Det er søndag igjen og det betyr nye runder med smakebiter i spalten til Mari og Flukten fra virkeligheten. I går var det bokbloggertreff og ikke minst utdeling av bokbloggerprisen for aller første gang. Jeg kunne ikke delta men heldigvis var det flere medbloggere som var flinke å legge bilder ut på både twitter, facebook og instagram.

Boken jeg skal gi en smakebit fra i dag begynte jeg såvidt på i går kveld,og tidligere i uken var det litterær aften i St. Jørgen hospital her i Bergen hvor handlingen i boken finner sted og forfatteren kom å pratet om boken. Jeg har skrevet et innlegg om det her.

Boken blir av noen sammenlignet med Øya av Victoria Hislop, og bøkene handler om litt av det samme, nemlig sykdommen Lepra.

Litt om boken: April, 1879. En føringsjekte ankommer Bergen. Ombord sitter en samling sjeler med den spedalske syke. Blant dem er også Berly Marie Olsdatter.
Berly er henvist til St. Jørgens hospital. Hun tror ikke hun skal være så lenge, bare til hun blir bedre.
Slik fortrenger hun virkeligheten hun møter på hospitalet. Hun blir imidlertid raskt innehentet av realitetene.
I løpet av bare noen år av Berlys nye liv blir dr. Gerhard Armauer Hansen del av norsk rettshistorie når han fradømmes rettes til å behandle pasienter, etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Historien om Berly Marie Olsdatter er diktet over en reell del av vår nære historie. Den handler om personer som har levd, om de som kan ha levd og den er så virkelig som en roman kan bli.
På St. Jørgens hospital faller maskene. Bak alle knutene, de forvrengte ansiktene og kroppene, trer menneskene frem, på godt og ondt.
Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle

Hun ville løpe, skrike, stod i stedet og samlet skjørter for å vente til trangen forsvant. Før kunne hun gå til fjells, alltid i et ærend, samle inn geit eller sau, sanke bær eller sopp, det fantes alltid noe å gjøre. Der kunne hun skrike opp til fossen, ned mot juvet, men det var alltid en liten rest igjen, som bygget seg opp, som hun svelget ned igjen, til neste gang hun kunne skrike. Det eneste som hindret henne fra å bli gal.