital mekanikk og all historie om bemannet romfart.( kilde: Pantagruel forlag).
Marsboeren er forfatterens første roman og ble selvpublisert allerede i 2011.
Leste boken i mars og det var dermed på høy tid at den ble skrevet litt om, bedre seint enn aldri, ikke sant? Egentlig hadde jeg store planer om å bare linke til to andre fine omtaler av boken for hva kan jeg tilføre som ikke allerede er sagt i disse? Men siden jeg har store ambisjoner om å skrive om alt jeg leser får jeg stå imot den fristelsen. Men om du allerede ikke har lest omtalene deres så anbefaler jeg dere å ta turen innom både Leseriet og Ellikkens bokhylle.
Måtte flire godt når jeg leste Eli sin omtale av boken for jeg gjorde det samme som henne, jeg begynte nemlig å skrive ned hver eneste tekniske detalj som ble beskrevet for å skulle huske det til jeg skrev omtale…. hehe…..det skjønte jeg fort at DET var det bare å gi seg med ellers hadde jeg endt med å skrive ned hele romanen.
Ekspedisjonsromskipet Ares 3 med ekspedisjonssjef Melissa Lewis i spissen er på oppdrag på Mars og når de kommer ut for en kraftigere sandstorm enn først antatt får de store problemer. De må komme seg ut i verdensrommet så fort som mulig, problemet er at en av besetningen mangler, og når systemene som skal overvåke biologiske livsfunksjoner slår feilaktig fast at det ikke er noe liv bestemmer de seg for å reise, du må huske at de har ingen tid å miste og lete etter sin døde kamerat er utelukket, de må redde seg selv. Dermed etterlater de botaniker og maskiningeniør Mark Watney i live på mars, vel og merke med matforsyning for 11 måneder, problemet er bare at Ares 4 ikke kommer før om 4 år! Jada, dette kommer jo til å gå strålende.
LOGGPOST: SOL 6
Nå er løpet kjørt.
Det er min veloverveide mening.
Løpet er så jævlig kjørt.
Seks dager inn i det som skulle være de to mest fantastiske månedene i hele mitt liv, og så er det blitt det rene mareritt.
Jeg vet ikke en gang hvem som kommer til å lese dette. Noen vil vel finne det til slutt. Kanskje om hundre år.
For å gjøre det klart: Jeg døde ikke på sol 6. Resten av besetningen trodde definitivt at jeg gjorde det, og det klandrer jeg dem ikke for. Kanskje vil det bli erklært nasjonal sørgedag for meg, og på Wikipedia-siden min vil det stå: «Mark Watney er det eneste mennesket som har dødd på Mars.» Og det vil antakelig være riktig. For jeg kommer til å dø her. Bare ikke på sol 6, da alle tror jeg gjorde det.
S. 8
Han er skadet, strandet helt alene på en øde planet, og må finne ut hvordan han i det hele tatt skal overleve de fire neste årene, hvordan han skal få puste og hvordan han skal skaffe seg mer mat. Man kan jo miste motet av mindre, men for den godeste Mark er ikke dette problemer, bare utfordringer, og du vet, utfordringer er til for å løses. Personlig hadde jeg nok sikkert gått for en kortere prosess med å enten kutte oksygentilførselen eller svelge en pille, men så er jeg heller ikke Mark Watney, ei heller astronaut… eller strandet på Mars. Heldigvis.
Hvis jeg kommer meg tilbake på jorda, blir jeg berømt, ikke sant? En fryktløs astronaut som overlevde mot alle odds, ikke sant? Skal vedde på at damer liker sånt. Mer motivasjon for å holde meg i live.
s. 209
NASA oppdager helt tilfeldig at det er liv på Mars og at mannen de trodde var omkommet faktisk lever,først blir det ellevill jubel naturlig nok, men deretter begynner kampen mot klokken for å hente ham hjem, for han skal reddes uansett hva det måtte koste og hele verden følger nøye med. Han har hele tiden ført logg over hva som har skjedd hver dag,bare at han kaller dagene sol.
