Original tittel:L`homme qui lisait des livres -Norsk tittel:Biblioteket i Gaza-Forfatter:Rachid Benzine-Oversetter:Christina Revold,MNO-Format:Innbundet-Sideantall:120-Utgitt/Min utgave:2025-Forlag:Bonnier forlag-Kilde: Kjøpt

VARMT OM LITTERATURENS ROLLE I KRIG & UROLIGHETER

Kom tilfeldigvis over denne lille boken inne på Bookbites i begynnelsen av januar og jeg er glad for at jeg rakk å lese den før fristen gikk ut. Skjønt jeg likte den så godt at jeg måtte bare kjøpe den og sånn sett fikk jeg lest den enda en gang før jeg satte meg ned for å skrive noen ord om den. Ti prosent av overskuddet til denne boken går for øvrig til Leger uten grensers arbeid i Gaza.

Etter å ha lest to romaner hvor det ble litt stang ut så var det fint å kunne sette seg ned igjen med denne godbiten av en bok, skjønt det er ikke så veldig rosenrødt det som blir fortalt her for slik er de aller første linjene i romanen. En vanlig dag. I går ble fire barn, som ikke hadde begått noen annen forbrytelse enn å spille fotball på stranden, drept i to rakettangrep.

Vi treffer den franske pressefotografen Julien Demanges ute i gatene i Gaza, hvor det etter flere rakettangrep akkurat da er en våpenhvile og han ønsker å fange inn noen hverdagslige øyeblikk, noe han har en forkjærlighet for. Arbeidsgiveren derimot ønsker helst de mer sensasjonelle bildene, fylt med gråtende barn midt i en ruinhaug, eller kropper som er såret.
På sin vandring ser han en grønnsakshandler som er i full sving med å selge varene sine og han legger merk til anstrengelsen i mannes bevegelser, ingen av dem vet når og hvor neste rakettangrep treffer. I mellomtiden skal man prøve å ha en form for hverdagsliv og normalitet.

Det er når han nærmer seg forretningsstrøket at han før øye på den gamle mannen som sitter utenfor bokhandelen sin med en bok og en kopp te. Julien står lenge å betrakter den gamle mannen og tør ikke å ta et bilde av ham, redd for å bryte den stille stemningen. På et tidspunkt titter mannen rett på ham og Julien spør om han kan få ta et bilde av ham, noe han ikke får.
Den eldre mannen begrunner det med at de ikke kjenner hverandre og at det hadde vært hyggeligere om de ble kjent først. Da ville bilde fortelle så mye mer mente han, og dermed blir Julien invitert inn i bokhandelen til Nabil Al Jaber.
Han går inn i bokhandelen mens sandalene subber over sementgulvet, og med en håndbevegelse ber han deg følge etter ham mellom hyllene. Det er en helt spesiell lukt inne i den lille butikken. Den omslutter alt så snart man setter foten over dørstokken. Det er en duft av gammelt papir, av glemte bøker, av et gjenstridig støv som ser ut til å sveve overalt. Luften er ladet av minner fra boksider som altfor lenge har vært skjermet fra lyset.

Nabil gir Julien et par bøker før han går, ber han om å lese dem og komme tilbake til ham, slik at de kan prate om bøkene.
Dagen etter er Julien tilbake i bokhandelen og Nabil forteller sin historie, fra den dagen han ble født i 1948 og frem til dags dato.
Han forteller om moren som ble skutt og alvorlig skadet i opptøyer den dagen han ble født, og om oppveksten i ulike flyktningeleire når foreldre og besteforeldre forlot husene sine i et forsøk på å skaffe seg en bedre fremtid andre steder.

Litteraturen har selvsagt spilt en viktig rolle i Nabils liv, blant annet Primo Levis bok Hvis dette er et menneske, som han mener reddet livet hans.

Gjennom historiens gang og i livet selv vil man nå og da kunne skjelne den fryktelige lov som sier: «Den som har, han skal gis, og den som ikke har, fra ham skal det endog tas det han har.»

Nabil forteller at han har en forkjærlighet for franske forfattere og at han for alvor fikk interesse for litteratur når han satt fengslet i 20 år. Han har flere bøker han liker å lese på nytt og mot slutten av boken er det et fint sitat om det.

Nå er selvsagt ikke settingen noe særlig men jeg kjente jeg ble varm om hjertet når Nabil fortalte om teaterstykker de satte opp i begge leirene de har bodd i, et stykke av Shakespeare blant annet som er en av Nabils favoritter. Det blir arrangert lesesirkler og litteraturen er viktig i Gaza. Folk liker å prate om bøkene de har lest. Når de sitter der og prater kommer det en liten gutt inn, han er på leting etter en historie som handler om verdenrommet og som tar deg langt vekk, og Nabil gir ham et eksemplar av Den lille prinsen. Han får den lille gutten til å love at han skal komme tilbake om han liker boken, noe han lovet. Nabil smilte stolt over at han haddde fått èn leser til.

For en skjønn bok dette var! Forfatteren skriver veldig godt og fortellingen er neddempet til tross for sekvenser som er mer av det blodige slaget, de har jeg valgt å ikke fokusere på i dette innlegget. Dette er en kort roman men likevel har forfatteren klart å trekke en rød tråd helt tilbake til 1948 når konflikten startet og frem til i dag. Den får vi ved å følge Nabils livshistorie.

Jeg har med vilje ikke gått særlig i detaljer om livet til Nabil siden dette er en kort bok og jeg tenker at det er best å ikke vite for mye. Men jeg kan si såpass at han får sin dose av prøvelser og grusomheter for å si det mildt. Det er trist lesing men samtidig er det fint å lese om den kjærligheten til litteratur som finnes der ute, selv i områder som er preget av krig, konflikter og elendighet.
Så tenker jeg på grønnsakshandleren og andre som lever i krigssituasjoner, at de midt i grusomhetene de blir utsatt for, skal prøve å ha et slags hverdagsliv og en form for normalitet. Finner de trøst i litteraturen, om enn bare for en stakket stund? Jeg håper det.

Jeg har blitt litt småforelsket i denne boken og kommer helt sikkert til å lese den flere ganger, selv om jeg vet at tårene kommer til å piple frem på de siste sidene av boken. Langbordet som ble satt frem som en sterk markering like etter ramadan i mars i fjor blir nevnt helt i slutten av boken, bilder av dette bordet finner du om du googler. Vel verd å ta en titt på, de gir sterke inntrykk.

Er veldig glad for at jeg fant frem til denne nydelige boken og syntes det er synd at en slik fin bok har gått såpass under raderen som det kan virke som.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Rachid Benzine er født i 1971 og er en marokkansk forfatter, dramatiker, statsviter og forsker. Han er kjent for sitt akademiske arbeid med islam fra et historisk-kritisk perspektiv og har skrevet en rekke bøker med tema som tro, radikalisering, krig og litteraturens kraft. Etter det jeg kan se så er kun to av bøkene hans utgitt på norsk og det er romanene Nour, Hvorfor så jeg det ikke komme?(2017) og Biblioteket i Gaza (2025).

HILSEN BEATHE