Tittel:Vi er brødrene Eikemo-Forfatter:Marit Eikemo-Format:Innbundet-Sideantall:245-Utgitt: 2024-Kilde:Reklame / leseeksemplar tilsendt fra Samlaget.

MESTERLIG FORTALT FAMILIEPORTRETT!

Denne biografiske romanen er Marit Eikemos tiende utgivelse og den femte jeg har lest av henne, og jeg må si at hun blir bare bedre og bedre. I hvertfall er dette den boken jeg har likt aller best av de jeg har lest til nå. Ofte er det kanskje slik at bøker man synes er gode klarer man ikke legge fra seg for man blir så engasjert og har så lyst til å vite hva som skjer i fortsettelsen, så man ender opp med å sluke boken på kort tid.
Men slik var det ikke her med meg denne gangen for jeg har brukt flere uker og jeg nøt hver stund jeg hadde med boken. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt, så jeg ble nesten som en sommergjest som ikke ville dra hjem når ferien var over fordi jeg visste at mine øyeblikk i Berjaflotvegen 9 var over for alltid idet siste side av boken var lest.
Jeg tror dette huset i Odda minnet meg veldig på min farmors sitt hus inne i Fusa, som hun var med å bygget med egne hender, selv om huset slett ikke lignet eller hadde like mange etasjer. Men at noe likevel var gjenkjennelig er det ingen tvil om.

«Vi er brødrene Eikemo» handler om fem brødre fra Odda og ikke minst huset i Berjaflotvegen som står veldig sentralt gjennom hele boken.
Når boken begynner er Marit på vei med bilen inn til Odda sammen med tre av barna sine og med en Bacalogryte skvulpende i bagasjerommet, de skal feire faren hennes, Per, sin 85 årsdag. Alle fem brødre er samlet denne kvelden, Per som er eldst, og Martin, Reidar, Kåre og yngstemann Einar. Alle har de bikket 80 år.

Vi får høre om brødrenes far Lars, som kom fra Eikemo-gården i Åkrafjorden og ble gift med Ragnhild. De flyttet til Odda og kjøpte seg etter hvert en tomt i de bratte bakkene rett ved kirkegården.
Like etter krigen var det lettere å få lån til å bygge hus om huset kunne romme mange folk, og dermed ble det bygget et høyt hus med tre leiligheter og hybler på loftet. Og folk har gjennom mange tiår flyttet inn og ut av huset i Berjaflotvegen. Lars og Ragnhild fikk sitt femte barn,Einar, i 1947 og noen år senere, i 1951 ble Lars utsatt for en ulykke når han og to kollegaer skulle reparere et tak. Kollegaene fikk bare noen skrammer mens Lars ble hardt skadet og døde senere på sykehuset, 42 år gammel. Igjen sitter Ragnhild og fem mindreårige barn, og Per som den eldste får plutselig ansvar for hele familien bare 14 år gammel.

Hver av brødrene får sine kapitler og det var veldig kjekt å bli kjent med de alle sammen. Noen reiste til Amerika mens andre hadde mer enn nok med Odda. De ble gift, fikk barn og noen skilte lag mens andre mistet sin kjære. De som fikk ekteskapet ødelagt flyttet gjerne hjem igjen til Berjaflotvegen for en periode.
Alle brødrene likte å være fysisk aktive og ingen av dem var særlig redde av seg. At det som oftest gikk bra er et stort under, men det betyr ikke at de ikke skadet seg underveis.
Gjennom hele 80-taller reiste brødrene rundt omkring i hele verden for å løpe maraton, og de ble kjent som Maratonbrødrene.
Dette uredde tror jeg de hadde etter faren sin og de hadde helt egne måter å lære barna sine opp på. For eksempel når Marit og søsteren skulle gjennomføre brannøvelse i huset når de flyttet inn på jenterommene sine og de måtte klatre ut av vinduet på loftet og komme seg bort til brannstigen som var montert midt mellom de to vinduene, og klatre helskinnet hele veien ned langs huset. Jeg vil jo si at det er en fordel å ha øvd seg på den stien, men samtidig hadde jeg ikke vært særlig høy i hatten om det var meg som måtte ned stigen der.

