Bokanmeldelse: Alle mine triste horer av Gabriel Garcìa Màrquez

Forlag: Gyldendal
Original tittel: Memoria de mis putas tristes
Norsk tittel: Alle mine triste horer
Forfatter: Gabriel Garcìa Màrquez
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Format: Pocket
Sideantall: 143
Utgitt: 2006
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Kjøpt

Forfatter

Gabriel Garcìa Màrquez ble født  i Aracataca i Columbia i 1928.
Han debuterte som forfatter i 1955 med romanen La Hojarasca  men det var først i 1967 med romanen Hundre års ensomhet  han fikk sitt store gjennombrudd.  I tillegg til å være romanforfatter var han også en dramatiker, han er også kjent for sine journalistiske reportasjer. En rekke av bøkene hans er oversatt til norsk og han har vunnet en rekke priser for bøkene sine, blant annet så fikk han Nobelprisen i litteratur i 1982.

EN FORNØYELIG LITEN SAK

Ble oppmerksom på denne boken etter å ha lest Ellikken og Tine sine omtaler av den, og siden begge to har tipset om bøker før som jeg har likt så ble veien til «nærmeste» nettbokhandel kort. Nå er den lest, faktisk for en stund siden men  av en eller annen grunn så har den blitt liggende uten at jeg har skrevet noe om den.

Alle mine triste horer handler om en mann som forblir navnløs gjennom hele boken, han har aldri  hatt sex med noen uten å betale for det. Han loggførte hvert ligg fra han var 20 til han var 50 og ved opptelling viste tallet 514. Fyren har aldri vært forelsket i hele sitt lange liv.Vi følger ham i tiden rett før han fyller nitti og et år fremover, han har et meget spesielt ønske til nittårsdagen:

Det året jeg fylte nitti, ville jeg unne meg en vill elskovsnatt  med en purung jomfru. Jeg kom til å tenke på Rosa Cabarcas, innehaversken av et bortgjemt gledeshus, som pleide å varsle sine gode kunder når hun hadde noe ferskt å by på.


Hm… den siste linjen der likte jeg ikke helt, som om man er et lite kjøttstykke…men dessverre så er virkeligheten slik for mange.
Vel, den godeste Rosa fikset biffen og slik endte han opp på bordellet hvor han hadde et eget rom og fant en ung, sovende pike på bare 14 år som han ikke hadde hjerte til å vekke. Møte med denne unge jenta forandrer noe i ham og for aller første gang opplever nittiåringen å bli forelsket, ha et ønske om nærhet til noen og ikke minst føle kjærligheten.

Jeg ble en annen. Jeg prøvde å lese om igjen de klassikerne som hadde vist meg vei i ungdommen, men fikk ikke noe ut av dem. Jeg kastet meg over den romantiske litteraturen som jeg hadde vraket da mor ville pådytte meg dem med vold og makt, og takket være dem ble jeg bevisst at den uovervinnelige kraften som har drevet verden, ikke er den lykkelige kjærligheten, men den som har møtt motgang. Da min musikksmak gikk i baklås, oppdaget jeg at jeg var gammel og akterutseilt og åpnet hjertet for tilfeldighetens gleder.

Han bor fremdeles i det huset som foreldrene bodde i og som han vokste opp i, og han er villig til å gi henne alt han eier for å kunne fortsette å treffe henne.

De som er rundt ham, både kolleger i avisen og andre lurer fælt på hva som har skjedd med denne gamle mannen for plutselig  begynner han å skrive lange kjærlighetserklæringer i spalten sin.

Det første som slo meg når jeg leste denne boken var det fine og til tider lyriske språket den hadde. Det gav absolutt en mersmak til å prøve seg på flere av bøkene hans.Ved første øyekast kan en tenke at dette er en bok med en vemmelig handling om en gammel gris som higer etter purunge jenter, vel det er det ikke for det blir aldri ekkelt.
Derimot var det fint å lese beskrivelsene av den kjærligheten han følte og hvordan han endret sitt syn på livet etter at han møtte henne. Jeg må beundre forfatteren for den bragden han har klart, å få en kjærlighetshistorie mellom en sovende 14 årig pike og en nitti år gammel mann til å fremstå som noe vakkert og fint.
 Jeg likte boken og syntes at det var fornøyelig lesing, og forfatteren kan kunsten med å skrive, det er det ingen som helst tvil om. Ser frem til å lese flere bøker av forfatteren i fremtiden.

16 kommentarer om “Bokanmeldelse: Alle mine triste horer av Gabriel Garcìa Màrquez”

  1. Vilken fin bokanmeldelse du har skrivit! Jag blev mycket nyfiken på både boken och författaren, för de är båda okända för mig. Tack för tipset. Jag önskar dig en fin torsdag. 🙂

    Liker

  2. Jeg har lest Kjærlighet i koleraens tid og Hundre års ensomhet av Gabriel Garcìa Màrquez. Den første var pensum på gymnaset, tror jeg. Men den førte til at jeg gjerne ville lese mer av denne mannen. Det har ikke blitt så mye mer så jeg er glad du minner meg m han. Jeg synes også han har et vakkert språk!

    Liker

  5. Rent tematisk er dette ikke enkelt, men som du poengterer så fint: all ære til Gabo som makter å gjøre noe vakkert ut av noe så stygt. Språklig sett er denne boken en av de absolutt enkleste av ham, men en veldig fin start. The best is yet to come 🙂

    Liker

  6. Tusen takk for det 🙂 og de som har lest flere av bøkene hans sier at dette ikke er hans beste bok så da er det bare å ta for seg flere etterhvert. Ha en fin ettermiddag 🙂

    Liker

  10. Høres veldig bra ut og jeg kjenner jeg gleder meg, så mye at jeg har store problemer med å holde meg unne nettbokhandelen! Jeg var veldig usikker på hvor godt jeg egentlig likte boken, eller jeg likte den jo, men temaet beveget seg helt på grensen av hva som er greit å lese om, og med den måten han løste oppgaven på så trådde han jo ikke over grensen heller, og ja, det ble en fin kjærlighetshistorie helt ulikt noe annet jeg har lest før.

    Liker

  11. Dette virker som en enkelt Marquesbok (som også Elikken bekrefter), men en fin en.:) Jeg har lest halve «Kjærlighet i koleraens tid», en periode da jeg vat uutsigelig trøtt bestandig og kun fikk lest noen sider på sengekanten om kveldene.. og det var den boka for omfattende til, dvs det er så mye som skjer, for mange personer å holde styr på, at man bør være våken og fokusert for å få meg seg det herlige og frodige magiske galleriet til denne forfatteren.:) Han er jo den som har gjort den latinamerikanske magiske realismen kjent for vesten og folk flest.. Så jeg må jo bare få tatt meg på tak og lese ferdig denne samt 100 års ensomhet, samt hans selvbiografiske, Leve er å skrive (eller noe sånt), som jeg også har i hylla..:)

    Liker

  12. Viktig poengtering slik at nye Marquez-lesere ikke blir motløse av hans rike beretninger. Både Kolea og Ensomhet-bøkene leser jeg som novellesamlinger. Som romaner blir det rent for mye. Leser litt og litt, og storkoser meg med alle de hundretusener av små historier i historien.

    Liker

  16. Fint skrevet om denne boken, Beathe, og at du poengterer at det aldri blir ekkelt. Av Gabriel Garcìa Màrquez har jeg kun lest en bok, men den var bra så jeg kan tenke meg å lese mer av ham, spesielt etter å ha lest anmeldelsen din 🙂

    Liker

Legg igjen et svar til Beathe Avbryt svar