I hvertfall om vi skal høre på det som står skrevet i enkelte artikler i engelske medier etter at denne boken kom ut. Vet ikke om jeg er helt enig i den karakteristikken,om du har lest noen av de erotiske seriene som har kommet det siste året og forventer noe alà det samme her så tror jeg at du kommer til å bli skuffet.

  Dette er historien om Jeanie som har vært gift med George i over 30 år, hun var langtfra ulykkelig i sitt årelange ekteskap men hun skulle oppdage at hun slett ikke var lykkelig heller. Hun driver en helsekostbutikk,noe hun stortrives med.De har  en datter, Chanty, som er gift med Alex og sammen har de datteren Ellie på to år. Jeanie har et heller dårlig forhold til sin svigersønn og han virker først som en litt ufordragelig type. Jeg fant fort ut at Jeanie er av den typen som strekker seg langt for å «please» de rundt seg og da særlig mannen og datteren og det kan virke som hun ikke har bein i nesen i det hele tatt.

Mannen tar henne for gitt og lytter ikke til hennes ønsker i det hele tatt, mens hun på sin side ikke gir klart nok ønske om hva hun vil heller og bare lar det dure og gå.

«Dette handler vel ikke om å bli gammel eller om å flytte på landet, gjør det vel?» Ritas blikk hvilte en kort stund på venninnens ansikt, og Jeanie visste hva som kom. «La oss skifte, jeg fryser i hjel.» Rita var sjelden varm i det hun pleide å kalle «dette gudsforlatte klimaet.»

«Ikke si det,» advarte Jeanie.

«Vel,vennen, du trenger å høre det igjen. Du hørte ikke etter da jeg sa det sist. Hvorfor….Hvorfor lar du den mannen styre deg? Hvorfor lar du han slippe unna med det hele tiden? Du er en sterk og intelligent kvinne, Jeanie. Du må våkne opp. De er noen sniker, de folkene der.»

«De folkene….hva er det du forsøker å si?»

«Folk som George.» Venninnen hennes kjørte beinhardt og uforsonlig på mens de krysset parken. » Fullstendig passiv-agressiv og med et tvangsmessig kontrollbehov. Når du møter George, så fremstår han som tryggheten selv. Han er sjarmerende, høflig og morsom på sin stillferdige måte.» 

Hver torsdag tar hun barnebarnet Ellie med seg i parken noen timer for at svigersønnen Alex skal få jobbe i fred med kunsten sin. En dag treffer hun en jevnaldrende mann,Ray, som er i parken med sitt barnebarn. Jeanie oppdager snart at Ray er god til å lytte, noe som hun slett ikke er vant med at folk rundt henne gjør, kun bestevenninnen Rita.
Ti år tidligere hadde ektemannen George forlatt ektesengen og bosatt seg på et av gjesterommene uten noen nærmere forklaring på hvorfor og i alle disse årene har han trekt seg unna både fysisk og psykisk og Jeanies forsøk på å få ham i tale lyktes ikke. På alle disse årene har hun aldri nevnt for noen hvordan det egentlig stod til hjemme.
Like etter seksti årsdagen hennes finner George ut at han vil selge huset som har vært i familens eie i mange år for å bosette seg på landsbygden,og han forlanger at Jeanie skal trappe ned og med tiden selge helsekostbutikken og pensjonere seg hun også. Til stor jubel for hele familien og hennes forsøk på å fortelle at dette var noe hun overhodet ikke hadde lyst til ble oversett.
Samtidig fortsatte hun å treffe Ray og barnebarnet i parken hver uke og etterhvert oppstod det et nært vennskap mellom dem.Hun kjente at hun begynte å våkne til liv og fikk følelser som hun ikke hadde hatt før.  Det var ikke til å unngå at Jeanie begynte å forestille seg hvordan livet hennes kunne artet seg om hun hadde skilt seg fra mannen for å tilbringe livet sammen med Ray som var ektemannens rake motsetning…

«Puh.» Mannen ristet den våte skinnjakka og hengte den over en stolrygg på motsatt side av Jeanies bord. Da han så hennes bistre uttrykk, smilte han rampete.» Alt vi trenger nå ,er et dusjforheng og en lang kniv.» Jeanie kunne ikke annet enn le.

«Vel, du stirrer på meg som om jeg er en øksemorder, eller i beste fall en stalker.»

«Er du?» Hun oppdaget at hun studerte det furete,pene ansiktet hans, og i stedet for det utglidende utrrykket til en forfølgende plageånd,så hun i det en  tiltalende åpenhet og en nøye,nærmest innstudert ro- som om det var noe han hadde lært seg på egen hånd.

«Ikke med vilje.»

«Du ser poenget mitt.» Jeanie forsvarte standpunktet sitt med et smil. 

Dette er en varm roman om moden kjærlighet og om en kvinnes søken etter en akseptabel måte å være eldre på, om frihet til å ta egne valg basert på sine egne ønsker og ikke etter hva man burde gjøre. Forfatteren har vært flink å få frem karakterene sine og de fremstår som meget troverdige alle som en,og jeg klarte å irritere meg litt på noen av dem, de fleste egentlig. Datteren Chanty er en skikkelig pappajente men som voksen dame burde hun ha litt mer forståelse for hva moren gikk gjennom selv om moren til å begynne med ikke fortalte så veldig mye, datteren fremstod som en forvokst «drittunge» og trodde hun kunne bestemme over sin egen mor. Jeanie på sin side var altfor ettergivende og tenkte altfor lite på seg selv og var overhodet ikke flink til å gi klar beskjed, men til hennes forsvar så var moren hennes på samme måte ovenfor den meget dominante faren hennes, så det kan jo være at hun trodde det var slik det skulle være. På en annen side så kan jeg forstå henne når det gjelder usikkerheten med å bryte ut av ekteskapet for hun lever i et ekteskap hun selv mener ikke er direkte dårlig men når hun måtte Ray og fikk et lite innblikk i hvor mye bedre det kunne bli. George fikk jeg ikke mye sympati for til tross for at det var tydelig at han slet med ting fra langt tilbake og slet med depresjoner, men samtidig var han en dominant type som tok alt for gitt.Fant det litt rart at han plutselig trakk seg unna uten noen som helst forklaring før det gikk ti år. Så var det Ray da, den kjekke og spreke sekstiåringen som sikkert kunne få hvem han ville, han fremstår som en meget sjarmerende, rolig og avbalansert type.Det er ikke til å unngå å bli glad i han. Jeg må ikke glemme bestevenninnen Rita, jeg digger den dama der! Men at de fleste karakterene klarte å irritere meg viser hvor flink forfatteren har vært å bygge opp karakterene og er slett ikke noe negativt, alt er ikke bare fryd og gammen hele tiden.

Boken er lettlest og med godt driv men innimellom kom det korte tilbakeblikk midt i nåtidens handling, dette virket litt forvirrende til å begynne med og det skapte litt forstyrrelse i leserytmen men det er noe en kommer fort inn i og da blir det ingen problem. Ellers så er dette en velskrevet bok. Nå lurer du kanskje på når dette med «50-shades» kommer inn i bildet? Jeg kan røpe såpass at det er et par scener som kan minne litt om scenene i disse andre bøkene uten at jeg utdyper dette noe mer, men noen bestemor-porno er det altså ikke. En herlig roman om det å finne kjærligheten på ny i moden alder og den sier oss at sex-livet slett ikke er over selv om en begynner å trekke på åra. Det er håp ennå.