Bokanmeldelse- Blå kvelder av Joan Didion

Forlag:Tiden
Orginal tittel:Blue Nights
Norsk tittel:Blå kvelder
Forfatter:Joan Didion
Oversetter:Kjell Olaf Jensen
Format:Innbundet
Sideantall:176
Utgitt:2012
Utfordring:100 bøker på 1 år
Kilde:Anmeldereksemplar

Litt om forfatteren

Forfatteren Joan Didion ble født i 1934 i Sacramento i California. Hun begynte å skrive alt som 5 åring. Hun har skrevet en rekke romaner, filmmanus og sakprosa. Hun blir regnet som en av USA`s aller fremste samtidsforfattere og som en førstedame innen journalistikk. Hun bor i New York

Litt om boken

  Blå kvelder er portrett av en mor og en datter. Og en bok om å møte sin alderdom, uten egentlig å kunne tilgi seg selv. «Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»
 Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon. Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.» Det er i alle fall slik hun husker det(kilde:Bokkilden.no)

Blå kvelder er en slags oppfølger om du vil av hennes forrige bok som heter De magiske tankers år  som tok for seg forfatterens sorg etter at ektemannen døde.

TUNGT,TRIST OG LITT VAKKERT


Bare 20 måneder etter sin manns bortgang mister Joan sitt eneste barn  når datteren Quintana Roo dør bare 39 år gammel.
 Hun starter boken, som minner mer om en dokumentar enn en roman i den forstand, med å fortelle om de blå kveldene eller skumringstimen, den blå timen som finnes på visse breddegrader på bestemte årstider. For så å minnes datterens bryllup. Hun tar oss med tilbake da hun og mannen John adopterte lille Quintana Roo som spedbarn og om datterens langtfra «normale»oppvekst.Hun ble tatt med på reiser de måtte ha i forbindelse med jobben deres og å bo på hotell var en god del av dette. Vi blir også vitne til datterens depresjon som følge av å bli kontaktet av sin biologiske familie som voksen.
Allerede som barn viste Quintana tegn til å alltid tenke det verste  om ting, som når hun som 5 åring satt oppe å ventet på at foreldrene skulle komme hjem for å fortelle dem at hun mest sannsynlig hadde fått kreft, men som viste seg å  være vannkopper.

La meg bare ligge i jorden
La meg bare ligge i jorden og falle i søvn

Det er til tider tøft å lese om en mors sorg over å ha mistet sitt eneste barn og tankene hennes går selvfølgelig til om hun har vært en god mor eller ikke, om det hadde vært noe hun kunne gjort annerledes. I tillegg til hennes bearbeidelse av sorgen som vi blir vitne til i denne boken så tar hun for seg mye av sin egen sykdom, sin egen alderdom Hun blir mer og mer skrøpelig. Hun blir bevisst på sin egen dødelighet, hun er ikke lenger i 20 årene og kan gå med røde høyhælte sandaler. Det er nettopp dette det blir mest av i boken.
Hennes skumringstime kan en nesten kalle det, så tittelen på boken kunne ikke vært bedre.
Jeg likte språket til forfatteren for hun skriver rett frem akkurat slik hun tenker det der og da,men noe forvirrende til å begynne med at det var en del hopping frem og tilbake i tid. Dette er noe en blir vant med etter hvert,men det var veldig mange gjentakelser gjennom hele boken som rett og slett irriterte meg litt underveis mens jeg leste. Det gjør at helhetsinntrykket av boken trekkes litt ned.

Joan & Quintana

Terningkast

4 kommentarer om “Bokanmeldelse- Blå kvelder av Joan Didion”

Legg igjen en kommentar