Bokanmeldelse: På bedringens vei av Marie-Sabine Roger

Forlag: Pax
Original tittel: Bon Rètablissement
Norsk tittel: På bedringens vei
Forfatter: Marie-Sabine Roger
Oversetter: Gøril Eldøen
Format: Innbundet
Sideantall: 220
Utgitt: 2013
Utfordring: 100 bøker på 1 år,FreeReads
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Marie-Sabine Roger  er født i 1957 nær Bordeaux i Frankrike. Hun har tidligere skrevet en rekke bøker for barn og unge, og hennes gjennombruddsroman for voksne, Å telle duer ble utgitt i mange land og har vunnet flere priser. Boken er også filmatisert av Jean Becker, med Gérard Depardieu i hovedrollen.På bedringens vei er hennes tredje roman på norsk, og ble nylig tildelt Prix des lecteurs de l’Express 2012, lesernes egen litteraturpris. I tillegg har hun gitt ut Lyse utsikter.

Dette var hjertevarmt,morsomt og helt herlig!

Det var ikke uten grunn at denne boken ble en av favorittene mine i juni for dette var bare en helt herlig perle av en bok og det hele startet slik

Ikke for å skryte, men i en alder av seks-sju år hadde jeg alt forsøkt meg på litt av hvert hva straffbare handlinger angikk. Tyveri,overgrep,pengeutpressing….

For å ta overgrepet først: jeg stakk tunga inn i munnen på Marie-Josè Blanc. Hun bet tennene sammen, jeg kom ikke langt. Det er tanken som teller.

Jean -Pierre på seksti-syv  våkner opp på sykehuset etter nesten å ha druknet i Seinen, han er operert og gipset etter alle kunstens regler. Han er enkemann, pensjonist og vitterlig nok ikke vant med at folk renner inn og ut av dørene i tide og utide.  For å få tiden til å gå bestemmer han seg for å skrive ned alle minnene sine, om barndommen og om konen Annie, om vennen Serge, broren og foreldrene og for ikke å glemme den gamle gretne oldefaren.

Jeg trodde lenge han avskydde meg. Det stemte ikke,hvis jeg skal tro det far fortalte meg noen år senere. Han likte meg visst, gamle besten. Han syntes jeg hadde karakter. Men han tilhørte den mennesketypen som ville fått gnagsår i kjeften om han hadde sagt et vennlig ord eller gitt et kompliment.

Han fikk etterhvert besøk av den unge gutten,Camille, som hadde reddet han opp av elven og han kommer innom flere ganger i løpet av de ukene han ble liggende på sykehuset. En ung politimann som er på saken hans kommer også hyppig innom for å slå av en prat og for å finne ut om Jean-Pierre husker noe av det som skjedde den natten han falt i elven. Etterhvert kommer det frem andre grunner for politimannens hyppige besøk ved sykesengen..
 Det er en jente på fjorten år som går å lusker i gangene og en dag ser hun sitt snitt til å stikke av med pcen til Jean-Pierre  til hans store irritasjon,og de blir til slutt enige om at hun skal få låne pcen en halvtime hver dag men kun inne på rommet hans. Det oppstår etterhvert et slags vennskap mellom dem og han lurer fælt på hvorfor hun ligger på sykehuset men i redsel for at det er noe alvorlig så lar han være å spørre.

Jeg våkner med et rykk etter en komatøs siesta,men gjenklistrede øyne og tunge av papp.

Jentungen har satt seg ved det lille bordet.
Hun kaster et blikk på meg, sier «Hei!» og surfer ufortrødent videre.
Jeg brummer «ligg unna den pc-en», men det høres mer ut som «lignapesen», og jeg faller på ny inn i Morfinens armer. 

Med disse nye og høyst uventede bekjentskapene han har gjort seg fra sykesengen slår det harde skallet hans mer og mer sprekker…

Jeg hadde litt vanskelig for å tro at en slik stille og rolig roman som dette egentlig er kunne være en «pageturner» men det kommer vel an på hva en ligger i det ordet. Jeg opplevde den som det,for med sine korte kapitler spekket med masse lun og fin humor men med alvorlige undertoner så føk sidene rett og slett veldig fort avgårde. Det tar ikke mange timene å lese denne og jeg forsøkte å lese den sakte,men det var ikke enkelt. Jeg ble raskt sugd inn i Jean-Pierres liv på godt og vondt, og jeg følte med ham der han lå.
Det var koselig å høre om hvordan han hadde hatt det i barndommen og i ekteskapet med Annie og i livet ellers,det fikk meg til å tenke tilbake når jeg satt på kjøkkenet hos min kjære mormor og hørte på historier hun fortalte,hun ble født i 1911 og hadde vært 102 år om hun hadde levd. De andre karakterene fikk jeg også god kontakt med underveis og selv om den fjorten år gamle jenten fremstod som litt irriterende til å begynne med så likte jeg henne til slutt.
Språket er enkelt og det flyter fint, boken er fylt med masse herlige kommentarer og jeg har flirt og ledd godt underveis. Det er også en veldig rørende fortelling og du kan ikke unngå å bli glad i dem alle sammen. Den blir sammenlignet med  Pinnsvinets eleganse og bøkene til Anna Gavalda, og passer for dem som også likte Å telle duer av samme forfatter. Dette var det første møte mitt med forfatteren, men det blir garantert ikke det siste for dette gav mersmak. Anbefales!

15 kommentarer om “Bokanmeldelse: På bedringens vei av Marie-Sabine Roger”

  3. Dette høres jo ut som et must å lese! Hørte om forfatteren for første gang for bare et par dager siden, og hun ble notert på leselista umiddelbart! Det gjør denne boka også!
    God sommer 🙂

    Liker

  4. Åh, har hun en ny bok??!! Takk for tipset. Jeg har lest de to andre, og Å telle duer har jeg lest 2 ganger, sett filmen, anbefalt den i lesesirkelen min, gitt den bort i gave til mange, osv. Så du kan glede deg til å lese den.

    Liker

  5. Takk for fin omtale Beathe. Fikk lyst å lese denne.. Vi hadde Å telle duer i lesesirkelen i fjor, men jeg orket ikke å lese den ferdig..kunne vært noe med timingen, hva vet jeg.

    Liker

  8. Må lese denne skjønner jeg etter denne kjempe flotte omtalen din:) Har jo også de andre bøkene av forfatteren på leselisten også, så da kan jeg jo ikke holde denne utenfor også:) Takk for lesertips og kos deg masse ikveld!:)

    Liker

  11. Det er en tid og et sted for alt, og kanskje det var timingen, eller at boken rett og slett ikke falt i smak, er lov det også.Jeg ble så begeistret for denne så jeg skal garantert prøve meg på flere bøker av forfatteren!

    Liker

  15. Veldig fin omtale, boken har jeg nå satt på leselisten! Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men skal blant annet lese Anna Gavalda som jeg har hørt skal ha gode bøker. At slike stille bøker kan være pageturnere kan jeg forstå nå som jeg leser en slik (Dager i stillhetens historie), sidene bare flyr avsted 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar