Bokanmeldelse: Om vi heftes underveis- Krigsseilerne og deres familier av Kristine S Henningsen

Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Om vi heftes underveis- Krigsseilerne og deres familier
Forfatter: Kristine Storli Henningsen
Format: Innbundet
Sideantall: 164
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Lese-eksemplar

Forfatter

Kristine Storli Henningsen er  er født i Oslo i 1974, og bor nå i Drammen med mann og tre barn. Hun er forfatter og journalist. Hun har skrevet serieromanen «Sofia på Måkøya.» I tillegg har hun skrevet romanene I skyggen av store trær (2012) og Innlandshete (2013)








Det var egentlig helt tilfeldig at forfatteren endte opp med å skrive en bok om krigsseilerne,det vil si at i denne boken fungerer hun som journalist. Det var for et par år siden hun som journalist skulle skrive noen artikler fra Trebåtfestivalen i Risør og akkurat dette året (2012) var festivalen dedikert til krigsseilerne. Dette var noe hun visste lite om fra før og hun ville finne ut mer om denne delen av historien. Resultatet ble denne boken hvor hun blant annet har intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilere og deres pårørende. 

Boken er delt i tre: Førkrigstid ( – 1939)2.verdenskrig ( 1939- 1945) og etterkrigstid( 1945-). 
Det som kanskje ikke alle er klar over er at krigen til sjøs varte lenger enn det den gjorde her hjemme, og perioden 3.sept 1939 – 9.april 1940 blir gjerne kalt » den glemte krigen». Av i alt 1024 skip gikk hele 694 av dem tapt og 3734 sjøfolk mistet livet i løpet av de årene krigen varte.

Det er klart at slik lesing som dette er tøft og selv om jeg ikke personlig kjenner noen krigsseilere så blir jeg berørt av det jeg leser og disse skjebnene. Unge gutter som knapt nok var konfirmert seilte ute til sjøs med livet som innsats for fedrelandet. Men like fullt ble jeg grepet av de mange familiene, mødre,koner, som satt igjen hjemme og ventet på sine kjære.

Sjømennene fryktet bombefly,miner og krigsskip. Men mest fryktet var ubåtene. De tyske ubåtene angrep ofte samlet, som ulveflokker. Den ubåtsjefen som først å et alliert skip skulle straks rapportere til hovedkvarteret i Frankrike. Så ble det sendt melding til flest mulig ubåter om skipets posisjon,fart og antall skip. Ubåtene samlet seg i flokker som gikk til angrep på konvoien,ofte skjedde ubåtangrepene når det var storm. Skipene kunne ikke seile fort i uvær og ubåtene kom seg mellom dem. Det var konkurranse mellom ubåtene om å senke flest allierte skip. Ofte var det jubel når de kom i land og hadde hatt en god dag med mange senkninger.



Det var slett ikke alle som fikk en god mottakelse når de kom tilbake fra krigen, og siden krigen til sjøs varte lenger for de som seilte ute så var den verste jubelen lagt seg når krigen endelig var over også for våre krigsseilere, men de fikk ikke den samme mottakelse som de andre heltene våre.Det var kanskje ikke det heller som var det verste for det skulle vise seg at de slett ikke hadde samme rettighetene som andre krigshelter, verken i form av å få krigspensjon eller annen hjelp de måtte ha behov for. De ble rett og slett glemt av det offentlige, det er en stor skam spør du meg.
Det skulle gå mange år før de fikk en offentlig beklagelse, dette skjedde på trebåtfestivalen i 2013 ved daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen.

 Det er et ektepar vi får høre mye om i denne boken og det er Else & Leif Heimstad. Leif er en av krigsseilerne og som mange andre slet han psykisk etter krigen. Når han traff tidligere kolleger på sin vandring langs gatene i Horten ble det til at han tok dem med seg hjem for at de skulle få rene klær og mat og slik gikk det til at ekteparet åpnet hjemmet sitt for andre krigsseilere som slet. De gikk også i bresjen for at de skulle få den krigspensjonen de mente de hadde krav på og reiste land og strand rundt for å skaffe underskrifter slik at de samlet kunne søke om krigspensjon.Ekteparet har gjort en formidabel jobb i alle år etter krigen og det er bare å bøye seg i hatten for den innsatsen de har gjort.

Det var mange som mente at Else var gal som holdt ut med det livet. Ja, pleide hun å svare. Jeg er kanskje gal.Men jeg gjorde det for Leif. For ham var arbeidet med å hjelpe krigsseilerne det som forhindret ham i å gå i hundene. Av og til var jeg lut lei av å ha huset fullt av folk. Men samtidig ble jeg så inderlig glad i dem.

Dette er den første boken jeg leser om krigsseilerne og jeg kommer helt sikkert til å lese flere bøker om dette temaet. Det er veldig viktig at tidsvitnenes historier blir fortalt, både for vår del og for kommende generasjoner. Dette var noe jeg ikke visste noenting om før jeg leste boken og jeg kjenner at jeg har lyst til å vite enda mer, både om hvordan livet deres var til sjøs men også om hvordan livene fortonte seg for de som satt hjemme å ventet og ikke minst hvordan heltene ble behandlet når de kom hjem igjen.


I likhet med både Eli og Rose-Marie så mener jeg at boken med fordel kunne vært på enda flere sider, jeg kunne godt ha tenkt meg å høre enda mer om noen av dem vi møtte i boken. For dette er ting som hører til historien vår og det er viktig at vi får vite hvordan de hadde det under krigen og hvordan de ble behandlet i etterkant. Det er både sårt og gripende å lese om men samtidig er det så viktig. Det er vanskelig å trekke frem enkelte historier men jeg bet meg merke i en historie som jeg syntes var veldig sår og det er den som ble fortalt av Jenny, om hvordan moren måtte trygle i brev hver eneste måned om å få utbetalt penger som egentlig var hennes og ikke minst hvordan hun selv savnet sin far som hun aldri fikk sjanse til å bli kjent med for hun var baby når han var ute og seilte under krigen. Det er slik at det gjør vondt langt inn i hjerteroten å lese om.
Boken er lettlest og med forholdsvis korte kapitler går det rimelig fort å lese, men dette er ikke en bok man haster avgårde med, for det tar litt tid å fordøye de ulike historiene, de ulike skjebnene. Forfatteren av boken ble så engasjert i historiene til krigsseilerne og deres familier at hun sammen med Jarle Andøy, Eilert Munch Lund satte i gang en underskriftskampanje for å få staten til å komme med en offentlig beklagelse,det skulle ta fem år før de lyktes med det.


Andre har lest og anmeldt boken: Rose- marie og Ellikken. Les gjerne også Bok-karete sitt intervju med forfatteren her.

Om det skulle være noen tvil, boken anbefales, for dette er viktig å lese om! 









2 kommentarer om “Bokanmeldelse: Om vi heftes underveis- Krigsseilerne og deres familier av Kristine S Henningsen

  1. Nå er jeg ferdig! Boken var alt for kort, jeg kunne ønsket meg mye mer. Gråt kraftig på slutten av all urettferdigheten disse menneskene har opplevd. Kjempeflott omtale Beathe, jeg deler en smakebit i morgen 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar