Forlag:Pantagruel
Orginal tittel:The Madonnas of Leningrad
Norsk tittel:Madonnaene i Leningrad
Forfatter:Debra Dean
Oversatt på norsk av: Elisabeth W. Middelthon
Sideantall:255
Utfordring:100 bøker på 1 år
Sjanger: Historisk roman
Kilde:Anmeldereksemplar

Under beleiringen av Leningrad i 1941 er det noen få som risikerer livet for å redde kunstskattene fra ødeleggelsen. Dette er deres historie.
Sjelden og gripende historisk roman med handling fra den tyske beleiringen av Leningrad hvor millioner av russere sultet i hjel – opplevd innenfra kunstmuseet Eremitasjen blant dem som ønsket å redde både livet og de verdifulle samlingene. Romanen hviler trygt på historiske fakta: Over to tusen museumsarbeidere flyttet inn i kjelleren i museet for å redde seg selv og kunstskattene fra bombingen av tyskerne – deriblant finner vi romanens hovedperson, Marina.

 Jeg må innrømme at jeg ble  fascinert av denne boken fra første gang jeg så den inne på forlaget sine nettsider, jeg syntes at omslaget var så vakkert! Nå skal en ikke dømme en bok kun basert på coveret, men jeg kan forsikre dere om at boken er like vakker inni som utenpå.
Boken tar for seg beleiringen av Leningrad i 1941 og man får historien fortalt gjennom øynene til Marina som sammen med onkelen og tanten flytter ned i kjelleren i kunstmuseet Eremitasjen hvor Marina jobber som guide.
I kjelleren er det flere familier stuet sammen på noen få kvadratmeter bak en søyle i tilfluktsrom nr 3.
For å redde all kunsten ble det bestemt at alt skulle pakkes ned og sendes til Moskva.
Sammen med Anja, en babusjka og vaktmester på museet, går Marina gjennom de ulike rommene på kunstmuseet  og Marina blir meget forbauset over all kunnskapen Anja har om alle de ulike maleriene av de store malerne, for Anja husket hver eneste detalj fra aller maleriene som nå var nedpakket.

Søndag morgen angrep Tyskland uten varsel. Ingen, ikke en gang Stalin, ventet det. Ingen unntatt direktør Orbeli, sjefen for museet. Hvordan kunne ellers den detaljerte evakueringsplanen, som dukket opp nesten i samme øyeblikk da nyhetene om angrepet hørtes på radioen, forklares?

Vi følger Marina gjennom en knallhard vinter hvor det er mange som dør av både sult og frost, det er som om døden ikke lenger gjør at en sørger, for det er så forventet. De må klare seg på 250 gr brød og noe vann om dagen, litt mindre til dem som ikke jobber.  Man kan oppdage at folk endrer atferd, det er det sult gjør med dem, det endrer hvem de er.
Midt oppe i dette oppdager at Marina at hun  er gravid med Dmitrij`s barn  og det etter kun en natt sammen med han. Hun har ikke hørt fra ham på månedsvis for han og bataljonen hans er langt avgårde i krigen.

 En lyskaster feier over himmelen og fanger inn det ene  flyet etter det andre, og Marina ser hakekorset  på en flyvinge rett over hodet sitt. Det er ikke frykt, ikke akkurat det – det er ikke derfor hun står fastnaglet og urørlig og holder pusten. Hun er facsinert av den grusomme skjønnheten hun er vitne til.

I boken får vi også møte Marina i Seattle i 2006 som en noen og  åtti år dame rammet av alzheimers,noe som naturligvis er til stor frustrasjon for både dmitrij og barna deres Andrej og Helene. Etterhvert som hun «forsvinner» blir minnene fra tiden i kjelleren i Eremitasjen mer fremtredene.Kan bare forestille meg hvor vondt det må være å ha et nært familiemedlem som «forsvinner» for en på denne måten, det er jo sikkert som å miste dem flere ganger.

Hodet til en ung kvinne kommer frem på papiret. Hun står i halvprofil med litt løftet hake og hun ser vemodig på noe over henne til venstre. Håret er gredd bakover og viser en slank hals med en enkel, rund krage. Hun er vakker på en smertelig og langmodig måte, som toner fra en cello.

Denne boken er både vond og vakker på samme tid, det er en gripende historie som blir fortalt fra begge tidsepokene boken omhandler. Boken er lettlest og jeg har med vilje brukt lang tid på boken rett og slett for at jeg ville nyte den til fulle. Jeg oppdaget underveis at jeg ble interessert i malerier og har måtte slå opp på flere av de kjente og de noe mindre kjente maleriene som blir omtalt i boken,bare for å se dem med egne øyne, det samme med Eremitasjen  og vinterpalasset som er en del av Eremitasjen i St. Petersburg, utrolig vakre bygninger.
Jeg får lyst til å dra til kunstmuseet og gå gjennom de samme korridorene og rommene med maleriene  slik Marina  gjorde. Om jeg skulle henge meg opp i en liten detalj ved denne boken så er det sideantallet, jeg ville ha mer! Terningkast 6