Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Une jeunesse
Norsk tittel: Ungdomstid
Forfatter: Patrick Modiano
Oversetter: Kjell Olaf Jensen, MNO
Format: Heftet
Sideantall: 159
Utgitt: 1982
Min utgave: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Patrick Modiano  er født 30. juli 1945 i Boulogne-Billancourt i Frankrike og en en fransk forfatter, Han  debuterte i 1968 med romanen La Place de l’Étoile. Han har siden skrevet i alt 28 romaner og flere filmmanus. Han har vunnet en rekke priser for sitt arbeide og i 2014 fikk han nobelprisen i litteratur. Han har tidligere gitt ut 3 bøker på norsk som ble gitt ut på norsk før jul på grunn av prisen. Det kommer enda en ny bok senere i vår.

Det gikk ikke mange dagene etter at jeg hadde lest Gater i mørke  før jeg tok fatt på en ny bok av forfatteren og denne korte romanen ble lest på noen formiddagstimer.Modiano skriver som  jeg nevnte i den forrige omtalen mye om okkupasjonstiden, under og etter 2. verdenskrig og beskriver gjerne mennesker som av en eller annen grunn ikke tilhører samfunnets øverste skikt.

Det blir intet unntak i Ungdomstid  hvor vi møter ekteparet Louis og Odile,skjønt når man ser dem i voksen alder skulle en ikke tro at de noengang ikke har tilhørt det borgerlige veletablerte skikt.
Vi møter dem når de begge er 35 år, og godt etablert med jobb og to barn, et fint hus oppe i fjellsiden.

Men for femten år siden når de møttes i Paris for første gang var de i en helt annen situasjon  begge to hvor de befant seg i samfunnets randsone.

Tåken ute på vannet løser seg opp, og det er 35-årsdagen hennes. Snart blir Louis også 35. Kan det hende deg noe nytt når du er 35? Hun lurer på det mens hun tenker på den uskadede huden, på armen som nettopp var kommet frem fra gipsen – som om det var armen selv som knuste det stenhylsteret den var sperret inne i. Begynner livet av og til fra null igjen når du er 35?

Louis var nettopp ferdig med verneplikten  og en Herr Brossier som han ble kjent med noen måneder før har lovet å skaffe ham arbeid og et lite krypinn når han kommer til Paris. Det skal vise seg at ikke alle jobbene eller oppdragene tåler dagens lys.

Odile hadde kommet til Paris for å prøve seg som sangerinne, hennes høyeste ønske er å få gitt ut en plate, til dette skal hun få hjelp av en Georges Bellune og etter hvert flere andre, men det skal vise seg at dette ikke er en enkel affære og det ble ventet at hun skulle gjøre tjenester igjen for at de skulle hjelpe henne.

De møttes helt tilfeldig på en jernbanekafè og de oppdager at de har en del til felles, blant annet er de begge foreldreløse. De er begge usikre på sin egen fremtid og begge er klar for å gå dit tilværelsen bringer dem. Man kan vel trygt si at den kommende tiden ble noe «utagerende» for dem begge.

En liten stund hadde han kjent den samme avhengighetsfølelsen og de samme kvelningsfornemmelsene i dette værelset som han tidligere hadde merket på skolen og i det militære. Dagene kommer og går, og man spør seg hva man har her å gjøre – det er vanskelig å tro at man ikke vil fortsette å være fange bestandig.
– Vi burde dra vår ve, sa Odile.

Atter en gang ble jeg slått av det stillferdige og til tider poetiske språket forfatteren har, det er en nytelse å lese. Denne korte romanen har noen av de samme ingrediensene som i den forrige og som kanskje er typisk for alle hans bøker? Ikke vet jeg, men interessant er det. På den måten at han tar for seg personer som av en eller annen grunn ikke har hatt den lykkeligste barndommen og hvor omstendigheter gjør at de i perioder av livet kommer litt galt avsted. Her er det meste av handlingen lagt til 60-tallet og det ikke enkelt for to ungdommer som står uten verken jobb eller bosted å skulle etablere seg, og ikke alt går helt lovlig for seg. Selv om dette er en rolig bok så er den spennende roman likevel, den er ikke helt på høyde med Gater i mørke etter min smak men den er like velskrevet og er ikke langt unna før den hadde nådd helt opp der heller.
Anbefales!