Tittel:Vi er dere -Forfatter:Pia Edvardsen-Format:Ebok-Sideantall:144(papirutgaven)-Utgitt:2026-Forlag:Humanist forlag: Kilde:Lånt på biblio

STERKT OG RØRENDE

Rett før helgen kom jeg over et innlegg på instagram hvor vedkommende anbefalte denne boken, og jeg gikk rett inn i Biblio-appen og heldigvis hadde de den der slik at jeg fikk lest den med det samme. Boken kom ut tidligere denne måneden og hadde det ikke vært for at denne ble delt på instagram hadde den gått helt under raderen her hos meg. Det er jeg glad for at den ikke gjorde.
Boken er et viktig bidrag til den pågående pride-debatten og kan ses på som et kampskrift, en protest og en advarsel for å gjengi det forfatteren skriver i forordet.
Vi lever i en tid hvor demokratiet utfordres, også her i Europa. I flere land gjør autoritære og verdikonservative tendenser seg gjeldene. Senest i dag var det en artikkel i VG hvor en kristenkonservativ tradwife i USA stod frem og mente at kvinner burde miste stemmeretten. Hun mente at USA har kommet altfor langt til venstre i politikken på grunn av kvinners stemmerett. Om bare menn stemte ville ingen av dem stemme frem abort, mangfold, trans og lgbtq. Det er skremmende lesing at unge mennesker i fullt alvor mener at enkelte grupper i samfunnet ikke skal ha de samme rettigheter som andre.

Pia Edvardsen var lenge usikker på hva hun skulle svare når hun ble spurt om å skrive denne boken men kom til at det var viktig for henne å fortelle om en norsk virkelighet som hun kjenner godt til, og etter å ha lest denne boken og når man leser hva folk kan lire av seg i lire av seg i ulike kommentarfelt så forstår man at man har et godt stykke igjen og at kampen på ingen måte er over. I tillegg er det viktig å kjempe for de rettighetene man allerede har for det er ikke gitt at de blir værende.

Forfatteren blir personlig i denne boken og vi får høre deler av hennes historie som gift med en kvinne og mor til en liten gutt.
Hun forteller blant annet om en episode hvor hun var ute på tur med den lille sønnen sin og så en far på tur ute med sine barn på en skoleplass, og følte en slags tilhørighet eller at de var litt i samme båt.Foreldre ute på lekeplassen med barna sine.
Men plutselig går faren bort til flaggstangen og river ned pride-flagget og kaster det i bosset.

I boken forteller hun om sin egen oppvekst i en liberal middelklasse. Hun forteller at på slutten av 90-tallet så de Fucking Åmål på skolen og det kom flere reaksjoner fra foreldre i etterkant, de mente det var for tidlig å vise den filmen og de ville ikke at barna skulle bli forvirret og usikker. Litt sånn som foreldre gjør i dag også, skyver barna foran seg og bruker deres sårbarhet for å fremme sin egne politiske eller religiøse synspunkter.

I arbeidet med denne boken har forfatteren måtte ta innover seg hvor mange episoder av hat og homofobi hun har opplevd og hva det faktisk har gjort med henne som person. Hun har som oftest ikke ville dvele ved de episodene fordi hun som oftest blir møtt med toleranse og respekt. Likevel blir det på et tidspunkt til at hun må gjøre konstante vurderinger av omgivelsene, må være på vakt, skanne omgivelsene før man eventuelt kan vurdere om det er en god plass for en å være. Disse sekvensene er veldig såre og vonde å lese. Jeg kjenner også at jeg blir veldig sint, for tenk at man i dagens samfunn i et land som Norge hvor man tenker at alle er trygge og har de samme rettighetene, så må noen hele tiden være på vakt, hele tiden vurdere om det er trygt for en, hele tiden være på alerten fordi den man er gift med heter Kari og ikke Ola. Når man går på visning for man trenger et nytt sted og bo, og det første en tenker på er om naboene er homovennlige. For meg høres det helt absurd ut, men for noen er dette hverdagen.

Under arbeidet med denne boken besøkte hun en rekke niendeklasser i Oslo-området for å snakke om det å være homofil. Tilsammen møte hun 700 ungdommer som daglig har en hel masse inntrykk de påvirkes av gjennom SoMe, og ved å dele det de eksponeres for til henne var det som om de gav henne et fortettet bilde av virkeligheten. Mange av innleggene hadde et hatefullt syn på andre mennesker, særlig jøder,kvinner, homofile og transpersoner. Mange visste godt hvem Charlie Kirk var lenge før han ble drept, det var forøvrig han som grunnla «turning point» som nevnte tradwife er med i, bare for å ha den på plass.

