Forlag: Tiden
Tittel: UT
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Format: ebok
Sideantall: 244
Utgitt:2013
Utfordring:100+ på 1 år, ebook Challenge 2014
Kilde: EbokBib

Forfatter

Ida Hegazi Høyer er opprinnelig Dansk-egyptisk og har røtter i Lofoten. Hun bor nå i Oslo hvor hun også er oppvokst. Hun har studert sosiologi.
Hun debuterte med romanen Under Verden i 2012 og i år kom romanen Unnskyld ut. For romanene Under Verden og UT fikk forfatteren Bjørnsonstipendet nå i år.

Forfatterens debutbok beskrev jeg som morsom og litt snål, og absolutt en forfatter jeg ville lese mer av for det er ingen tvil om at denne forfatteren har en spesiell stemme. Denne boken hadde gått meg hus forbi for det var først når jeg ble oppmerksom på årets bok Unnskyld at jeg fikk med meg at hun kom ut med en i fjor også.Det er en produktiv dame vi har med å gjøre.

I UT møter vi en kvinne som lever i en perfekt tilværelse, er gift med drømmemannen Andreas, har en jobb som hun trives i og ikke minst en sønn som hun elsker over alt på jord. Sammen bor de i et flott hus. Mannen driver med veldedighet og reiser mye i jobben, han kjemper for kvinners rettigheter generelt og for at de skal få en rett til utdanning. Han er en slik mann de fleste kvinner ønsker å ende opp med for i tillegg er han både kjekk å se på og veldig snill.
Selv jobber hun på et pleiehjem og har ofte ansvar for en som heter Hugo, noe skjedde med ham som baby slik at han fremdeles er en baby i hodet til tross for at han er over 40 år.
Til tross for denne perfekte og veltilpassede tilværelsen, dette perfekte livet alle vil ha så trives ikke hovedpersonen av en eller annen grunn, kanskje det ble for kjedelig?

Første gang jeg merker at noe ikke er som det skal, er en onsdag i februar. Det kommer som en speilhvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset.
Jeg står på kjøkkenet, holder på med middag. Jeg har dekket bordet ferdig, skrelt alle potetene, da jeg hørte dem le der ute, som en karusell, familien min, mannen og sønnen. Jeg titter på dem, gjennom vinduet, slik en mor gjør det, slik en kone gjør det, slik jeg alltid har gjort det, sett gjennom latteren – denne fortryllende miserkjennende latteren – inn i nysnøen, inn i leken, som alltid før, denne første gangen jeg ser dem, utenfor fortryllelsen.

Hun pleier å ta Hugo med seg til en park i nærheten, og en dag sitter det en mann på benken som drikker kaffe av en rød termos. Hun kommer i snakk med ham men de utveksler aldri navn så hun kaller ham Ulv.Vet ikke om det er på grunn av ham men etter møtene deres blir det enda mer klart for hovedpersonen at hun må vil noe annet enn å ha det faste og trygge hun er omgitt av.
Jeg kjente meg veldig igjen i hennes sted men jeg er overhodet ikke enig i valgene hun tok underveis, jeg tror kanskje at hovedpersonen selv ble ganske så overrasket over seg selv. Utroskap, å lyve for venner, kolleger og familie er aldri veien å gå.

Vi får møte et par av kollegene hennes og  noen av de som bor på pleiehjemmet og jeg fikk skikkelig sansen for Clementine, og ble litt glad i henne, og jeg har lyst til å sitere en episode hvor hovedpersonen og Clementine er ute å triller.

Jeg tar henne med ut. På trilletur. Hun liker å kjøre trikk, Clementine, hun liker å se mennesker. Det pleier å være et enkelt oppdrag. Jeg får trikkeføreren til å hjelpe oss om bord, og så plasserer jeg henne ved vinduet i midtpassasjen. Der sitter hun, helt stille, ser ut, ser frem, ser igjennom, lukker øynene mens trikken går sin runde gjennom byen. Det pleier å gå fint. Hun pleier å være rolig, harmonisk, Men i dag. Hun slutter ikke å gråte. Det renner i vede elver- Tårer. Snørr. Sikkel. Det hagler halve ord og muskelkramper.Jo tristere hun blir, desto verre har hun for å snakke. Jo mindre hun får sagt, desto tristere blir hun. Det er en djevelsk kropp hun lever i, en kropp som aldri lystreer viljen, umulighetens fengsel, et ubønnhørlig selvhat.

Dette var et hyggelig gjensyn med forfatterskapet til Høyer, hun har igjen skapt karakterer som jeg tror på selv om Andreas virket nesten litt for god til å være sann. Jeg forstår hovedpersonen og kan tildels kjenne meg litt igjen i henne selv om jeg aldri kunne tatt de valgene hun tok.  Å ha «alt» er ikke alltid nok likevel, det betyr ikke at man stiller så uhorvelig høye krav at selv det perfekte ikke er godt nok det betyr vel bare at det ikke var det rette for en. Hovedpersonen bruker tid til å finne ut av hva hun egentlig vil, og vi følger henne på veien og tar del i hennes avgørelser. Jeg må si at slutten ble slik jeg trodde den skulle bli uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Jeg syntes det lå en spenning og et slags ubehag gjennom hele veien og for meg ble det aldri et kjedelig øyeblikk underveis.
 Nå kjenner jeg at jeg gleder meg enda mer til å lese Unnskyld som skal leses som en del av forberedelsene til bokbloggerprisen 2014, og UT var jo den «vanskelige andreboka» men jeg syntes forfatteren har bestått den testen med glans for jeg likte denne bedre enn den forrige.
Dette er som sagt en forfatter med en spesiell stemme og jeg håper at flere for øynene opp for bøkene hennes.
Anbefales.

Min omtale av Under Verden finner du her.

Kunne ikke finne noen omtale av UT så har du lest og blogget om den så gi meg gjerne en lyd.