Folk jeg husker av Joakim Kjørsvik

folk jeg huskerDenne boken dukket opp i postkassen min som en overraskelse fra forlaget her i forrige uke og jeg begynte på den nærmest umiddelbart. Dette er forfatterens tredje bok og mitt aller første møte med  Joakim Kjørsvik.

Denne boken inneholder en del tekster, nitti i tallet og noen spenner seg over flere sider mens de korteste er på en knapp linje.

Personene som blir omtalt i de ulike tekstene har alle på en eller annen måte hatt noe med samlingens jeg-person å gjøre, det være seg ekskjærester, familie og venner, folk han har jobbet sammen med eller vært i millitæret med. Det kan også være helt en helt random person som har vært inne i livet hans for en stakket stund.

Forlaget nevner at denne samlingen kan oppfattes som selvbiografisk gjennom andres øyne og nå vet jo ikke jeg hva som er virkelighet og hva som er fiksjon, men uansett så følte jeg at vi gjennom disse tekstene, om ikke alle så i hvert fall en del av dem så fikk vi et bilde av hvordan samlingens jeg-person kan være.

Jeg har ingen planer om å gå gjennom alle de nitti tekstene men gi dere et par smakebiter fra teksten. Som denne om Catherine fra kollektivet.

Jeg husker Cathrine. Hun hadde en diamant i den ene hjørnetanna. Hun gikk alltid i joggedress når hun var hjemme i kollektivet. Hun fortalte at faren hennes hadde dødd i en helikopterulykke. Hun betalte aldri husleien i tide, vasket ikke når det var hennes tur. Hun viste oss et bilde hvor hun sugde ekskjæresten sin. Hun passet en diger hund og lot den sitte i et bur inne i stua i nesten et døgn mens hun var andre steder. Jeg slapp løs bikkja og holdt den i halsbåndet ned trappene. Den pisset og pisset. Cathrine klødde seg i skrittet og luktet på fingrene når hun trodde ingen så det. Hun vasket vibratoren sin i oppvaskmaskinen. Hun ble overvåket av en fyr i en sølvgrå Audi som stod parkert over gata for leiligheten. Hun smilte ofte. Da blinket det i diamanten. En dag var hun bare borte.

S.9

Det hele startet med en fortelling om en som heter Tom som jeg-personen stakk en spiker i rumpa på for å skremme en hest som var i nærheten og når han blir konfrontert med dette raser det noe gjennom ham, og han kom til å tenke på brønnen i hagen deres hvor det lå et hundekadaver….

 

Jeg husker Moseid. Han presset forsiktig en finger opp i rumpa mi. Vi var helt stille, som for ikke å vekke noen. Formiddagslyset siltes som gull gjennom de beige gardinene. I det fjerne hørtes lav musikk. Han hadde grønne øyne. Så dro han ut fingeren igjen, og sa: Sånn, nå kan du sette deg opp og ta på deg buksene. Han kastet engangshanskene i søpla og satte seg foran tastaturet for å skrive ut en resept.

S.86

 

Jeg lo godt av den som heter spion hvor han er på tur med hunden sin og den sitter og driter mens han titter inn gjennom et vindu og ser på et gammelt ektepar som danser med hverandre på kjøkkenet.

 

 Jeg husker den iranske familien som bodde ved siden av oss i noen måneder, før vi flyttet videre fra den lille, svarte brakka av et slitent rekkehus omkranset av hullete asfalt, til et stort gult hus med hage,epletrær,ripsbusker,lekestue og huske. Iranerne holdt seg stort sett innendørs,vinduene var dekket til med lilla gardiner, men nå og da stod et av de fire barna deres, en gutt, ute i gata med buskene på knærne og pissa rundt seg, uten å holde i tissen, mens han flirte og ga fra seg noen gutturale lyder. Ole Pizza sa at de var spioner som hadde rømt fra Iran etter at en falsk prest hadde blitt president. Nå ville presidenten ha tak i dem, for å hente ut en mikrofilmrull som lå inne i blindtarmen på den rare gutten som pleide å tisse i gata mens han skreik. Onde Ove nikket. Det stemmer,sa han.

S.111

Det er et par dager siden jeg leste denne ferdig men har ikke klart å skrive omtale før nå fordi jeg klarte rett og slett ikke å bestemme meg for om jeg likte denne samlingen eller ikke. Noen av tekstene var bare helt råe, andre var kjempefine, noen hysterisk morsomme mens andre var både småtrist og litt sår. Noen fikk jeg rett og slett bakoversveis av og andre bare litt rar! Hovedinntrykket mitt noen dager etter endt lesing beskrives veldig godt under her. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skrev «wtf?» underveis mens jeg leste.

 

giphy.gif

Men altså, det er en god ting! Dette var en merkelig samling tekster men av og til er merkelig og rar en bra ting! Det er ikke alt man tror skal være mulig men tydeligvis så går det an. Det var ikke absolutt alt i samlingen som var like interessant, og jeg er usikker på om jeg virkelig forstod alle, men jeg har også kost meg med denne samlingen og ledd godt ved flere anledninger. Forfatteren skriver godt og jeg må si at jeg blir jo nysgjerrig på det andre han har skrevet før. Han har absolutt en særegen stemme  og dukket denne boken opp hjemme hos deg også så fortvil ikke, det er bare å lese! Bli kjent med Svenske-Laura og Onde Ove, og alle de andre i «Weirdo-town» du også!
Anbefales!

Jeg fant ingen omtaler av denne, ingen andre som har lest eller….?

 


Forlag: Kolon
Tittel: Folk jeg husker
Forfatter: Joakim Kjørsvik
Format: Innbundet
Sideantall: 148
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

 

Forfatter

 

KjorsvikjoakimNY__jpeg
Foto:Tove Sivertsen

Joakim Kjørsvik er født i 1978 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2007 med boken Åpenbart ingen nabo som er en samling tekster.  I 2013 gav han ut romanen I fjor var en lang natt. Folk jeg husker er forfatterens tredje bok.

 

 

HILSEN BEATHE

11 kommentarer om “Folk jeg husker av Joakim Kjørsvik

  1. Hm… høres ut som jeg må legge denne lenger opp i haugen. Har nettopp lagt vekk en bok som var satt sammen av mange tekster, er normalt ikke begeistret for dette, men jeg skal gi boken en sjanse 🙂

    Liker

  2. Interessant konsept dette. Snart ferdig. Og er litt som deg, veksler mellom – drøyt og/eller kult. Kult eller kuuult. Siden jeg nå nettopp har irritert meg på blogg over korttekster som ikke burde vært roman, er jeg glad for at han kaller det fortellinger. Til tross for at ‘fortellinger’ er min mest forhatte sjanger, eller var den gang sjangerbetegnelser hadde betydning.

    Liker

    1. Alvorlig seint svar fra meg denne gangen, men bedre seint enn aldri heter det visst! Ja,dette var en unik samling og jeg håper at du har tenkt å skrive noen ord om den. Spent på hva du skriver. Fikk med meg at det var en bok som ble betegnet som en roman men som slett ikke var det? Jeg pleier ikke å henge meg opp i slike ting, men det er sikkert fordi jeg er litt sløv der.

      Liker

  3. Merkelig kan virkelig være bra av og til, men jeg fikk et veldig blandet inntrykk av denne boken. Konseptet hørtes veldig spennende ut, det er jo en spesiell måte å skrive på. Og jeg humret over noe av smakebitene. Men likevel 🙂 Jeg har ikke tenkt å sette den på leselisten. Der er det så fullt at det kan være greit å hoppe over noe.
    Ha en riktig fin adventssøndag, Beathe!

    Liker

    1. Ja, man rekker ikke over alt heller, sånn er det bare! Det er rart det med bøker altså, noen er så rare at de blir gode liksom. Jeg vil gjerne få takke deg for det fine julekortet jeg fikk fra deg. Du skal vite at jeg setter stor pris på det og tenker at jeg burde bli flinkere på slike ting selv også.
      Ønsker deg og dine en riktig god jul, Astrid Terese! ❤

      Liker

  4. Hehe… Jeg leser denne boken nå, og som «alle andre» aner jeg ikke hva jeg skal mene, derav søk etter omtale, og der var jo du ❤ Så langt er inntrykket «fornøyelig» og «sært, men fint», men venter stadig på å bli blown away. Nuvel, riktig fin veskebok er det i alle fall, perfekt til sitt formål.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.