På et av sine første skolebesøk hang det plakater i trappene som elevende hadde laget, hjerter i alle regnbuens farger hvor det stod ting som we support you, Love is love, elsk den du vil, osv. Det var godt å lese og jeg tenker at det gir håp for fremtiden tross alt. Samtidig kom det frem at slett ikke alle skolebesøk var like, for på en av skolene ble hun møtt med noen ungdommer som rett og slett vendte henne ryggen mens hun stod og snakket, sa de ikke likte homofile. Læreren i den klassen sa ingenting til dem men kunne fortelle i etterkant at i hvert fall èn av guttene i den klassen var homofil. For meg er det helt ubegripelig at hun ikke på en eller annen måte grep inn, tenk da på den gutten som må møte de ordene hver eneste dag på skolen uten at det blir gjort noe som helst.
Samtidig forteller hun om rørende møter med ungdommer som tydelig gir inntrykk av at besøket hennes har betydd mye for dem. De sekvensene fikk meg til å smile og tenke at det finnes mange fine ungdommer der ute og alle som èn fortjener å få leve det livet de vil og er ment for, uansett hvem de elsker.

Hun trekker også frem forfatteren Èdouard Louis, som gjorde en klassereise når han skrev om sine homofile erfaringer, samt at jeg fikk tips til flere bøker jeg ønsker å plukke frem ved en senere anledning. Hun besøkte Gerd Branteberg, forfatter og en meget viktig stemme i homokampen. Det samme er selvsagt Kim Friele.

Boken undersøker og diskuterer kanskje mer enn den gir klare svar, men èn ting er i hvert fall sikkert. Det er fremdeles en lang vei å gå og dessverre så kan det virke som det er blitt mindre toleranse de siste årene. Selv om jeg vil tro at det er bedre i Norge enn i mange andre land, så kan det i ulike kommentarfelt virke som «alle» har fått overdose av pride og det hyles på at homofile har de samme mulighetene som heterofile, men samtidig finnes det mange ungdommer der ute som ikke våger å være seg selv. For tre år siden var det en ung homofil butikkansatt på nærbutikken min som tok livet sitt. En skjønn gutt som hadde hele livet foran seg.

Når man leser i kommentarfelt alt det hatet som finnes der og når man leser hva Edvardsen og andre går gjennom, så har dessverre ikke alle de samme rettighetene. Et par som består av en kvinne og en mann kan spontant leie eller kysse på gaten uten å tenke over hvordan det blir mottatt av omgivelsene, mens to menn eller to kvinner, må hele tiden skanne omgivelsene for å se om det er trygt å gjøre det. Det er ikke rettferdig at de hele tiden skal måtte være så på vakt for å vise kjærligheten sin til en annen person.

Jeg har nevnt det berømte kommentarfeltet flere ganger nå men jeg må bare si en siste ting om nettopp det, og kanskje flere av dere har fått det med dere. Rema 1000 sitt kommentarfelt på facebook(innlegg som har med pride å gjøre) anbefales sterkt om du ikke har fått det med deg, jeg oppdaget det i fjor og jammen dukket ikke den fantastiske Michael opp i år også. Han svarer surmagete folk på en utrolig fin måte og han er blitt så populær at Jon Niklas Rønning laget en liten sangsnutt til ham som han fremførte på God morgen Norge for noen uker siden. Det kan ses her: https://youtu.be/fgSGbP8Bjzo?si=W3rmSBpCW1X_lxXD

Pia Edvarden skriver godt og det er høyst interessant lesing. Jeg har lest endel «skeive» bøker og alle har på ulike måter lært meg noe. For meg henger det ikke på greip at ikke alle har de samme rettighetene som andre, vi er alle mennesker og rettigheter skal ikke komme som følge av hvem du liker og ikke. Alle burde ha rett til å være seg selv og elske den de vil. Jeg forstår ikke helt hvordan noen kan ha så mye i mot kjærlighet. Jeg liker å tro at de som sprer hat bare er mer høylytt av seg og at de ikke er i flertall.
Forfatteren byr på flere skremmende episoder underveis i boken, som jeg tenker burde være obligatorisk lesing for alle voksne, og da kanskje særlig de som ikke har noe i mot homofile men syntes at det kan bli litt vel mye pride og ikke vil ha det prakket på seg hele tiden.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

Forfatter

Pia Edvardsen er født i 1987 og er en norsk forfatter som har en master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2017 med romanen Vi var aldri brødre og i 2024 gav hun ut romanen En velskapt pike. Den biografiske sakprosaboken Vi er dere kom ut i 2026 og er forfatterens tredje utgivelse.

Jeg flagger i juni for de som av ulike grunner ikke kan,tør eller har mulighet til å være åpne og trygge på hvem de er.
Det har jeg gjort i flere år og det kommer jeg til å fortsette med.

HILSEN BEATHE