Original tittel:Vremeubezjisjte-Engelsk tittel:Time shelter-Norsk tittel:Et tilfluktssted i tiden-Forfatter:Georgi Gospodinov-Oversetter:Morten Abildsnes-Format:Innbundet-Sideantall:321-Utgitt:2020-Min utgave: 2024-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra SolumBokvennen forlag

FASCINERENDE TANKEEKSPERIMENT

Årets vinner av den internasjonale booker-prisen blir offentliggjort i morgen og da passer det fint å snakke litt om fjorårets vinner av den gjeve prisen,nemlig den bulgarske forfatteren og poeten Georgi Gospodinov, og hans roman Et tilfluktssted i tiden. Gospodinov er en av de mest kjente samtidsforfattene fra Bulgaria og mitt aller første møte med forfatterskapet. Det blir ikke det siste selv om dette slett ikke var noe «walk in the park» for å si det mildt, men han skriver veldig godt og formidler på en helt utmerket måte så han leser jeg gjerne mer av.

I et tilfluktssted i tiden leker Gospodinov med tiden på en veldig fascinerende måte når han lar en av karakterene bli sitert helt fremme i boken med både navn, romanens tittel og årstallet 1939, til tross for at romanen ble skrevet i 2020. Så allerede før romanen begynner har han begynt å stille spørsmål om hva tid er for noe, men det er ikke bare tid og tidsreiser han tar for seg i denne romanen. Tema som minner,nostalgi,filosofi, virkelighet og hva dette betyr for folk, samt europeisk historie og nasjonalisme er noe av det forfatteren tar for seg i denne romanen.

Her møter vi en navnløs hovedperson som har mange likhetstrekk med forfatteren, han er født samme årstall og kommer fra det samme stedet i Bulgaria og er forfatter. Han reiser rundt og intervjuer folk og ganske tidlig i romanen møter han Gaustin, en psykriater som nettopp har startet en klinikk han har kalt «Klinikk for fortiden» hvor han tilbyr en lovende form for behandling av pasienter som er dement eller har alzheimer. Metoden går ut på å gjenskape fortidens omgivelser ned til den minste detalj, der hvert rom eller hver etasje er innredet i tråd med pasientenes barndomsår. Dette trigger hukommelsen til pasientene og de føler seg trygge, desto mer trygge de føler seg jo mer minner kommer tilbake.
Behandlingen fungerer veldig godt og romanens hovedperson og Gaustin inngår en avtale om å starte klinikker i flere europeiske land. Dette blir veldig populært over hele Europa og etter hvert tar det helt av når friske folk vil legges inn for å unnslippe nåtiden samtidig som de har mistet all tro på fremtiden. Og nå beveger vi oss inn i den politiske delen av romanen og noen av sekvensene kan ses på som en slags kritikk mot det politiske klimaet i Europa. Nå var det jo ikke krig i Europa når Gospodinov skrev denne romanen i 2020, men uroligheter har det jo vært i mange år.

Det blir en enighet blant politiske ledere av ulike land i Europa om å føre landet tilbake til en tid de synes var bra, en såkalt gullalder. Og det blir bestemt at det skal være en folkeavstemming om dette og romanens hovedperson reiser rundt og intervjuer personer fra ulike land, og på denne måten får vi som lesere et innblikk i europas historie og hvilket tiår hvert land ser på som sin storhetstid.

Det er et fascinerende tankeeksperiment forfatteren driver med her, og helt enkelt blir det heller ikke for om et land bestemmer seg for å reise tilbake til 70-tallet for eksempel. Hva da med dagens teknologi, kan de ha den med seg? Hva da med de barn og unge som ikke levde på 70-tallet, hvordan skal de klare seg uten den teknologien de er vant med fra dagens samfunn? Blir det rett ovenfor dem å bli dradd tilbake til en tid de ikke kjenner til?
Hvordan vil forholdene til andre land bli, om noen reiser lenger tilbake eller ligger et tiår foran? Her blir folks nostalgiske følelse, lengselen etter å oppleve enklere tider brukt av politikerne og jeg tenker at det kan være et stikk fra forfatterens side til flere politiske skikkelser og populisme i vår tid. Nostalgisk retorikk blir for eksempel brukt av Donald Trump når han skal «Make America great again».

For en roman dette var! Absolutt ingen lettvekter for den er både kompleks og sammensatt selv om jeg til tider opplevde den noe tyngre enn den egentlig er. Noe jeg tror kommer av at jeg begynte på denne for over to måneder siden og deler av begynnelsen har gått tapt i hukommelsen min. Dette er defintivt en bok jeg skal lese flere ganger og forhåpentligvis i færre leseøkter.
Jeg likte veldig godt forfatterens lek med tiden hvor Gaustin reiste mellom tid og rom gjennom hele romanen og etter hans første møte med hovedpesonen skrev han brev til ham fra Sveits angivelig datert 1929. Hovedpersonen er fan av Thomas Manns roman, Trolldomsfjellet, og det ble trukket noen paralleller i romanen, som når Gaustin skriver at han har en lumsk influensa, mens Manns karakter er innlagt på et sanatorium for lungesyke, i nettopp Sveits.

Jeg vet ikke om det er så lurt å rette blikket bakover for det er vitterlig ikke dit vi skal og alt var faktisk ikke så mye bedre før. Samtidig er situasjonen i Europa skikkelig ille akkurat nå med krig flere steder,så det er nesten slik at jeg skulle ønske at man kunne skru tiden litt tilbake.

Et tilfluktssted i tiden er både en dystopi og en historisk roman slik jeg ser det og deler av den kan ses på som samtidskritikk hvor den har en klar oppfordring til å rette blikket fremover og motstå den forførende retorikken om den «strålende fortiden» som flere og flere (kyniske) politikere bruker for å skaffe seg makt. Jo mer jeg skriver om romanen nå i ettertid jo mer politisk tenker jeg den er, men ikke mindre fascinerende av den grunn. Gospodinov har et tydelig engasjement for den politiske situasjonen i Europa og han har «snekret» sammen en god fortelling som ikke på noen måte er drevet fremover av et tydelig plott.

Når jeg hadde skrevet ferdig denne omtalen kom jeg over en veldig god anmeldelse av boken i Salongen, og anmelderen der har fått med seg mye mer om romanen enn det jeg har gjort denne gangen. Ikke det, man trenger nødvendigvis ikke ta med alle elementer av en bok man har lest i en omtale som dette heller. Anmeldelsen anbefales om du ble nysgjerrig på boken og vil få med deg flere nyanser ved den. Her fortelles det mer om hvordan nostalgi blir brukt av kyniske politikere og et interessant spørsmål å stille vil jo være hvorfor så mange folk blir blendet og biter på denne retorikken? Akkurat det kunne vært artig å vite.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

Forfatter

Georgi Gospodinov er født i 1968 og er en bulgarsk forfatter,poet og dramatiker. Han har studert filosofi og har en doktorgrad i bulgarsk litteratur ved Bulgaria Academy of Science’s Institute for Literature.
Han gav ut sine første bøker på begynnelsen av 90-tallet (Lapidarium og The cherry of a people) som han høstet flere nasjonale priser for. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han med romanen Natural novel (1999) som kom ut på norsk i 2011. Han har fått en rekke priser for sitt arbeide og ble i 2022 nominert til Nobels litteraturpris.

HILSEN BEATHE