Forlag:Aschehoug
Orginal tittel:Mal di pietre
Norsk tittel:Kvinnen fra månen
Forfatter:Milena Agus
Oversetter:Tommy Watz
Format:Innbundet
Sideantall:140
Utgitt:2009
Utfordring:100 bøker på 1 år
Kilde:Kjøpt

Litt om forfatteren

Milena Agus er født i Genova i Italia i 1959. Hun har skrevet 3 romaner hvor av «kvinnen fra månen» er bok nummer to. Hun er professor i Italiensk historie og underviser ved  en skole i Cagliari.

Litt om boken

Handlingen i denne boken foregår på Sardinia på 1940-tallet. En vakker kvinne på rundt tretti år er omgitt av mange beilere som hun skremmer vekk med sine lidenskapelige kjærlighetsbrev. Hun blir av familien og omgivelsene betegnet som gal. Hun ble til slutt gift og havnet i et fornuftekteskap. Hun var mye syk og ble etter noen år sendt til fastlandet på et kursted, hvor hun også fant kjærligheten for alle første gang.
Flere tiår senere forteller hun om livet sitt til barnebarnet…
Denne boken skal filmatiseres.

  GRIPENDE,VAKKERT OG SÅRT FRA SARDINIA

Denne boken hørte jeg om for første gang nå på søndag inne på Åslaug sin blogg, med bok og palett.Jeg ble så pass fascinert at jeg gikk jeg rett inn på nettbokhandelen på mandag å kjøpte den og dagen etter lå den i postkassen. Snakk om kjapp levering.
En tynn og søt liten sak av en bok var det og den måtte selvfølgelig begynnes på med det samme.
 Det er en god del av denne boken jeg har lyst og føler for å dele med dere derfor kommer det en aldri så liten NB! SPOILER – SPOILER – SPOILER her. 
Handlingen foregår fra før andre verdenskrig  frem til bestemoren dør som gammel dame og handlingen starter under 2.verdenskrig  like etter at amerikanerne har bombet Cagliari.
 Dette er en gripende fortelling fortalt av hovedpersonens barnebarn som jeg ser for meg er en ung kvinne.Bestemoren forteller om sin barndom hvor hun blir sett på som gal og «galskapen» hennes er at hun liker å skrive, romaner og dikt. Hun må gjemme skrivebøkene for at de ikke skal bli oppdaget for hun er redd for å bli pisket og slått. Ingen måtte vite at hun skrev.Foreldrene angret på at de hadde sendt henne avgårde på skolen for at hun skulle lære seg å skrive og bestemte seg for å ta henne ut av skolen, når læreren kom på døren for å be foreldrene om å la henne gå litt lenger på skolen for hun var så flink ble han bare sendt på dør.Slike folk skulle aldri hatt barn spør du meg,hvilke foreldre vil ikke det beste for sine barn?
Bestemoren var en vakker dame og det manglet ikke på beilere som ville gifte seg med henne, men hun skremte alle som en vekk ved å skrive lidenskapelige kjærlighetsbrev til dem. Hun ble omsider gift med en kar som var litt eldre enn henne. Dette var et såkalt fornuftekteskap hvor ingen av dem elsket den andre. Han var vant til å gå på gledeshuset for å få seg noe men for å spare penger slik at de kunne bygge opp igjen huset hans som var lagt i ruiner gikk hun med på å gjøre slik som de kvinnene på gledeshuset gjorde og det er med ett duket for noen «50 shades» scener, bestefaren hadde med andre ord en hang til litt kinky sex. Det fantes ikke noe kjærlighet dem i mellom i hvertfall ikke i de første årene og de lå på hver sin ytterkant av sengen slik at de begge to falt ut av sengen og pådro seg blåmerker ganske ofte.

For øvrig gjorde bestefar aldri forsøk på å nære seg henne, og han lå også vaglet så langt ute på sengekanten at han, korpulent som han var, ofte falt i gulvet, slik at de begge til stadighet gikk rundt med blåmerker.
Alene var de bare på soveværelset, og der snakket de aldri sammen. Bestemor ba alltid aftenbønn, men ikke bestefar, for han av ateist og kommunist. Deretter sa en av dem:»Ha en riktig god natt»og den andre svarte: «Takk. i like måte.»

Bestemoren lurte fælt på hvorfor Gud straffet henne med å ikke la henne få den ene tingen i livet som virkelig betyr noe,kjærlighet, og få oppleve å bli elsket.
Bestemoren var mye syk og hun forble barnløs i mange år etter at hun ble gift, hun ble derfor sendt til fastlandet på et kursted for å bli frisk. Her fant hun sin store kjærlighet,Veteranen,en høy, mørk og vakker mann med et ben. Til han kunne hun betro seg til og hun viste alt hun hadde skrevet til han og han var den eneste som så henne slik hun var,annerledes men ikke gal.
Mange år gikk og bestemoren og bestefaren skulle reise til Milano sammen med sønnen sin for å besøke søsteren til bestemor. Bestemoren hadde en formening om at hun skulle få treffe  på veteranen igjen etter alle disse årene og sendte bestefaren og sønnen avgårde på ulike serverdigheter slik at hun skulle få sjans til å lete etter sin store kjærlighet. Bestefaren så ikke på helt blide øyne på dette men lot henne gå, og når hun ikke fant igjen Veteranen ble bestefaren i mye bedre humør og spanderte på henne ny kjole og annet hun hadde lyst på. Kanskje det var litt kjærlighet der likevel fra bestefarens side?  Når hun mange år senere blir bestemor til en liten pike begynner hun å fortelle historien om livet sitt til henne, om hvordan hun «ofret» seg for at sønnen og mannen skulle ha det fint, og om hvordan hun i alle disse årene har lengtet etter ekte kjærlighet. Vi blir med andre ord vitne til hvordan en generasjons sorg kan gjøre den neste om til håp og suksess. Det er  heller ingen tvil om at bestemoren var langt mer intelligent og følsom enn det lokalsammfunnet ville vedkjenne.
Og sannheten om livet til bestemoren? Den kommer på de aller siste sidene i boken .
Boken er lettlest og god skrevet, jeg likte boken veldig godt.
Men noen steder  var det tungt og litt vanskelig å holde seg orientert om hvem det ble snakket om for det var til tider litt vel mange bestefedre,bestemødre,søstre og fettre å holde rede på og ikke et eneste navn ble nevnt i hele boken så det gjaldt å holde tungen i rett munn som jeg pleier å si.  Dette er en vakker og sår fortelling om uforløst kjærlighet og savn.
Jeg gleder meg til filmen kommer.