Original tittel: Hafni fortæller-Norsk tittel: Hafni forteller-Forfatter:Helle Helle-Oversetter:Trude Marstein-Format: Innbundet-Sideantall:162-Utgitt:2023-Min utgave: 2024-Kilde: Reklame / leseeksemplar tilsendt fra forlaget Oktober.

MESTERLIG IGJEN AV HELLE

For de som kjenner bloggen min er det ingen godt bevart hemmelighet at jeg er en stor fan av danske Helle Helle, eller min danske heltinne som jeg kaller henne. Og etter å ha lest hennes nyeste roman så er det ingenting som tyder på at hun skal skyves ned fra den tronen med det aller første. Hun blir bare bedre og bedre, og denne gangen er romanen mer morsom men også en tanke mørkere enn noen gang. Første og siste setning i Helles romaner er viktige og i årets roman gir den første setningen kun mening sammen med tittelen på boken, Hafni forteller…..at hun skal skilles.
Vi befinner oss fremdeles i de-og BOB universet for Hafni var nemlig en av bikarakterene i romanen de og selv om bøkene kanskje ikke kan regnes som en trilogi i tradisjonell forstand så henger de på en måte litt sammen likevel. Gitt at handlingen i årets roman er lagt til 2013, litt over 20 år senere enn de to foregående bøkene så vil jeg tro at det er best å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.

Helle Helles romaner er ikke drevet av avanserte plott som forhåpentligvis nøstes opp innen romanens slutt, men det finnes likevel en kompleksitet som lurer i bakgrunnen og som sakte men sikkert flyter opp til overflaten. Kort fortalt handler romanen om Hafni, en kvinne på 48 år skal skilles fra sin mann, og for å feire dette legger hun ut på en aldri så liten roadtrip fra Frederikssund over Roskilde til Gråsten. Eller en smørbrødreise som hun selv kaller det for.
Når romanen begynner befinner hun seg på en rasteplass ved Ringsted i nærheten av Roskilde og hun prater i telefonen med en venninne hun ikke har hatt kontakt med på over 13 år, og det er nettopp denne venninnen som er romanens forteller. Hafni forteller at turen som var ment til å vare i åtte dager har tatt en hel måned, og at den slett ikke har blitt slik hun hadde sett for seg. Hun vil ikke lenger være seg selv, hun vil endre seg. Hun vet ikke helt hvordan hun skal være seg selv.

Hafni hadde på forhånd laget en ganske så detaljert plan for turen med restaurantbesøk og overnattinger, men gikk veldig ofte bort fra denne. Enten fordi hun ville bli værende noen ekstra dager på et sted hun likte seg godt, eller at hun kom over et tilfeldig stedsnavn som tiltrakk henne dit. Veldig ofte var det fordi hun hadde møtt noen som oppholdt henne, og etter hvert som vi blir kjent med Hafni oppdager vi at hun har veldig vanskelig for å si nei.
Hafni er en «smånevrotisk» kvinne som ofte havner i en eller annen situasjon med andre mennesker uten at dette er helt villet fra hennes side. Dette oppstår det absurde og morsomme situasjoner av, som for eksempel når hun møtte Tage som stod å ventet på bussen og hun bestemmer seg for å kjøre ham ut til hospicet slik at han for besøkt konen sin som ikke har lenge igjen. Som om ikke det var nok takker hun ja til å levere fra seg en mobil til en slektning av Tage som bor i Als.

Innimellom detaljerte beskrivelser av omgivelsene og ikke minst maten hun spiser, tegner det seg et bilde av en kvinne i en slags sorg. Jeg må ikke glemme å si at det drikkes en del på denne turen.
Hun opplever en midtlivskrise, barna har flyttet ut og hun skal skilles fra mannen når hun kommer hjem igjen. I disse sekvensene hviler det et stort mørke og til tider kan det virke som Hafni sliter med tvangshandlinger og hun er veldig opptatt av hvordan andre oppfatter henne. I noen av disse tilbakeblikkene på det livet hun er i ferd med å legge bak seg får vi en kortprosaaktig tekst som fremstår nærmest som hus(ke)regler og det kan gå som dette: Ikke metall på teflon / Ikke sprit på skinnsofa /En gang i året alt ut av fryser /Gummihansker også ved rødkål.

