Tittel:Voksbarnet-Forfatter: Olga Ravn-Oversetter:Inger Bråtveit-Format: Innbundet-Sideantall:190-Utgitt: 2023 Min utgave: 2024-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Samlaget

POETISK OG SANSELIG OM TROLLDOM

Har såvidt vært borte i forfatterskapet til danske Olga Ravn når jeg leste diktboken hennes Den kvite rosa for noen år tilbake. Jeg har heldigvis flere av romanene hennes liggende klar for etter å ha lest hennes nyeste roman, Voksbarnet, ble jeg veldig nysgjerrig på det andre hun har skrevet. Dette gav med andre ord skikkelig mersmak! Det er nydelig og poetisk skrevet, det er feministisk og gir et godt bilde av hvordan det var å være kvinne på 1600-tallet i Danmark.

Romanen er skrevet med bakgrunn i nordiske folkeminne og en lang rekke av historiske kilder,og med utgangspunkt i et teaterstykke som heter Hex hvor forfatteren selv var med å skrive manuset til. Den er basert på faktiske hendelser som fant sted i Danmark på 1600-tallet hvor den eneste adelige heks, Christenze Kruckow ble henrettet ved halshogging etter at Kong Christian IV hadde stadfestet dommen hennes.
Romanes forteller er et barn laget av voks, skapt at selveste Christenze Kruckow, eller frua mi som barnet kaller henne. Hun fødte henne som hun skulle vært et ekte barn og hun blir oppbevart nede i jorden, i en liten kiste eller under skjørtene på en av kvinnene som alle var kolleger av Christenze. Uansett hvor hun måtte ligge så har hun alltid et godt utgangpunkt for å få med seg hva som skjer enten det er fra avstand eller om hun befinner seg midt i begivenhetenes sentrum, og til tross for at hun ikke har noen munn er hun altså romanens allvitende forteller.

Christenze Kruckow ble beskyldt for trolldom og måtte av den grunn flykte fra Fyn og i Ålborg møtte hun Maren Kneppis og det er i hennes hus flere av disse kvinnene som på en måte har havnet utenfor fellesskapet i dette svært religiøse samfunnet befinner seg.
Det finnes flere karakterer i romanen som er basert på personer som har levd, blant annet adelskvinnen Anne Bille fra Nakkebølle og ganske tidlig i romanen er hun på vei til å føde sitt aller første barn. Jordmoren som var der var kjent for å kunne overføre smerten til den fødende kvinnen over til andre, og den som fikk smerten overført «bærte skinnkjolen» som det het og siden Christenze ikke hadde vært med en mann ennå hadde hun en jomfrus styrke og fikk holde den lengst. Forøvrig var ikke Christenze det minste opptatt av menn og hun hadde på et tidspunkt et intimt forhold til Maren.
Jeg vil komme tilbake til Anne Bille og fødslene hennes for uansett hvem som bar skinnkjolen i årene fremover så var det ingen av barna til Anne Bille som overlevde og i løpet av 12 år fødte og mistet hun 15 barn.
Etter hvert svangerskap som endte med at barnet døde ble hun mer og mer voldelig og til slutt begynte hun å torturere andre kvinner nede i kjelleren på Nakkebølle.

En av kollegene til Christenze var gift med en voldelig mann og etter hvert som romanen skrider fremover bestemmer denne kvinnen seg for å forlate fellesskapet med de «kloke konene» og angir dem og sier at de driver med trolldom, noe som var forbudt på denne tiden. De andre kvinnene bruker på et tidspunkt voksbarnet som en slags voodoo-dukke for å påføre denne kvinnen smerter.

Fortiden skal etter hvert innhente Christenze da hun og de fire andre kvinnene som er igjen i dette fellesskapet blir anholdt og fengslet, dømt for hekseri og trolldom. Vi som lesere blir også vitne til parodien av en rettsak disse kvinnene fikk, hvor det ble tydelig at mennene allerede hadde bestemt seg for at disse kvinnene var hekser.
Fire av kvinnene ble brent på bålet og siden Christenze var adelig fikk hun en noe mildere straff, hun ble halshogd. Alt dette står det om på nettet om man søker på navnet hennes, så jeg røper ikke noe med å fortelle om det.

For en roman og for et fantastisk språk!
Det er så nydelig og poetisk, til tider veldig sanselig for det er formelig som jeg kan kjenne lukten av tingene hun beskriver. Jeg likte veldig godt grepet Ravn har gjort med å bruke voksdukken som fortellerstemmer og lot henne komme til alle steder. På den måten fikk hun beskrevet skjebnen til disse kvinnene på en utmerket måte, selv om det kanskje kan høres sært ut, og det er det også. Men det fungerer så utrolig bra.
Romanen er også ispedd gammel folketro i form av svartebokinstrukser som er hentet fra autentiske «svartebøker»og kan for eksempel lyde som dette: Hiv ein skvett hareblod inn i elden, så det luktar, så tissar alle jentene som er der inne, på seg. Eller gi dei flaggermusblod, så tissar dei som har blande seg med mannfolk.

Dette er magisk realisme på sitt aller beste og jeg kan ikke annet enn å like det. Og jeg undrer meg på hva som fikk disse mennene med Christian IV i spissen til å føle seg så truet av disse selvstendige og kloke kvinnene, at de måtte sette i gang en hekseprosess for å bli kvitt dem?

Trolldom, hekseri og hekseprosesser er tema jeg syntes er veldig interessante å lese om, og jeg likte måten Ravn har «snekret» sammen denne fortellingen på. At den er basert på hekseprosesser som foregikk på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, og er basert på faktiske hendelser gjør den bare enda mørkere. Når jeg var nesten ferdig med denne omtalen kom jeg over en interessant artikkel om nettopp Christenze Kruckow og den kan leses her om ønskelig. Syntes Ravn får godt frem hvordan forholdene mellom menn og kvinner var den gangen og tildels kan noen av beskrivelsene overføres til dagens samfunn. Et godt stykke arbeid er gjort her og er noen av de andre romanene hennes noe i nærheten av dette så har jeg mye godt lesestoff i vente.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER VARMESTE!

Forfatter

Olga Ravn er født i 1986 og er en dansk forfatter,kritiker og forlagsredaktør. Hun har i tillegg undervist på flere nordiske forfatterskoler. Hun debuterte som forfatter i 2012 med boken Eg et meg sjølv som lyng. I 2013 kom romanen Celestine og i 2016 kom diktboken Den kvite rosa. Hun ble kortlistet til den internasjonale bookerprisen med romanen Dei tilsette (2018) og fikk Politikens litteraturpris for romanen Arbeidet mitt (2020)

HILSEN BEATHE