Det meste av boken er jo en guide og instruksjonsbok for å bruke Eli sine ord, men det er nettopp det den er. Og siden jeg bare har denne boken som ebok tror jeg det hadde vært lurt å skaffet seg den i papirutgave, i tilfellet jeg skal på Mars en eller annen gang i fremtiden. Yeah right, som om jeg skal melde meg på Mars one liksom.
Etter at jeg hadde kommet over dette med å notere så mye underveis så koste jeg meg med boken, den var veldig spennende og ikke minst så hadde Mark bare en sånn herlig humor. Jeg tror kanskje at den kan ha reddet ham, og det er ikke tull en gang. Man må jo gjøre det meste for å holde humøret oppe ellers kunne en bare lagt seg ned for å dø med det samme, for en noe håpløs situasjon er det jo lov å si at det er.
Det er som dere vet laget en film av denne og «vår egen» Aksel Hennie spiller en av rollene.Det gledes! Boken anbefales!
HILSEN BEATHE
Interessant omtale, Beathe! Jeg kjenner jeg fort melder pass når det er mye teknisk prat, men i noen sammenhenger funker det hvis boka ellers har bra driv og en god historie. Ha en fin dag!
LikerLiker
Det var veldig mye teknisk prat som jeg egentlig ikke forstod så mye av men når det er sagt så hadde Mark så ufattelig herlig humor at jeg måtte flire mange ganger, så, ja, her fungerte det veldig bra likevel. Boken er forholdsvis kort, men likevel tok det litt tid med den men det kan være fordi jeg prøvde å forstå de tekniske tingene han snakket om, men det var jo selvfølgelig helt håpløst!En fin dag til deg også, Anita 🙂
LikerLiker
Takk for det. Det er en del teknisk og biokjemisk snakk i Oryx og Crake også, og det orket jeg ikke å prøve å forstå alt av, så jeg skummet bare der det var mye, og innså at jeg kunne ha stor glede av boka uansett, fordi man skjønner det viktigste. Noen elsker sikkert sånt, og for dem er det sikkert kjempegøy.. Jeg har vel lettere for dette med relasjoner, mennesker og psykologi.. Bok to, Flommens år , var mye lettere, der grønt liv hos de sære Guds gartnere sto i høysetet—
LikerLiker
Ja, slike ting kan man vel bare skumme lett over, selv om jeg i utgangspunktet liker å lese alt i en bok når jeg først leser den men så lenge man ikke har mulighet til å sette seg inn i slikt teknisk prat så går det vel bra å hoppe over deler uten at det går ut over hele utbytte av boken. Jeg blir litt fristet til å begynne på de bøkene så kanskje jeg bare skal hoppe i det.
LikerLiker
Det er ikke det at jeg hoppet over det, men mer at jeg ikke leste så nøye med tanke på å forstå det inngående… en slags skumlesing, lese uten å helt forstå.. Det går vel mer på interesse for det tekniske og biokjemiske enn å kunne sette seg inn i det, kanskje. Dessuten er det jo science fiction, så det er vel ikke bare å forstå alt sånn uten videre heller.. Ja, du må bare hoppe i det, bøkene er utrolige!
LikerLiker
Tror jeg skal prøve å skive et blogginnlegg om de to bøkene nå, før jeg går videre og startet på MaddAddam, skjønt jeg synes ikke det er så lett skrive om Oryx og Crake- har grublet litt på det, gitt..
LikerLiker
Skjønner! Jeg ser frem til å lese omtalen din:-)
LikerLiker
Jeg har aldri vært noen stor fan av noe som helst av det som har med verdensrommet å gjøre. Barna mine bare ler av meg når jeg skylder på at jeg blir svimmel, he he 🙂 Men denne boken har jeg stått med i hendene flere ganger. Vi har den som leseeksemplar på jobb, og etter å ha lest denne flotte omtalen tror jeg jammen jeg må gjøre et forsøk 🙂
LikerLiker
Tusen takk for det 🙂 Ja, hehe……tror kanskje man ikke kan ha høydeskrekk om man skal være astronaut! 😉 Håper du leser den og gir en lyd etterpå 🙂
LikerLiker
[…] om boken: Beathes Bokhjerte Leseriet Ellikens bokhylle Anne Cathrine Straume – NRK Ola A. Hegdal – Dagens […]
LikerLiker