Vi får ikke vite hvorfor Hafni har bestemt seg for å skille seg fra mannen eller hvordan hun egentlig har hatt det i ekteskapet. Men ut i fra disse bruddstykkene vi får underveis kan vi kanskje ane at hun har levd i et ekteskap hvor hun ikke har hatt anledning til å være helt seg selv? Det kan virke som hun hele tiden har måtte være så pliktoppfyllende og at det til slutt har gått ut over den hun egentlig er, og at hun nå har fått nok? Jeg tenker at det kanskje er noe enda dypere enn det, for meg leser fremstår hun noe ubalansert og som en kvinne i en eksistensiell krise. På en side virker hun å være en som har full kontroll og en som liker å ha en plan på ting, samtidig blir hun lett vippet av pinnen om omstendigheter rundt «krever» det av henne. Jeg tenker også at denne stadige utsettelsen med å reise hjem og få fullført skilsmissen, og ikke minst at hun velger å ringe til en som hun ikke har hatt kontakt med på årevis forteller noe om hvilken tilstand Hafni egentlig befinner seg i. Det som virker ulogisk for de fleste,faller seg natulig for Hafni.

Hun vil likevel si noe om det mørket hun ikke vil si noe om. Hun kan komme leende ut av en utgangsdør eller stå ved en fontene, være midt i en setning. På et brøkdelen av et sekund, hun kan ikke beskrive det annerledes,veller mørket ned ovenfra og fyller luftveiene. Men hun snakker videre og kan også fremdeles le.

For en nydelig perle av en roman dette var! Helle Helle er en forfatter som ikke er redd for å utforske språket og de litterære virkemidlene, det så vi tydelig i romanen de hvor alt ble skrevet i presens enten det var fortid,nåtid og fremtid fordi hovedpersonens mor var døende og her & nå ble veldig viktig. I BOB ble fortellingen fortalt gjennom den tidligere samboerens øyne, og noe av det samme ser vi her når den som egentlig er romanens forteller ikke kommer til ordet i det hele tatt.
Helle er også mer poetisk her enn det jeg husker hun har vært tidligere.

Det er få om noen som klarer å formidle ulike tema på den måten Helle gjør og det er nettopp det som gjør henne så unik. Hun formidler livets hendelser innpakket i huslige gjøremål eller som her gjennom en roadtrip i Danmark og hvor fokuset er på omgivelsene, maten og drikkevarene som fortæres. For ikke å snakke om pumpsen. Hun skriver usentimentalt men likevel er jeg som leser innom flere stadier i følelsesregisteret mitt underveis i lesingen, for det ble både latter og gråt for min del.
Jeg digger at Helle ikke går av veien for å eksperimentere med språk og virkemidler og gjennom de tre siste romanene har det skjedd en endring i forfatterskapet hennes. Det har blitt noe mørkere samtidig som hun er mer humoristisk enn før, men uten at det har gått på bekostning av det typiske Helle Helle-iske. En fantastisk forfatter med en fantastisk formidlingsevne og de universene hun skaper er et godt sted å være. Mens jeg jobbet med denne omtalen lyttet jeg til intervjuet hun gjorde på Sølvberget i februar som kan lyttes til her.
Siden jeg har skrevet om den danske utgaven av boken tidligere her på bloggen har jeg valgt å bruke den som utgangspunkt for denne omtalen men er selvsagt endret noe. (Bildet under er ærlig og rederlig «stjelt» fra forlagets instagramkonto.)

Det er så herlig med bøker som får en til å ville legge ut på en reise og jeg kunne godt tenke meg å ta en roadtrip i Hafnis fotspor en gang i fremtiden. Jeg ser allerede frem til neste utgivelse fra denne kanten selv om jeg kanskje må vente i et par år.

ROMANEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

Forfatter

Helle Helle er født i 1965 og er en dansk forfatter. Hun debuterte som forfatter i 1993 med kortprosaboken Eksempel på liv og har deretter gitt ut 9 romaner, 1 barnebok og 2 novellesamlinger. Hun har fått flere priser og utmerkelser for sitt forfatterskap og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris flere ganger, blant annet nå for Hafni forteller som er Helle Helles niende roman. Bøkene hennes er oversatt til 22 språk.

HILSEN BEATHE