For en fantastisk bok dette var!
Språket er veldig bra slik det alltid er når Eikemo har skrevet noe, og måten hun har «sydd sammen» boken på er helt utmerket. Her får man familiehistorie (på godt og vondt) historiske hendelser,og et lite stykke norsk industrihistorie i èn og samme bok. Samtidig fletter Eikemo inn litt av sin egen hverdag hjemme i Bergen, hvor hun som oftest sitter på sengen når hun skal skrive og hvordan livet i Berjaflotvegen er pr i dag nå faren bor igjen der alene i det store huset. Hun skriver med så stor omsorg for det hun formidler, og det blir som en hyllest til faren og brødrene og til hele Odda. Ja, som en slags kjærlighetserklæring til familien og stedet hun kommer fra. Hun skriver frem et aldeles nydelig familieportrett! Jeg digger coveret på boken, bilde av de fem brødrene der de sitter etter alder med yngstemann helt fremst. Boken har også noen kart og ikke minst et familietre helt fremme, tok meg stadig i å bla tilbake for å titte på det.

Det som slår meg er at Eikemo på relativt få sider klarer å formidle hver og èn av brødrenes historie og jeg som leser føler jeg blir skikkelig godt kjent med hver og èn av dem. Dette tror jeg er fordi forfatteren går veldig i dybden på det hun skriver og det er nesten som å være tilstede og høre brødrene selv sitte og fortelle historiene sine. Og det er begivenhetsrike fortellinger de har å komme med. Jeg har med vilje ikke gjengitt noe særlig her for disse fortellingene må oppleves uten innblanding fra min side. Men jeg kan røpe at det er mange fascinerende fortellinger, noe er litt vemodig og trist, det er mye nostalgi å spore og de fant på veldig mye moro. Det ble både humring, latter og en tåre eller to i øyekroken under leseøktene.
Det er noe helt eget med disse Eikemo-brødrene, det er helt sikkert, og man kan ikke unngå å bli glad i dem. For en sammensveiset gjeng som hjelper hverandre med hva det skulle være, trengte èn av dem hjelp med noe så var det aldri snakk om å ikke stille opp, selv om jeg mistenker at hver og èn av dem helst ville klare alt selv.

Men det er slett ikke bare brødrene Eikemo det er snakkes om. Vi bli også kjent med Lars Eikemo, Marits fetter, oppkalt etter bestefaren og det kan røpes at selveste Lothepus er en flittig gjest i Lars sin garasje inne i Odda. Og hver gang jeg ser det navnet må jeg flire godt av noe en venninne av meg fortalte jeg en gang hun besøkte campingen hans der inne, men dette er noe jeg ikke kan snakke høyt om. Men hendelsen er ikke langt inna Eikemo-nivå, så mye kan jeg røpe.

Jeg er litt misunnelig på de av dere som måtte ha denne godbiten av en bok tilgode for dette er noe av det beste jeg har lest hittil i år! For en bok og for noen brødre og for en forfatter vi har i Marit Eikemo!

DENNE BIOGRAFISKE ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER ALLER VAMESTE!

Forfatter

 Marit Eikemo er født i 1971 og er fra Odda, men bosatt i Bergen.
Hun har tidligere jobbet som tidsskriftredaktør og festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, forlagsredaktør og leder for Cornerteatret i Bergen.
Hun debuterte som forfatter i 1999 med intervjuboken Her. No. Møte med unge menneske.  Hennes første roman, Mellom oss sagt kom ut i 2006 og siden har det blitt tilsammen syv romaner,en essaysamling og en novellesamling, Hardanger (2019)
Eikemo har fått en del priser for sitt forfatterskap, blant annet Amalie Skram-prisen i 2017 og Samlagprisen i 2019 for å nevne noen. Hun var også festspilldikter for de nynorske festspillene i 2018.

HILSEN BEATHE