Dette er krimboken som ikke var ment som noen kriminalroman,den skulle være en beretning om en gutt og bestemoren hans.Men underveis fikk forfatteren inspirasjon til å gjøre en krim ut av den etter å ha sett et program med moren til et barn som var blitt myrdet for lenge siden. Hvilken påvirkning forbrytelser som dette får, hvordan de berører mennesker i mange år, gjerne i generasjoner fremover.

12 år gamle Steven Lamb er ikke helt som gutter på hans egen alder hvor fotball er en del av fritidsaktivitetene etter skoletid, for mye av denne tiden bruker han på å grave, etter lik. Han bor sammen med bestemoren, moren og lillebroren i en grå og trist liten landsby  ved Exmoor. De utgjør vel det en kaller for en dysfunksjonell familie hvor bestemoren etter 19 år fremdeles står i vinduet hver eneste dag og titter etter sønnen William(Billy) som forsvant. Rommet hans står ubrukt slik det var siste gang han var hjemme og det er strengt forbudt å gå inn dit. Moren lever i skyggen av sin døde bror. På samme måte som Billy var bestemorens favorittbarn, er lillebroren Davey morens favoritt. Steven blir på en måte usynlig. Han har en formening om at tingene ville bli mye bedre om han bare hadde  funnet liket av Billy for da kunne bestemoren fått fred og kommet seg videre slik at hun kunne gitt både barn og barnebarn den oppmerksomheten de så sårt trenger. Kanskje det kunne gi moren ro til å være den moren de fortjente å ha uten at hun til stadighet drog med seg «onkler» hjem.

Steven var bare en helt gjennomsnittlig elev, en stillfaren gutt som sjelden ga grunn til oppmerksomhet, enda mindre til bekymring. Når Mrs. O`Leary skrev de årlige vuderingene, måtte hun bruke et sekund på i det hele tatt å huske hvilken mørkhåret gutt som hørte til navnet på listen hennes. I likhet med Chantelle Cox, Taylor Laughlan og Vivienne Khan, var Steven Lamb et barn som først  ble synlig når han var fraværene, når et kryss ved siden av navnet hans ga ham en viss, vag statistisk betydning.

Arnold Avery ble for 20 år siden dømt for drapet på 11 år gamle Billy Peters til tross for at det aldri var blitt funnet noe lik, men mange barn var blitt funnet drept  og nedgravd, og det at han hadde oppholdt seg i området hvor den lille gutten sist ble sett var nok til å dømme ham for dette drapet også.

Ordene på arket var eksplodert i Averys hjerne som en bombe. Han visste naturligvis hvem WP var, akkurat som  han kjente til MO og LD og forbokstavene til alle de andre barna. De var avtrekkere til sinnets ladde revolver, som han kunne bruke til å fyre av salver av opphissende minner når han selv ville. Hjernen hans var et arkivskap av nyttig informasjon

Steven finner ut at den eneste måten for ham å finne ut hvor onkelen ligger begravd  uten at han skal bruke hele livet sitt på det er å få  informasjon om dette av morderen og dermed skriver han brev til Arnold Avery hvor han spør om dette. De begynner å brevveksle på en mildt sagt uvanlig måte med skjulte budskap og koder, og katt og mus leken mellom den sannhetssøkende gutten og morderen som har kjedet seg i mange år er i gang. Avery som har opptrådt som en mønsterfange i alle år i håp om å kunne slippe ut før tiden så snart det lot seg gjøre, men når han oppdager at SL bare er en liten gutt får han plutselig veldig hastverk med å komme seg ut av fengselet og en dag sjansen byr seg klarer han å flykte…

Dette er en meget velskrevet roman med to fortellerstemmer, det er først og fremt Steven, og jeg synes at forfatteren på en utmerket måte setter seg inn i guttens tanker og følelser, det er trist og sårt å lese om barns lengsler etter å bli sett av de voksne rundt seg og hvor han er villig til å gjøre hva det måtte være for å få den oppmerksomheten han trenger og fortjener. Så har vi  Arnold Avery med sin syke tankegang og det var skremmende å komme innunder huden hans men også interessant å finne ut hva som skjuler seg i hodet på en barnemorder,men det var ikke et behagelig sted å være hvor det var dagligdags og helt «normal» tankegang å se for seg og nyte synet av et lite barns kamp for å overleve overgriperen, en kamp det var dømt til å tape.
Språket i boken er lettlest og med godt driv, jeg ble ikke bergtatt fra første side men etter nesten 100 sider klarte jeg ikke legge boken fra meg.
Overskriften min har jeg «lånt» av en blurb utenpå boken men det er nettopp det denne boken er,en svart perle av en krim og derfor får den en sterk femmer av meg.